Søndag 14. november 2021
Verdt å vente på
Etter ganske nøyaktig ett års utsettelse grunnet pandemi, inntar endelig Nightwish et nærmest fullsatt Oslo Spektrum.
Oslofolket har ikke bare ventet et år på denne konserten, Nightwish har nemlig ikke vært i Oslo siden de spilte på Sentrum Scene i 2007. Derfor føles det som om det som kan krype og gå av landets metallfans har tatt turen til hovedstaden for å få med seg kveldens begivenhet. Ikke bare har Nightwish valgt å starte europaturneen sin i nettopp Oslo, det er også byens og Spektrums første konsert av denne størrelsen siden før en viss flaggermus satte verden på pause i halvannet år. Skjønt, det er ikke bare nasjonale fans som har funnet veien til Spektrum, andre språk kan høres på vei inn i arenaen, så flere har åpenbart kommet langveis fra for en trippel dose med finsk metall.
For med seg på tur har Nightwish sine venner i Turmion Kätilöt og Sonata Arctica. Førstnevnte får vi dessverre ikke med oss, men Sonata Arctica varmer oss opp med en liten porsjon finsk power metal. Rettere sagt, syv låter hentet fra like mange album, fra debuten Ecliptica fra 1999 til 2014-skiva Pariah’s Child. De nyeste utgivelsene blir forbigått i stillhet, men så er det også de eldste låtene som skaper best stemning i Spektrum. Som seg hør og bør på en supportjobb, fungerer det utmerket med et best of-sett.
Når det er sagt, synes jeg ikke utførelsen ellers er så magisk. Det oppleves litt platt og sjelløst. Jeg hadde forventet mer fres og større spilleglede etter en lang tid i dvale, i stedet ser det mer ut som nok-en-dag-på-jobben. De klarer heller ikke å dra med seg publikum noe særlig, som på dette tidspunktet ser ut som det å være på konsert er en dagligdags ting i 2021. Det hjelper heller ikke på at den noe spede og skingrende vokalen til Tony Kakko drukner i arrangementet. Dog kommer han bedre frem på de rolige partiene i låter som «I Have a Right», «Tallulah» og «FullMoon». Det gjør også publikum, som synger med på refrenget til sistnevnte.
«You are keeping live music alive!» kauker Kakko, før de avslutter med «Don’t Say a Word».
Energisk frontkvinne
Når så Nightwish inntar scenen, med sin store sceneproduksjon og bøttevis med energi, føles det som om verden nesten er i vater igjen. Men bare nesten, for fortsatt tar jeg meg selv i å skule stygt på sidemannen når han hoster. Det er uvant å være så tett på så mange andre mennesker, men det må nesten bare nytes før eventuelle nye tiltak skulle inntreffe.
Bandet nyter det i hvert fall. Det Sonata Arctica manglet av dynamikk, tas igjen her. Bandets eminente frontkvinne Floor Jansen, kan ikke få fullrost nok hvor hyggelig det er å spille for oss igjen. Floor er Nightwish’ tredje vokalist, men hun har allerede rukket å få ni(!) års fartstid i bandet. Så selv om hun bare har sunget på de to siste albumene, har hun faktisk nå vært like lenge i bandet som det Tarja Turunen var i sin tid. Med andre ord er det på tide at folk slutter å gnåle om at Nightwish ikke er det samme uten Tarja! Selv hører jeg til dem som synes at Floors stemme faktisk er hakket mer behagelig å høre på enn Tarjas.
Floor eier scenen og viser hvem som er dronninga av symfonisk metall anno 2021.
Og at hun ikke bare er en middelmådig kopi av Tarja kommer tydelig frem i løpet av kveldens konsert. Floor eier scenen og viser hvem som er dronninga av symfonisk metall anno 2021. Hun leverer et energisk show, hun er høyt og lavt og er hissig på headbangingen, samtidig som hun har stålkontroll på vokalen. Stødig som få serverer hun den ene høye tonen etter den andre.
