Genistrek eller ufokusert, mangehodet monster?
Michael Schenker og hans samlede tropper kommer her med sitt andre album sammen, og det trekkes tråder både til religiøse skikkelser, grådighet og gudegaver i presseskrivet. Er det altså sånn å forstå at vi sitter med Schenkers fineste album i hendene?
Svaret er like kort som det er enkelt å forstå: NEI! «Revelation» er nok ikke engang i nærheten av Schenkers karrierehøydare dessverre, og det er flere ting som bidrar til at dette ikke lukter biff. Først og fremst er det utrolig snodig å høre på det konstante byttet av sangstemme. Her er det nemlig intet mindre enn fire vokalister med på hver låt. Schenker har igjen klart å sope tak i alle de viktigste vokalistene fra sin snart 40 år lange solokarriere, og selv om det sikkert er en våt drøm for blodfans og ser artig ut på papiret, bidrar det kun til å gjøre lytteropplevelsen flakkende og ufokusert.
Ikke misforstå meg, jeg elsker både Graham Bonnet («Down to Earth» – hallooo…), Doogie White, Robert McAuley og Gary Barden, men gud bedre så slitsomt det er å høre dem synge hver sin linje 13 låter i strekk. Litt «We are the World-tendenser» på én låt og et par gjester på en annen kan bidra til å skape litt artig variasjon, men det får da vitterlig være måte på Michael!
Forglemmelig låtskriving
Vel nok om det, hvordan står det så til med låtskrivingen på denne plata? Igjen, et kort, men hakket mer nyansert svar: Stort sett forglemmelig.
Etter å ha hørt gjennom skiva flere ganger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg savner helhet, fokus og flere solide ideer. Hvor er de minneverdige gitarsoloene som i «Into the Arena» og de drivende riffene som for eksempel i «Desert Song»? De er i alle fall ikke på «Revelation». Her får du mageplask som «Still in the Fight» isteden.
Jeg savner helhet, fokus og flere solide ideer.
Riktignok skal det trekkes frem at «Sleeping with the Light on» og «Behind the Smile» kommer som friske pust her! De er virkelig gode, og er nok eksempler på hvordan alle disse ulike MSG-periodene blander seg når det lykkes. Her får man refrenger som fra McAuleys periode og catchy riff som hinter om «Assault Attack». De kan altså hvis de vil.
Groovy lyspunkt
Tekstene er det greiest ikke å kommentere noe særlig merker jeg. Følgende utdrag dekker dette på en fullgod måte: «Living in these crazy daze… living in these crazy daze».
Hva trekker ellers opp her? Jo, det er et ganske enkelt svar på det også faktisk: Simon Phillips. Det er en fest for ørene å høre ham spille tunge grooves og sin signatur shuffle, og selv om mp3-ene jeg har fått tilgang til låter «begrenset», kan man tydelig høre hans karakteristiske lyd og groove. Definitivt et lyspunkt oppi det hele!
Tips til Michael før neste skive: Fokus på kvalitet foran kvantitet, og la nå for guds skyld disse glimrende vokalistene få hver sine låter.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. Rock Steady
2. Under A Blood Red Sky
3. Silent Again
4. Sleeping With The Light On
5. The Beast In The Shadows
6. Behind The Smile
7. Crazy Daze
8. Lead You Astray
9. We Are The Voice
10. Headed For The Sun
11. Old Man
12. Still In The Fight
13. Ascension
