De skjeggete virtuosers aften
Dream Theater er aktuelle med sitt 15. studioalbum. Kan A View from the Top of the World måle seg med deres tidligere bidrag?
Dream Theater er et av disse bandene som drar mye elsk og hat med seg. På den ene siden er de fryktelig flinke til å spille – konservatorieutdannede som de er. På den annen side mangler det kanskje litt sjel i det de sender ut til sitt publikum? Mange mener det i hvert fall, men i dag skal vi vurdere om det er noen vits i å spandere deres surt oppsparte på et eksemplar av bandets siste utgivelse, A View from the Top of the World.
For litt under 30 år siden oppdaget jeg Dream Theater etter å ha lest en anmeldelse av 1992-utgivelsen Images and Words i datidens metal- (og prog-) bibel Kerrang!. I årene som fulgte var det få, om noen, band jeg hørte mer på enn Long Island-gjengen, så jeg har absolutt et sterkt fan-forhold til dem fra gammelt av. Men hvordan skal vi rangere årets alster A View from the Top of the World i forhold til deres tidligere bidrag. Vi tar en låt-for-låt gjennomgang.
Musikere i eliteklassen
«The Alien» er vel kjent fra før av blodfansen; den har ligget på nettet en stund. Jeg må si at denne fortoner seg som en typisk åpningslåt, litt pliktløp. Veldig mange DT-låter låter omtrent som denne. Grei nok, uten å starte noen branner.
Til informasjon for de som ikke kjenner Dream Theater så godt, så består bandet av gitaristen John Petrucci, bassisten John Myung, keybordisten Jordan Rudess, tromissen Mike Mangini og vokalisten James LaBrie. Flere av disse er utdannet på Berkley College Of Music, og at de er fantastiske musikere hersker det liten tvil om.
Jeg får meg ikke til å mene at denne utgivelsen er noe over det kvalitetsnivået bandets skiver har ligget på de siste ti årene.
«Answering the Call» fortsetter i kjent DT-stil. Jeg føler kanskje at Rudess tar litt vel stor plass på denne. I hvert fall i begynnelsen.
«Invisible Monster» opplever denne anmelder som litt kjedelig. Vi kan kanskje si typisk singel? Med andre ord kan den ikke ha bydd på rare utfordringene for disse musikerne i eliteklassen.
Kjente takter
På «Sleeping Giant» får vi litt hammondorgel i åpningen. Juksehammond selvfølgelig, men det er tanken som teller. Låta virker å være et slags forsøk på å kombinere Dream Theaters progmetall med det vi i dag liker å kalle «classic rock». Men her tar ganske fort John Petrucci over og regjerer denne låta til den er over cirka ti minutter senere.
«Transcending Time» byr på mye Rudess. Ellers er det en temmelig ordinær låt. Petrucci gjør seg gjeldende mot slutten.
Vi snakker her om et av de siste tretti års mer toneangivende band innen de hardere sjangere, og årets utgivelse gjør absolutt ikke skam på dem.
«Awaken the Master» er episk prog av den gamle skolen. Og tittellåta «A View from the Top of the World» begynner i kjent DT-stil. Jeg kan sverge på at de har brukt både riffet og vokalmelodien før, men jeg er ikke kar om å huske hvor. Og i løpet av sine drøyt 20 minutter går den gjennom mange ulike partier. Hammondorgelet får spilletid òg. Så, hey! Bra saker! Men det er partier her som minner veldig om «Scenes from a Memory» for 22 år siden. Men sånn vil det kanskje alltid være med disse veteranbandene med gråstenk i skjegget?
Litt steril
Jeg registrerer at bandet ser sitt forrige epos Distance over Time (2019) som Dream Theater på sitt mest metalliske, og at de regner AVFTTOTW for å være deres retur til progressiv musikk. Jeg respekterer at band har et annet forhold til egen musikk enn folk som bare lytter til dem, men her er jeg ikke sikker på hva de tenker på. Spør du meg synes jeg vel egentlig at Distance over Time med sitt mer organiske lydbilde var et friskt pust da den kom, og at A View from the Top of the World er litt steril i forhold. Etter 8-10 runder får jeg meg ikke til å mene at denne utgivelsen er noe over det kvalitetsnivået bandets skiver har ligget på de siste ti årene. Jeg ser bort fra togulykken «The Astonishing».
Men for all del: vi snakker her om et av de siste tretti års mer toneangivende band innen de hardere sjangere, og årets utgivelse gjør absolutt ikke skam på dem.
Og når det gjelder coveret: Kjeragbolten er et norsk landemerke, men jeg finner coverdesignet litt corny. De støvlene til venstre ser litt Flåklypa ut. Ellers er DT det andre progbandet i år til å velge et norsk motiv til coveret sitt. Nederlandske Kayak kjørte Atlanterhavsvegen på sin Out of This World.
Av Dag Rossing
Sporliste
- The Alien
- Answering the Call
- Invisible Monster
- Sleeping Giant
- Transcending Time
- Awaken the Master
- A View from the Top of the World
