5. og 6. november 2021
Vestlandet kaller!
Haugaland Prog & Rockfestival har blitt arrangert årlig siden 2014. Selv under koronaåret 2020 greide de å avvikle en festival, da med sitteplasser og visse avstandsrestriksjoner. Årets festival fant sted på spillestedet Høvleriet i Haugesund fredag 5. og lørdag 6. november.
Årets plakat Haugaland Prog & Rockfestival bestod av tre band hver kveld. Det er tre år siden sist undertegnede var på denne festivalen, og da var det langt flere, men det kan vel bli for mye òg. Tre er kanskje passe?
Jordsjø
Første band ut var Jordsjø med sin folkpregede «skogsprog» med norske tekster. Anført av dyktige Håkon Oftung på gitar, vokal og fløyte fikk vi låter fra alle deres tre album, aller flest vel fra Pastoralia, som kom tidligere i år, og også en og annen smakebit fra de tidlige kassettutgivelsene bandet kom med før det som regnes som deres virkelige debut, Jord. Bandet er komplettert av en ekstra gitarist, en bassist, en keyboardist og trommeslageren Kristian Frøland. Det er så vidt jeg har oppfattet kun Oftung og Frøland som er å regne som faste medlemmer av bandet.
Det ville vel vært synd å si at Jordsjø er det mest karismatiske bandet på …øh, jord. Oftung framstår som temmelig blyg til frontmann å være. Men dyktige er de, og konserten hadde en fin stigning og det var ingen tvil om at majoriteten av publikum koste seg gjennom låter som «Solens Sirkulære Sang» og «Stifinner», som begge kom i løpet av siste halvdel av konserten. Det var alt i alt lite å trekke for Jordsjøs opptreden i Haugesund. 8/10
Needlepoint
Needlepoint er òg dyktige folk. Ledet an av gitarist Bjørn Klakegg, som konserten gjennom – bortsett fra når han behøvde å bruke effektpedalene – satt i «Buddha-stilling» oppå en instrumentkasse. Klakegg regnes vel egentlig som en jazzmusiker, men Needlepoints musikk ligger nærmere de mindre sære utslagene av såkalt Canterbury-prog. Muligens kan Caravan være en referanse? Bandet består ellers av BigBang-duoen Nikolai Hængsle (bass) og Olaf Olsen (trommer) samt keyboardisten David Wallumrød.
Sitt gjennombrudd fikk Needlepoint med sitt tredje album Aimless Mary og kveldens repertoar var hovedsaklig (utelukkende?) hentet fra dette og de to oppfølgerne The Diary Of Robert Reverie og Walking Up That Valley, sistnevnte utgitt tidlig i år. Alle fire er praktfulle musikere, og spesielt Klakegg og Wallumrød imponerte stort konserten igjennom. Ja, de to andre og, for all del.
Glad jeg slipper å skrive «Klakegg» flere ganger i denne anmeldelsen. Jeg har sjelden begått så mange tastefeil på samme ord/navn. Korrektur, takk! 8/10
Trettioåriga Kriget
Sist ut på fredagen ble festivalens eneste innslag som ikke kan smykke seg med norske pass, veteranene Trettioåriga Kriget fra vårt naboland i øst. Denne gjengen platedebuterte allerede i 1974 (voksne karer, må vite – trommisen ser ut som Joe Biden) men ga seg litt utpå åttitallet for så å gjenoppstå i 2003 og gi ut sitt beste album (min påstand) Elden Av År året etter.
Vi fikk låter fra hele karrieren. Bandet åpnet med «Lång Historia» fra forannevnte Elden Av År og fortsatte med «The Photograph» fra deres eneste engelskspråklige album (det kan finnes visse sanger på enkelte andre album òg), Seaside Air. Vokalen ble fordelt mellom bassist Stefan Fredin og gitarist Robert Zima med koringer fra resten med unntak av leadgitarist Christer Åkerberg som konsentrerte seg om å vrenge strenger.
Trettioåriga Kriget festivalens eneste innslag som ikke kan smykke seg med norske pass.
Trettioåriga gjorde en god konsert. «Krigssång» låt mektig og episk, og som den hammondorgel-fan jeg er koste jeg meg under «Gnistor». Mitt eneste ankepunkt er egentlig det fullstendig meningsløse korsangen fra fire av medlemmene akkompagnert av Åkerbergs gitarspill. Det partiet satt ikke helt for å si det mildt. De kunne også spart seg for å ha en bassolo som første ekstranummer.
Men dette blir vel småpirk i det store og hele. TK leverte en svært godkjent konsert på Haugalandet. Litt ufrivillig komikk fikk vi mot slutten da trommestolen brakk, men den uheldige trommis Dag Lundquist fikk fort en erstatning fra bakrommet et sted. 7/10
Elds Mark
På lørdag ettermiddag ble det arrangert platemesse i Garasjebryggeriet, et lokale i samme bygg som Høvleriet. Der slanket flere av oss bankkontoen en god del mens vi ventet på at begivenhetene skulle starte igjen i etasjen under.
