Gjennomført og kreativt

Franske Gojira er tilbake med sitt syvende album, og i god Gojira-ånd byr også Fortitude på overraskelser for fansen.

Gojira - Fortitude - BLEZTDet har gått hele fem både raske og lange år siden Gojiras forrige skive, Magma, som ble svært godt tatt imot. Tidligere fans er litt splittet over retningen, men man kan ikke legge skjul på at Magma dro Gojira til en helt ny høyde. De er nå endelig tilbake med Fortitude, deres syvende skive.

Første singel, “Another World”, kom svært brått på i fjor sommer, og bydde på den melankolske stemningen og miljøbevisste tematikken bandet er kjent for. Siden har vi fått servert hele tre singler til, “Born for One Thing”, “Amazonia” og min klare favoritt, “Into the Storm”.

Stemmetrøbbel

Albumet åpnes av de tre første singlene. Den intense trommeintroen på “Born for One Thing” er en perfekt start. “Hold On” starter på svært spesielt vis, men etter en litt langtrukken intro får vi omsider de deilige riffene som Gojira er kjent for. “New Found” er fra første note en gjenkjennelig Gojira-låt, med fantastisk trommerytme fra Mario Duplantier og masse pick-scrapes/whale-scrapes.

Vi får så en “pause” fra intensiteten med tittelsporet, en interlude bestående av primære instrumenter og synging. Spesiell, men behagelig å høre på – helt til den blendes helt perfekt inn i neste låt, “The Chant”. Gåsehud. Disse låtene er definitivt skapt for å høres rygg-til-rygg. “The Chant” er en langtrukken låt som bygger videre på melodien og elementene fra tittelsporet på nydelig vis.

Fortitude er ikke nødvendigvis det albumet tidligere fans vil ha eller forventer, men det er et gjennomført kunstverk som få band har kreativitet til ved sin syvende skive.

“Sphinx” kommer inn med et brak, og Joe Duplantier byr på sin røffeste vokal til nå, med ekstremt tøff og mørk sangstil under versene. En veldig gjennomført og intens låt jeg tror kan bli en slager blant fansen.

Det merkes underveis at Joe har slitt litt på stemmen de siste årene, noe som selvsagt er helt forståelig, men det trekker nok dessverre ned litt av det fullførte verket. Til tider kan låtene høres en tanke overproduserte ut.

Vet hva de gjør

“The Trails” er nok en ganske uventet lått, det er litt mer “ballade”-stemning, men ikke i negativ forstand. Den er rolig og nydelig. Kanskje ikke det alle vil ha fra Gojira, men Joe sin “hvisking” under refrenget er et friskt pust som funker overraskende bra.

“Grind” derimot, tar det friske pustet rett fra deg igjen umiddelbart. Brutal intro før mer av de hamrende riffene og trommene vi kjenner så godt. Dette er enda en låt som kan bli en publikumsfavoritt.

Fortitude er ikke nødvendigvis det albumet tidligere fans vil ha eller forventer, men det er et gjennomført kunstverk som få band har kreativitet til ved sin syvende skive. Noen av låtene fremstår en tanke rotete, og mastringen kan være litt gjørmete og mangler punch, noe som er overraskende med tanke på at det er legendariske Andy Wallace som står bak. Man kan også påstå at de ga ut for mange singler rett og slett, de burde gitt seg ved “Amazonia” og latt “Into the Storm” bli en del av albumets helhetsinntrykk.

Man må bare godta at Gojira leverer annerledes ved hver nye utgivelse. Dette er ikke From Mars to Sirius, men det er heller ikke Magma. Det er et nytt beist fra et ekstremt talentfullt band. Man må definitivt høre gjennom denne skiven en god del ganger, men det er tydelig at Gojira vet hva de gjør.

Av Adrian Øien

Sporliste

1. Born for One Thing
2. Amazonia
3. Another World
4. Hold On
5. New Found
6. Fortitude
7. The Chant
8. Sphinx
9. Into the Storm
10. The Trails
11. Grind