Solid synthpop
Ane Brun har hatt et produktivt år og gir ut hele to plater i høst. Først ut er «After the Storm», som er et både tidsriktig og tidløst elektronisk popalbum.
Det er fem år siden Ane Brun ga ut sitt forrige album med egne låter, «When I’m Free» (2015). I 2017 ga hun riktignok ut plata «Leave Me Breathless», men dette var en samling coverlåter i Ane Brun-drakt. Dermed slår hun på stortromma i år, og gir ut hele to album med en måneds mellomrom.
Den lange ventetiden på nytt eget materiale skyldes at Ane Brun mistet faren sin i 2016, og at hun i en lang periode etter det hverken orket eller klarte å skrive musikk. Det var ikke før i fjor sommer at hun var i stand til å komme i gang med låtskrivingen. Tilbaketrukket på en hytte, langt inne i den norske fjellheimen, løsnet det. I løpet av tre kreative uker ble nesten alle låtene til det som i utgangspunktet var tenkt som et dobbeltalbum til, men etter hvert så hun behovet for å dele opp låtene etter stemninger. Siden februar har hun sluppet én ny singel i måneden, men nå foreligger endelig første fullengder.
Elektronisk lydbilde
Den første av de to utgivelsene, «After the Great Storm», har et opptempo og elektronisk uttrykk, mens oppfølgeren «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» er et mer nedstrippet album, mer likt den singer-songwriteren Ane Brun først ble kjent som på begynnelsen av 2000-tallet. Tematikken på platene har Ane Brun beskrevet som følger:
«Begge disse albumene tar for seg de store spørsmålene i livet. Men i 2020 har disse spørsmålene blitt enda større. Selv om jeg skrev de fleste låtene før pandemien startet, føler jeg at alle har en tematikk som passer inn i tiden vi lever i. Frustrasjonen over verdenssituasjonen, hvordan sørge over noen som har gått bort, eksistensialisme, kjærlighet, forhold, ensomhet, indre kamp, søvnløse netter… De handler rett og slett om å være et menneske.»
På «After the Great Storm» viser Ane Brun at hun stadig evner å utvikle sitt lydbilde.
På «After the Great Storm» viser Ane Brun at hun stadig evner å utvikle sitt lydbilde og gjenoppfinne seg selv som musiker. Men selv om låtene på dette albumet er mer dansbare er stemningen like melankolsk og nedstemt som vi er vant med. Med andre ord er det ikke vanskelig å høre at dette er Ane Brun, noe hennes karakteristiske stemme selvfølgelig også bidrar til. Om låtene på dette albumet har Ane uttalt følgende:
«Jeg setter fremdeles pris på et nydelig strykerarrangement, og en akustisk gitar eller et støvete piano. Men jeg ville kombinere dette med nye lyder og måter å skrive på. På en måte reflekterer disse låtene musikksmaken min bedre enn noensinne, siden jeg lytter til veldig variert musikk, fra akustisk til eksperimentelt, elektronika, jazz, pop, klassisk og alt midt imellom.»
Trip hop-inspirert
Albumet åpner med «Honey», en låt som tydelig reflekterer Ane Bruns forkjærlighet for trip hop. Den er inspirert av Anes egen 18-årige stemme, som hun har funnet igjen på en gammel opptakskassett, spilt inn til en brevvenn. Deler av dette opptaket er samplet inn på starten og slutten av låta. «Honey» er et av platas sterkeste spor – en perfekt åpningslåt som setter en høy standard for fortsettelsen.
Hvilket hun utmerket klarer å følge opp. Tittelsporet «After the Great Storm» er intet mindre enn noe av det vakreste jeg har hørt i år! Harmonien mellom strykere, synth og de trillende, høye vokaltonene er helt nydelig. Hele albumet oppleves både intimt og universelt på samme tid, og det kommer spesielt godt frem i tittelsporet som føles ekstra aktuelt i disse dager. Ane beskriver tanken bak «After the Great Storm» som følelsen du kan få etter en ubehagelig opplevelse:
«Når alt er over kan man få en følelse av letthet og eufori. Som det man hører folk beskrive som en nær døden-opplevelse eller en åpenbaring. Følelsen av å være en del av et større univers».
