Dumdum Boys @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 13. november var et fullsatt Rockefeller klare for å feire noe av det beste norsk rock har å by på, tidløse Dumdum Boys! Endelig kan vi stå skulder mot skulder og skåle i stående posisjon på rockekonsert, glemt var pandemi og restriksjoner i et par timer.

Vi fikk ingen oppvarmingsband, ingen verbal intro, rett på sak med pur og ekte norsk rock. Konserten begynte med mange nyere låter som undertegnede ikke kan hverken tekst eller tittel på, så forsøket på å skrive en settliste gikk til helvete ganske tidlig. Med Dumdum Boys er det ikke nødvendigvis slik at du kan ta en linje fra refrenget og regne med at det er navnet på sporet. Takke faen for det, det er et av bandets store styrker; tekster som har så mye rom at du kan gå deg vill uten noen gang å bli klok på hvordan du kom dit, og hva som er veien tilbake. Ærlig talt er det ingen vei tilbake. Blir du bitt av dumdum-basillen, så er den med livet ut.

Jeg skal sette av tid til å bli kjent med det nyere materialet også, det var ingenting å si på hverken innlevelse eller fremførelse.

Tålt tidens tann

Så, telefonen ble lagt i lomma, og jeg bestemte meg for å bare ta inn alt gutta hadde å by på, og det var ikke lite. Underveis i konserten gikk det gradvis over på gamle perler, klassikerne som de fleste av oss kan utenat, og som har fått vokse seg store og sterke gjennom årenes løp. 

Dumdum Boys har hatt soundtracket til mange sjelsettende opplevelser i løpet av mitt liv, og jeg er derfor ikke objektiv. Jeg kan ærlig innrømme at jeg elsker både tekst og musikk, og da er det ekstra hyggelig å oppleve at låtene har tålt tidens tann, og at de utvilsomt kommer til å leve videre i mange år til.

Det er hyggelig å oppleve at låtene har tålt tidens tann, og at de utvilsomt kommer til å leve videre i mange år til.

Under «Tyven, tyven», som jeg alltid er like imponert over at Prepple fremfører så elegant, så kom det lightere i været. Hele fem i antall. Noe som avslører at de fleste i Oslo har slutta å røyke. Egentlig veldig synd da denne låta fortjener all verdens lys og varme. Når sant skal sies var publikum i fyr og flamme, så lightere eller ikke, vi lyste mot våre gamle helter. Det passet da bra at Prepple under fremførelsen av «Slave» i vant stil lot lyskasteren blende publikum. Det har du lov til når du er ett av de største rockeikonene landet har å by på.

Perler på en snor

Selvfølgelig er det alltid noen låter man gjerne skulle ha hørt, men de aller fleste skattene fra skattkammeret ble levert som perler på en snor. Vi fikk synge med på «Møkkamann», «Splitter pine», «Boom boom», «Enhjørning», «Englefjes», «En vill en» og «Lunta brenner» blant mange andre geniale låter.

I ekstranummeret fikk vi en selvskreven gavepakke med «Metallic hvit», «Splitter pine» og «Tusen etasjer høi». Jeg tror ikke det var noen som gikk skuffet hjem denne kvelden.

Dumdum står seg som et rockeband i særklasse, ikke rølpete, bare intelligent og intenst fengende rock.

Dette var min tredje Dumdum-konsert (jeg fatter ikke at jeg ikke har vært på flere?) og hver gang blir jeg like imponert over samspillet og hvor godt de fortsatt leverer. Prepple er frontfigur, og da selvsagt den som tar mest plass på scenen, og hans scenepersonlighet overgår de fleste i innlevelse, timing og samspill med publikum. Det er rett og slett proft til fingerspissene, og det er vanskelig å se for seg at denne mannen egentlig er sjenert. På ett tidspunkt fikk jeg øyekontakt, og det er en fantastisk følelse på konsert. Så slo det meg at jeg tror ikke jeg er den eneste som gikk hjem med den følelsen. Han er et unikum i å se – og samspille med – publikum. I tillegg til å forære to heldige publikummere med en kald pils på glassflaske, kastet han munnspillet ut til en heldig jævel.

Norsk rock på sitt beste

Alle gutta så ut til å kose seg stort. Som nevnt er det ikke mye jabbing mellom låtene på Dumdum-konserter, men vi fikk en flott tale fra Aslak om hvor deilig de synes det var å være tilbake, med et løfte om at de skulle lage et helvetes leven, det ble innfridd – med upåklagelig lyd – gjennom hele konserten.

Dumdum står seg som et rockeband i særklasse, ikke rølpete, bare intelligent og intenst fengende rock.

Litt uvørenhet med mikrofonstativet endte med at Prepple slo ned den ene tammen på trommesettet, og det var også perfekt tima, da det var rett etter at Sola hadde slått siste slaget. Dette er norsk rock på sitt aller beste! Som kjent gror det ikke mose på rullende stein, og det beviste gutta i kveld. Alderen skjemmer i hvert fall ikke Dumdum Boysa.

Lykkelig og tilfredse ravet vi ut i den kalde oslonatten, med visshet om at rocken lever i beste velgående, og at vi i Norge har noe som er vårt. Våre egne rockehelter, som briljerer på scenen og gir alt.