Første band ut var Elds Mark, også dette et band med Håkon Oftung (se Jordsjø) i en hovedrolle. Her spilte han ikke fløyte; den oppgaven tok en ung dame jeg ikke fikk tak i navnet på seg av. Fellestrekkene med Jordsjø var så visst tilstede, men i Elds Marks tilfelle er musikken helt instrumental. Stilmessig er vi fremdeles i det folkinfluerte proglandskapet. Oftung konsentrerer seg om gitaren i dette prosjektet som også inkluderer trommer, bass, keyboards samt et medlem som Oftung refererte til som deres «andremellotronist». Denne spilte også diverse perkusjonsinstrumenter.
Dette var Elds Marks første konsert noensinne, og de gjorde sine saker bra. Det virket som et flertall blant publikum koste seg, og dette ser vi gjerne igjen. 8/10
Les Dunes
Her skulle etter det opprinnelige programmet bergenske Himmellegeme kommet på scenen, men disse hadde av ikke nærmere spesifiserte årsaker meldt avbud (man kan jo spekulere i disse covid-tider), og som erstatning hadde arrangørene i hui og hast booket den lokale trioen Les Dunes. Disse spilte en instrumental variant av postrock og gjorde etter manges mening en riktig god figur.
Selv må denne anmelder være så ærlig å innrømme at dette bare ikke fenget. Gitaristen satt for det meste på en stol mens bassisten var mer bevegelig og av og til så glimtet de til med noen intense partier det svingte litt av. Men alt i alt gjorde ikke dette mye for meg. Jeg skylder dog å presisere at det er selve sjangeren som ikke er min «greie» og den litt beskjedne karakteren hadde kanskje vært skrudd et par hakk opp om en annen hadde skrevet denne anmeldelsen. 5/10
Airbag
Kveldens headliner var ingen ringere enn Airbag og de hadde annonsert at de kom til å spille hele sitt album All Rights Removed som har tiårsjubileum i år.
Men først skulle vi få et knippe andre låter. Settet startet med «Machines And Men» som også åpner bandets siste album, A Day at the Beach. «Redemption» fulgte deretter med sine nærmest Led Zeppelin-aktige akkorder. Gitaristene Bjørn Riis og Ole Michael Bjørndal gjorde en flott jobb konserten gjennom der de vekslet på å levere utsøkte soloer. Vi fikk to-tre låter til før en akustisk utgave av «Sounds That I Hear» avsluttet første del av settet før de ga seg i kast med All Rights Removed.
Man kan sikkert mene mye om hva som er Airbags beste album. For meg står det mellom denne og oppfølgeren The Greatest Show On Earth. Og det var ikke noe som tydet på at dette var bandets første gig på nærmere to år.
Airbag imponerte denne kvelden!
Tydelig influert av Pink Floyd (Airbag var i et tidligere liv et PF-tribute band) og senere tiders Marillion (med «han nye») ble de seks låtene plata består av framført relativt trofast mot studioversjonene, så vidt denne anmelder var i stand til å oppfatte.
Den drøyt 17 minutter lange «Homesick» virket riktignok en del kortere, men det var kanskje bare fordi tiden går fort når man har det gøy? Eller lytter til godlåter framført av dyktige musikere!
Airbag imponerte denne kvelden! Nå ser vi fram til når The Greatest Show On Earth fyller ti. 9/10
Leverte varene
Norsk progrock er i medvind for tiden. Jeg vet det er store ord, men innen prog kan jeg ikke komme på noe land i verden nå til dags som har flere band som kan ses på som ledende innen denne (riktignok ganske smale) sjangeren enn Norge. Så festivaler som denne har en nokså takknemlig oppgave når de skal booke en helg. Særlig når de kan spe på med noen av gamlekara fra andre siden av kjølen.
Så hva trekker ned (bortsett fra ølprisene, skjerp dere, Høvleriet – det var nummeret før jeg gikk på vannvogna der!)? Vel, seks band over to dager virker litt lite; kanskje man kunne begynt en time tidligere på lørdagen, og plusset på et til? Men kanskje var det like greit at man gjorde det som man gjorde. Gjennomsnittsalderen på publikum på en progrockkonsert i våre dager tilsier at det er ganske lenge siden de fleste av oss ble konfirmert og fikk vår første barbermaskin i gave, og det tar jo på å stå i seks samfulle timer. Enda godt at Høvleriets langbord byr på litt restitusjon mellom slagene.
Haugaland Prog & Rockfestival leverte varene denne helgen. Vi kommer gjerne tilbake ved neste korsvei.
