Glemselens kongedømme
Vi skal ikke klage på produktiviteten til Motorpsycho. Utgivelsestempoet deres minner om syttitallet. Det er vel ikke mer enn 8-9 måneder siden The All Is Now arriverte hos landets kjøpmenn, og nå foreligger bandets tjuefemtefødte, Kingdom of Oblivion.
Med lokk på turnévirksomhet og andre prosjekter, får man alltids ekstra tid på seg under en pandemi som vi opplever nå, og det virker som guttene fra Trondheim har brukt sin tid fornuftig. De tre siste utgivelsene har vel vært å se på som en trilogi. Denne nye er nok løsrevet fra den, men fortsetter litt i samme stil, om enn med et noe mindre kompakt lydbilde.
Klassisk rocka
Det første som slår meg er at gitarene er mer klassisk rocka enn vanlig. Åpningslåta «The Waning pt. 1&2» er en mild utgave av det Motorpsycho vi har blitt vant til i senere år. Med gitarsoli man gjerne hører fra et thrash- eller mer tradisjonelt metalband.
Tittellåta er mer som vi har blitt vant til å høre fra senere tiders Motorpsycho. Kanskje litt mindre intens enn på de siste skivene. Men «Lady May 1» er en mer folk-aktig akustisk sak. Det finnes ingen «Lady May II» på denne skiva. I god Motorpsycho-ånd kommer den antagelig på den neste. Eller den etter der.
Skulle jeg introdusert en uinvidd person til trøndernes musikalske univers, tror jeg faktisk dette albumet hadde vært et veldig fornuftig sted å starte.
Et litt Sabbath-aktig riff åpner «The United Debased», og den fortsetter litt i Birminghams store sønners ånd òg, selv om den ikke er like heavy gjennom sine samfulle ni minutter. Platas beste spor?
Lavmælt og psykedelisk
På de par neste låtene viser trønderne seg fra sin mindre tilgjengelige, og mer lavmælte, side. I hvert fall inntil den crescendo-aktige avslutningen av «Dreamkiller»
«At Empire’s End», som klokker inn til nærmere ni minutter, viser Motorpsycho fra en nærmest symfonisk side. Men ikke noe bør overraske noen fra dette bandet, som man aldri helt vet hva man kan forvente av (kanskje deres store styrke?). Den mer psykedeliske siden overtar dog mot slutten.
Det at plata er mer tilgjengelig enn mange av de foregående burde bety at de kan skaffe seg en del fans utenfor «kulten». Men den er ikke mer tilgjengelig enn at den ikke kommer til å avskrekke etablerte Motorpsychopaths.
«The Hunt» åpner med akustiske gitarer som minner litt om «The Battle of Evermore» av Led Zeppelin, og låta fortsetter i litt av det samme sporet. Men etter et mellomspill får vi albumets lengste spor, «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker», en tittel ikke engang Gentle Giant kunne ha kommet opp med på syttitallet (eller, jo, kanskje). Her låter i grunnen bandet som seg selv fra de siste tre-fire LP-ene. Men kanskje litt mindre massivt.
Mer organisk
Og jeg føler at dette er den store forskjellen mellom Kingdom of Oblivion og det andre Motorpsycho har kommet opp med i løpet av de senere år. Denne skiva låter mer organisk. Eller er det et klisjéord? Det jeg mener er at vi får mindre av den massive lydveggen som de senere ‘Psycho-skivene har vært preget av, og mer arrangementer der vi faktisk kan høre hvert enkelt instrument, og det drar plata etter min mening fordel av.
Motorpsycho er et band som det kan være vanskelig å komme inn i, og skulle jeg introdusert en uinvidd person til trøndernes musikalske univers, tror jeg faktisk dette albumet hadde vært et veldig fornuftig sted å starte.
«Cormorant» er en rolig tre-og-et-halvt minutt lang instrumental snutt som verken er fugl eller fisk isolert sett, men fungerer bra som avslutning på en fin langspiller fra Norges internasjonale kultband nr. 1. Det at plata er mer tilgjengelig enn mange av de foregående burde bety at de kan skaffe seg en del fans utenfor «kulten». Men den er ikke mer tilgjengelig enn at den ikke kommer til å avskrekke etablerte Motorpsychopaths.
Min personlige favorittskive av dem så langt, for hva det er verdt. Løp og kjøp!
Av Dag Rossing
Sporliste
1. The Waning (pt. 1&2)
2. Kingdom of Oblivion
3. Lady May
4. The United Debased
5. The Watcher
6. Dreamkiller
7. Atet
8. At Empire’s End
9. The Hunt
10. After The Fair
11. The Transmutation of Cosmoctopus Lurker
12. Cormorant
