Årabrot har nettopp sluppet sitt nye album Norwegian Gothic, og Blezt møtte opphavsmann Kjetil Nernes over zoom for en prat.
Av Monica Holmen
Foto Olle Lundin, Simon Kallas
Årabrot sitt nye album er passe mørkt, og med en tidvis illevarslende stemning som lurer mellom strofene, føyer Norwegian Gothic seg smidig inn i det årabrotske universet. Tittelen gjør også sitt, der den for mange trolig trigger assosiasjoner til Grant Woods ikoniske men dystre maleri «American Gothic» fra 1930. Kort sagt: Både musikalsk og visuelt gir Norwegian Gothic inntrykk av en helhet, en underliggende fortelling som samler det hele. Vi spør Kjetil Nernes om han er enig i dette.
– Tittelen kommer fra en kompis som beskrev oss som «norwegian gothic». Det var kanskje ment som en spøk, men jeg noterte det, den passet jo godt. Vi begynte å jobbe med albumet før jeg googlet tittelen, noe jeg sikkert burde gjort. For i tillegg til Woods maleri, oppdaget jeg at Ulver har en låt med samme tittel. Heldigvis var det ikke noe problem for Kristoffer [Rygg. journ.anm].
Og det er fint at det oppleves at det er en helhet, det var det vi håpet på. Det er noe med å dele denne kirken der Karin [Park. journ.anm.] og jeg bor og jobber, og alt som hører med. For første gang hadde vi også med produsent, Jaime Gomez Arellano, en fantastisk flink fyr! Han har mikset, mastret og produsert, og sørget for at dette ble skikkelig bra.
Faller mellom to stoler
– Det er et relativt langt album?
– Ja, vi hadde så veldig mye materiale vi ville bruke! Det går jo i ett, det ene prosjektet tar det andre, og etter «Who Do You Love» ville jeg egentlig lage en rockeplate à la Iggy Pop, The Stooges, Velvet Underground. Men så ballet det på seg, kan man trygt si. Samtidig føltes det bra, så vi kjørte på. Alt falt på plass, og mot slutten i prosessen kjentes det som en plate som kunne bli kulmineringen av alt Årabrot har gjort og vært til nå, og kanskje også starten på en ny fase.
Du vet, i mange år har vi fått spørsmålet «Hva er Årabrot?». Det er rart hvordan man faller litt mellom to stoler når man ikke følger reglene i de ulike sjangrene. Og det er mange regler i alternative sjangre! Samtidig er det andre måter å gjøre ting på. I utlandet spør også folk «Why do you dress up?», men jeg opplever ikke akkurat at vi kler oss ut – jeg bytter bare til en større hatt.
– Samtidig gir trolig Tall Man og Dark Diva noe til dere som kunstnere, alteregoene åpner for noe mer?
– Tydeliggjøringen av disse karakterene er nødvendig for å skille mellom familie og musikk. Man må ha et skille. Samtidig opplever jeg definitivt at det tilfører noe, både for oss og mottakerne. Vi får mange positive anmeldelser – noe vi setter stor pris på, og gjennom intervjuer får vi ny input som vi kan ta med videre. For eksempel var det en som sa at Årabrot, Karin og jeg, nærmest hadde blitt hermafrodittisk. En fin måte å se det på, synes jeg!
Tvetydigheter og motsetninger
– Apropos det symbiotiske: Hva tilfører Karin Park til Årabrot? Til tross bakgrunn i en helt annen sjanger, er det er utvilsomt noe som gir gjenklang, et visst slektskap, mellom den kjølige popen og den mørkere støyrocken?
– Tvetydigheter og motsetninger, high brow og low brow, opptar meg. Middle of the road er kjedelig. Forfatteren og filosofen Bataille kaller det paradokser, man kan også snakke om yin og yang. Det handler om hvordan to personer som ikke er spesielt like kan jobbe sammen, og hva som kan komme ut av det. For å si det enkelt: Jeg leverer en tjukk graut med støy til Karin, og så løfter hun det til å bli musikalsk, til å bli in tune. Jeg er ustemt av natur, mens Karin er god med toner.
Man kan ikke være for lenge i infernoet, i mørket, da blir det ikke musikk.
Kjetil Nernes
– I forlengelse av motsetninger, er «Dantes Inferno» – som handler om en strabasiøs reise fra helvete til paradis – en av mange assosiasjoner i møte med Norwegian Gothic. Hvilken vei går det, ned i mørket eller opp mot lyset?