«Don’t Run and Hide» ble sluppet som den første i rekken av alle singlene, og det er ikke overraskende. Dette var også den første av låtene hun skrev, og er den som la grunnlaget for ideen om hele plata. Beaten her minner en hel del om Bruce Springsteens «Streets of Philadelphia», uten sammenligning for øvrig. Her vekkes det nye assosiasjoner til trip hop, og låta er med på å utgjøre et meget sterkt åpningstress på skiva.
Heldige kontraster
«Crumbs» handler om et avhengighetsskapende og samtidig lite tilfredsstillende forhold, og her akkompagneres Anes vokal av suggererende trommer, samt markant koring fra de svenske artistene Jennie Abrahamson og Linnea Olsson.
Introen til «Feeling Like I Wanna Cry» får meg til å tenke på TV-serien Twin Peaks. Og litt Nick Cave. Men den litt creepy atmosfæren er helt på sin plass når hun synger om det dysfunksjonelle forholdet mellom menneskene og planeten.
Jeg vil tro Ane Brun også kan nå nye fans med dette albumet.
«Take Hold of Me» er en spennende låt. innledningsvis minner den om musikken fra TV-serien Stranger Things, før den etter hvert sender tankene til nyere Kari Bremnes og kulminerer i technobeats à la 90-tallets dansemusikk.
«Fingerprints» trekker ned tempoet i det som er platas roligste spor, som også tidvis sender tankene til Massive Attack. Teksten handler om hvordan dem man har elsket forblir hos en, selv når de blir borte. Her kommer Ane Bruns spesielle stemme virkelig til sin rett, når hun briljerer med subtile toneskifter og akkompagneres av flotte strykere.
Den mørke «The Waiting» kan minne om noe av det Muse gjorde på sitt siste album, og er nok et bevis på hvor heldig kontrasten mellom det elektroniske og Anes stemningsfulle vokal er.
Etterlyser modne ledere
Albumet rundes av med den sørgmodige men samtidig optimistiske «We Need a Mother», hvor Ane Brun etterlyser en etterlengtet forening av stemmer fra hele verden, i strofer som «I am offended by a lack of human decency / We need a mother / We need a father / We need a Moses to separate the waters». Låta er inspirert av en firmakonferanse Ane Brun deltok på, hvor klima var temaet for åpningstalen, mens den avsluttet med et enormt fyrverkeri til millioner av kroner. Til dette har Ane utdypet:
«Det minnet meg på hvor dobbeltmoralske vi er, både som individer, firmaer og samfunn, meg selv inkludert. Og om hvor vanskelig det er å være tro mot våre verdier, prioritere riktig og leve et sunt og bærekraftig liv. Vi er voksne mennesker som oppfører oss som ungdommer, og det er tydelig at vi trenger modne ledere som holder oss på rett spor. Jeg husker at jeg følte meg frustrert, provosert og opprørt, og da jeg våknet neste dag skrev jeg denne sangen. Etterpå følte jeg meg lettet og rolig.”
«After the Great Storm» er den mest spennende fullengderen jeg har hørt fra Ane Brun på en god stund. Dette er helt klart et av årets høydepunkter på platefronten innen popsjangeren. Jeg vil tro hun også kan nå nye fans med dette albumet. Så er det bare å glede seg til neste skive som kommer om en snau måned!
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. Honey
2. After the Great Storm
3. Don’t Run and Hide
4. Crumbs
5. Feeling Like I Wanna Cry
6. Take Hold of Me
7. Fingerprints
8. The Waiting
9. We Need a Mother