Man kan saktens lure på hvor Nightwish hadde vært i dag hvis ikke Floor hadde steppet inn. Av bandets seks medlemmer er det nemlig kun keyboardist og låtskriver Tuomas Holopainen og gitarist Emppu Vuorinen igjen av originalbesetningen. Bassist Marko Hietala forlot bandet tidligere i år, og har foreløpig blitt erstattet av Jukka Koskinen fra Wintersun.
Velsmurt maskineri
Denne turneen markerer utgivelsen av albumet Human. :||: Nature. som ble sluppet i april i fjor, altså midt i den første lockdown-perioden. Dette er derfor bandets første mulighet til å få vist frem det nye materialet live, ergo er det denne plata som naturlig nok dominerer kveldens settliste.
Åpningslåta «Noise» er først ut av disse. Det velsmurte maskineriet dundrer videre med «Planet Hell» og «Tribal», før «Élan» blir kveldens høydepunkt så langt. De keltiske tonene er med på å heve denne låta fra Endless Forms Most Beautiful (2015). Det samme kan ikke sies om den beslektede, dog noe cheesy, «Harvest», fra fjorårets utgivelse. Denne kunne glidd rett inn på soundtracket til Løvenes konge, og domineres av multiinstrumentalist Troy Donockley som i tillegg til fløyter også bidrar med vokal på denne låta. At det funker superbra live skal jeg ikke påstå, snarere oppleves det litt unødvendig når de allerede har en vokalist som stiller i en helt annen liga.
En stort bedre gjenåpning av Oslo Spektrum kunne vi neppe fått.
Man kan mene mye om Anette Olzons karriere i Nightwish, men det ble da i hvert fall skrevet noen ganske så catchy låter i den perioden. Som for eksempel «Storytime», som Floor gjør soleklart bedre enn originalen og til såpass stor begeistring hos publikum at hun påpeker at stemningen står i taket i Spektrum. Jeg skulle gjerne også hørt «Bye Bye Beautiful» og «Amaranth» fra denne Nightwish-epoken, men skjønner at i hvert fall førstnevnte kan by på problemer uten Hietala på vokal. I stedet byr de på den mer folkinspirerte (og noe kleine) «I Want My Tears Back».
Nye og gamle klassikere
Klassikeren «Nemo» leveres til full jubel i salen. Sammen med den nyeste plata er det albumet Once (2004) som utgjør brorparten av settlista. Men hvor var «Wish I Had an Angel»??? Utover det rommer settlista innslag fra alle bandets syv siste album.
«How’s the Heart?» fra Human. :||: Nature. fremføres akustisk, med kun Floor og Donockley alene på scenen, sittende på hver sin krakk, før «Shoemaker» stikker seg ut som en av kveldens låter med best vokalprestasjon, der den siste arien vitterlig høres ut som opera for meg. Floor merker åpenbart at publikum er fornøyde, og spør om ikke vi kan gjenta det hele i morgen.
De runder av med et par lange sekvenser. Først ut er den rundt 10 minutter lange «Ghost Love Score», hvor første halvdel er litt intetsigende, mens andre halvdel, etter en pause på bakrommet midtveis, tar seg betraktelig opp i intensitet. Derpå spiller de del I, II og III av «The Greatest Show on Earth», mens Floor er en del til og fra på grunn av flere lange instrumentale partier. Låta bygger seg gradvis opp, og er en flott avslutning på kvelden.
«Ad Astra» spilles på tape mens bandet takker av, før Floor setter endelig punktum med en siste arie live. Da har vi blitt underholdt nonstop i snaue to timer. En stort bedre gjenåpning av Oslo Spektrum kunne vi neppe fått.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Noise
- Planet Hell
- Tribal
- Élan
- Storytime
- She Is My Sin
- Harvest
- 7 Days to the Wolves
- Dark Chest of Wonders
- I Want My Tears Back
- Ever Dream
- Nemo
- How’s the Heart?
- Shoemaker
- Last Ride of the Day
- Ghost Love Score
- The Greatest Show on Earth
(I: Four Point Six, II: Life, III: The Toolmaker)