– Jeg er usikker på om jeg vet selv, og jeg er opptatt av å ikke vite – jeg vil bevare den nerven som tvetydigheter gir. Det gjelder for øvrig for all kunst: Tvetydighet skaper nysgjerrighet, slik jeg ser det.
Det er mye mørke i Årabrot, men det er lys også. Jeg føler vi har vært nærmere kjernen i Dantes Inferno tidligere, enn nå. Nå nærmer vi oss slutten, paradiset. Man kan ikke være for lenge i infernoet, i mørket, da blir det ikke musikk. Det er som når vi hører på musikk hjemme: Blir det for mye mørke, må vi sette på noe funkydelic så ikke vi går helt i kjelleren.
Tunge inspirasjonskilder
– En sjangermessig stor kontrast til det årabrotske universet! Hva inspirerer dere?
– Oj, stort spørsmål! Enkelt sagt er platesamlingen rockebasert, men eklektisk. Alt fra industriell til klassikerne – og alt imellom. I litteratur fascineres jeg av fin de siecle-perioden, symbolistene og hvordan de inkorporerer det kultiske, men også southern gothic. Filosofene Adorno, Nietzsche, Schopenhauer står også i hylla, det er tunge typer og musikken er relativt preget av det.
Klima tror jeg også har gjort sitt til å prege musikken. Jeg vokste opp i Haugesund, der man nærmest bor «ytterst på den nøgne ø», med hissig vind og det store havet som ustoppelig smeller inn, det er grått hele tiden og ingen snø. Kontrasten jeg opplevde da jeg flyttet til Oslo ga en wow-opplevelse: Ingen vind, ikke regn. Alt dette tror jeg ligger i meg.
Enkelt sagt er platesamlingen rockebasert, men eklektisk.
Kjetil Nernes
Tett samarbeid
– Vi må snakke litt om en spesifikk låt på Norwegian Gothic: «Fell On It» som på Karin Park sitt ferskeste album Church of Imagination går under tittelen «Omens to Come». Fortell!
– Gøy at du nevner det, som den eneste hittil! Bakgrunnen er at det siste albumet til Karin og dette siste til Årabrot, er første gang vi har jobbet tett sammen, det har vært et mer helhetlig samarbeid preget av gjensidig påvirkning. For første gang er også så godt som alt gjort her i kirken. På mange måter opplever jeg Church of Imagination som en søsterplate til Norwegian Gothic, selv om de sonisk er vidt forskjellige. Til Karin sin plate skrev vi to-tre låter, deriblant denne, som var tenkt som rockelåt.
– Vi snakker altså ikke om en coverlåt, men to versjoner av samme låt.
– Nettopp! Vi er jo ikke alene om det, flere band har gjort dette før oss, obskure band som Current 93 og Nurse with Wound.
– Rent kunstnerisk er det likevel interessant. Det ligger en åpenhet i det, i forventningen til hva resultatet kan bli. En låt kan inngå i ulike sammenhenger som gir ulike resultater med ulike kvaliteter.
– Absolutt! Jeg tror mange av låtene på The Gospel og Who Do You Love, og Norwegian Gothic for den saks skyld, kunne vært spilt inn på nytt og det hadde blitt noe radikalt annerledes, en annen atmosfære. Det er en del lag der som kan gi noe annet.
For en bråkebass som meg er det et privilegium å få jobbe med slike folk. Denne delen av innspillingen er det beste. Når andre, gode musikere kommer inn og bare gjør sin greie.
Kjetil Nernes
Flinke folk
– Samarbeid er én måte å tilrettelegge for dette på, og det er flere samarbeid som har gjort Norwegian Gothic til det den ble?
– Noen var tilfeldigheter, som Tomas Järmyr som var innom kirken en gang, mens Jo Quail har vi lenge ønsket å samarbeide med. For en musiker, fantastisk flink! Lars [Horntvedt, journ.anm.] var gut feeling, jeg visste at jeg ville ha han med på en eller annen måte. Han kan spille hva som helst, for en musiker! For en bråkebass som meg er det et privilegium å få jobbe med slike folk. Denne delen av innspillingen er det beste. Når andre, gode musikere kommer inn og bare gjør sin greie. Det er jo en ære, rett og slett. Og man trenger det, det er sunt for prosjektet med friske ører.
