Fredag 29. april 2022
Høy gitarføring
Etter flere utsettelser på grunn av pandemi, står Conception omsider på scenen på Rockefeller, i godt selskap med Triosphere.
I april 2020, midt i første lockdown-periode under koronapandemien, slapp Conception albumet State of Deception, sin første fullengder på 23 år. Releasekonserten som skulle vært en måned senere ble utsatt både en og to ganger, og nå, ganske nøyaktig to år senere, er tiden endelig inne for å erobre Oslos storstue Rockefeller. Det er bare å glede seg til dobbel dose norsk progmetall av ypperste klasse, når Conception inviterer til helaften sammen med sine venner i Triosphere.
Spillesugne trøndere
Det begynner å bli en stund siden vi hørte noe nytt materiale fra trondheimsbaserte Triosphere. Nærmere bestemt er det hele åtte år siden de slapp sitt tredje album The Heart of the Matter i 2014. La oss håpe de har utnyttet spilletørken de siste årene til å være kreative, så er det kanskje ikke så lenge til vi får servert ny musikk fra den kanten.
Kvartetten virker i hvert fall spillesugne etter et par år med pandemi. Det er over to år siden vi sist så trønderne i Oslo, den gang på den vesentlig mindre scenen på Vaterland. Selveste Rockefeller kler dem enda bedre, og allerede fra åpningslåta «My Fortress» gjør de det klart at det ikke bare er ett av landets fremste metallband som står på programmet denne kvelden.
Vokalist og bassist Ida Haukland stjeler mye av showet, som frontkvinne for denne kvartetten med base Trondheim. Selv er hun opprinnelig nordlending, og at hun er Norges tøffeste kvinnelige metallvokalist må være lov å påpeke. Hun må likevel dele litt av oppmerksomheten med gitarist Marius Silver Bergesen, som briljerer på gitaren både høyt og lavt. Det skorter ikke på gitarsoloer her.
Allerede fra åpningslåta gjør de det klart at det ikke bare er ett av landets fremste metallband som står på programmet denne kvelden.
Ti låter blir det rom for den neste trekvart timen, med representanter fra alle tre album i katalogen. Vi får høydepunkter som «Marionette», «Driven» og «Relentless», før de runder av med rosinen i pølsa, «The Heart’s Dominion». Sistnevnte må vel kunne kalles deres signaturlåt, i hvert fall blir stemningen i salen ekstra god når de drar i gang den majestetiske koringen i introen.
Triosphere leverer så visst varene på Rockefeller. Har du ikke sett dem live tidligere, bør du absolutt benytte anledningen neste gang de spiller et sted nær deg.
Spilleglede
Det var kanskje ikke så mange som så for seg at de noen gang skulle få se Conception live igjen, da vokalist Roy Khan ble headhuntet til Kamelot i 1997. Bandet ble lagt på is etter fire album på 90-tallet, men fansen har lenge håpet på et comeback. Etter 14 år i Kamelot, etterfulgt av syv år i dvale, innså også Khan at det var på tide å vekke Conception til live igjen.
I 2018 slapp de omsider sin første nye musikk på over 20 år, i form av EP-en My Dark Symphony, og i 2019 gjorde de også comeback på scenen, med to konserter på hjemlige trakter på Gjøvik og på Tons of Rock på Ekebergsletta. I 2020 fulgte de opp med albumet State of Deception. Og så stengte verden ned.
To år senere kan nå releasekonserten endelig avholdes. Jeg skal ikke påstå at Rockefeller er fullsatt, til det er tydeligvis sjangeren litt for smal her til lands, men det er da trangt nok i første etasje. Og stemningen er upåklagelig da gutta entrer scenen og passende nok åpner festen med «Grand Again», den første singelen de gjorde comeback med.
«Det er utrolig bra å være akkurat her, akkurat nå,» sier Khan, som videre forteller at de har ventet lenge på denne konserten. «Vi har ikke hatt flaks, vi slapp plate 14 dager etter lockdown.» Men den som venter på noe godt, og så videre. I det minste har ventetiden gjort at det formelig oser spilleglede av bandet på scenen.
