Søndag 27. februar 2022
Demonisk kveld i hovedstaden
På selveste fastelavn inntok Oslos svartkledde publikum et fullsatt Rockefeller for å se norsk black metals mest legendariske band. Det ble en svært fornøyelig retur til konsertlivet.
Ikke siden desember 2019 har undertegnede vært på et fullsatt Rockefeller. Det var derfor en særs god følelse å gå opp den lille bakken fra inngangsdøra til selve lokalet en søndagskveld for å se legendariske Mayhem. Gjengen som starta opp helt tilbake på 1980-tallet har tross alt definert en hel sjanger. Sisteplata Daemon (2019) rakk heller ikke å få særlig mye tid på liveshow før all konsertvirksomhet i verden ble satt på pause. Det var dermed med stor spenning vi tok plass for å få med oss kongene av black metal.
Cadaver
Det var det flere som hadde gjort, for allerede før supportbandet var det mye folk på Rockefeller. For Mayhem måtte heldigvis ikke stå for underholdningen helt på egen hånd denne kvelden, da de hadde fått med seg Østfold-gjengen i Cadaver. Det skal sies med en gang at jeg hadde veldig lite forhold til bandet, men de leverte absolutt som supportband. Det virka som det var mange fans i publikum og vokalist og gitarist Anders Odden var åpenbart glad for å spille foran et såpass stort antall. «Endelig har jeg klart å bli rockestjerne i en alder av 49 år,» sa den svært så ydmyke frontfiguren. Så godt humør smitter naturligvis over på alle i salen.
Det er klassisk death metal disse gutta spiller, og det synes jeg de var riktig så gode på – til tross for noe grøtete lyd i starten. Pluss må de også selvsagt få for at bassisten spilte kontrabass. Den er sjelden! Etter 45 min gikk de av scenen og etter ganske nøyaktig en halvtime pause var det klart for kveldens hovedattraksjon.
Daemon dominerer
En stemningsfull og atmosfærisk intro over høyttalerne går over i enorm jubel idet Mayhem kommer på scenen og sparker i gang showet med «Falsified and Hated» fra nettopp sisteskiva Daemon. Låta har blitt en favoritt hos meg og det er dermed en svært gledelig åpning. Den glir rett over i «To Daimonion», som setter i gang kveldens første moshpit. Det skal likevel vise seg at Daemon dominerer den første delen av konserten, forståelig nok. Vi får servert tre låter til fra denne plata, i form av «Malum», «Bad Blood» og «Invoke the Oath». Ispedd mer klassiske låter som «My Death» og «Symbols of Bloodswords» er dette en smart åpning på settet. De får promotert sitt nyeste verk, samtidig som fansen er så til de grader med på notene.
Mayhem er her for å spille ekte black metal, uten snikk snakk, og det må være greit når de er så sabla gode på det.
Etter de syv første låtene får vi et sceneskifte og i det Nidarosdomen kommer til syne skjønner alle hva som skal skje. Den legendariske, og smått geniale, skiva De Mysteriis Dom Sathanas skal få sin plass i settet. Vokalist Attila Csihar, selvsagt iført kappe, setter i gang «Freezing Moon» og blir møtt med øredøvende jubel. Denne låta har tross alt blitt selve definisjonen på norsk black metal. Vi får også servert «Life Eternal» og «Buried by Time and Dust» fra samme album.
Stor moshpit
Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser Mayhem live og jeg synes de spiller mer tight enn jeg noen gang har hørt dem før. Vokalen til Attila er i tillegg på topp denne kvelden. Det er riktignok ikke noe særlig prating mellom sangene, men det er vi blitt vant til fra dette bandet. De er her for å spille ekte black metal, uten snikk snakk, og det må være greit når de er så sabla gode på det.
Underveis tar jeg meg i å bli enormt imponert av trommespillet til Jan Axel «Hellhammer» Blomberg. Han sender ut dobbelbass som mitraljøseskudd, der han sitter bak et gigantisk trommesett. At det går an å spille så raskt og så presist i nesten halvannen time skjønner jeg ingenting av. Tar av meg hatten!
Billettkjøperne forventer ekte og kompromissløs black metal og det får de.
Nok et sceneskifte følger, og jeg tar meg i å irritere meg over all småpratinga i publikum. Noen ting har visst ikke blitt endret av to år med pandemi. Men når bakteppet viser svart Mayhem-logo på rødt teppe og «Silvester Anfang» går over høyttalerne er alt det glemt. Publikum skjønner nemlig at vi skal få låter fra bandets første utgivelse, EP-en Deathcrush, og da stiger stemningen noe voldsomt. Idet tittelsporet starter går også startskuddet for nok en moshpit. Jeg har vært på ganske mange konserter etter hvert, men har vel sjelden sett så stor og vedvarende pit. På et tidspunkt strakk den seg fra nesten helt fremst og helt bak til miksebordet. Den fortsetter også under «Chainsaw Gutsfuck», og med den obligatoriske avslutningsduoen «Carnage» og «Pure Fucking Armageddon» er det brått over etter snaue 90 minutter.
Vet hva man får
Mayhem spiller et kompakt og intenst sett, og konserten kan sies å være delt inn i tre akter. Den første med i hovedsak nyere låter, den andre med låter fra Mysteriis og den siste med låter fra Deathcrush. Dette synes jeg funker veldig bra, og det er et kult avbrekk fra den klassiske formelen med en lang rekke låter etterfulgt av en håndfull ekstranumre. Dog kunne jeg ønsket meg færre låter i første akt og flere spor fra Mysteriis. Jeg savna både «Funeral Fog» og «Pagan Fears». Når det er sagt skjønner jeg at det ikke er lett å velge låter fra en så lang karriere.
Det som også er så fint med Mayhem er at man alltid vet hva man får. Billettkjøperne forventer ekte og kompromissløs black metal og det får de. Sleng på klokkeklar lyd, som ikke kan være lett å få til med denne typen musikk, så var dette rett og slett en meget solid retur til konsertlivet.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Falsified and Hated
- To Daimonion
- Malum
- Bad Blood
- My Death
- Symbols of Bloodswords
- Invoke the Oath
- Freezing Moon
- Life Eternal
- Buried by Time and Dust
- Deathcrush
- Chainsaw Gutsfuck
- Carnage
- Pure Fucking Armageddon