Smågrimme
Stemningen er mer jovial her enn under konsertene på Gjøvik, som muligens bar preg av litt prestasjonsangst, samt at det sikkert ikke hjalp på at seansen ble filmet. Roy Khan er i godt humør, og småprater mellom låtene. Jeg kan heller ikke få fullrost nok hvor riktig det er at denne mannen igjen befinner seg der han hører hjemme – bak en mikrofon. For en stemme han har! Og fortsatt synger han like bra live. De andre har heller ikke glemt gamle kunster, og spesielt gitarist Tore Østby imponerer med sine riff og soloer. Det er høy gitarføring på Rockefeller denne kvelden.
Roy Khan informerer om at de ønsker å fokusere på det nye materialet, men at de vil spe på med gamle låter innimellom. Det er jo fullt forståelig, og låter som «Waywardly Broken» og «Quite Alright» vitner om at også de nye låtene funker ypperlig live. Av gamle klassikere får vi blant andre «A Virtual Lovestory», «Gethsemane» og musikerfavoritten «A Million Gods».
Det er all grunn til å tro at de har kommet tilbake for å bli en god stund til.
«Vi koser oss så fryktelig ut her oppe,» sier Khan. «Vi kan kanskje se litt smågrimme ut, men vi er veldig glad i dere,» fortsetter han som en oppbygging til balladen «The Mansion». Svenske Elize Ryd fra Amaranthe, som tidligere også har sunget sammen med Roy Khan i Kamelot, er opprinnelig med på denne låta fra State of Deception. Elize er nok opptatt på annet hold i kveld, men til gjengjeld har de fått med seg Arve Heimdals datter, Aurora Heimdal, som korist. Både hun og keyboardist Lars Andre Kvistum ser ut til å være en del av dagens faste livebesetning, i hvert fall var de begge også med på comeback-konsertene på Gjøvik for tre år siden.
Sceneskifte
Midtveis i settet gjør de et aldri så lite sceneskifte. Alle får hver sin stol, og de gjør et par akustiske låter. «Silent Crying» fra Parallel Minds (1993) er et hyggelig innslag. Denne har de i år gitt ut i en 2.0-versjon på en deluxe-utgave av State of Deception. Originalen gruser lett den nye versjonen, så hva med heller å få de gamle albumene gitt ut på digitale plattformer? Bare et lite tips. En akustisk versjon får vi også av kuriositeten «Sundance», B-siden fra singelen «Guilt» (1995), som her blir tilført noen spanske toner. «Vi synes det er morsomt å gjøre noe litt annerledes,» er forklaringen på dette sceneskiftet.
Den ordinære delen av konserten rundes av med et hat trick av nye låter. Den stemningsfulle balladen «Feather Moves» avløses av den mer groovy «By the Blues» og den noe tyngre, men likevel catchy «She Dragoon». Sammen beviser disse låtene at Conception ikke akter å leve kun på gamle hits, de har fortsatt mer å komme med.
«My Dark Symphony», fra EP-en ved samme navn, er først ut av to ekstranumre. Til tross for at det er en ballade bringer den frem allsang på Rockefeller, med sitt særs melodiøse refreng. «Det er én låt vi aldri kommer unna,» sier Khan, og vi skjønner alle at det er selveste «Roll the Fire» fra Parallel Minds det er snakk om. Ja, det hadde nok blitt ramaskrik om de slettet den fra settlista. Selvsagt er det et av kveldens høydepunkt.
Man skulle ikke tro at Conception har vært borte i to tiår. De låter tight som bare det, og med mye fokus på ny musikk er de definitivt ikke et retroband. Det er all grunn til å tro at de har kommet tilbake for å bli en god stund til.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen og Terje Dokken
Settliste Triosphere
- My Fortress
- The Sphere
- Steal Away the Light
- Sunriser
- Marionette
- Driven
- Lament
- Breathless
- Relentless
- The Heart’s Dominion
Settliste Conception
- Grand Again
- A Virtual Lovestory
- Waywardly Broken
- No Rewind
- The Mansion
- A Million Gods
- Quite Alright
- Silent Crying
- Sundance
- Gethsemane
- Feather Moves
- By the Blues
- She Dragoon
Encore: - My Dark Symphony
- Roll the Fire
