Fredag 1. februar 2019

Majestetisk comeback

Madrugada er endelig tilbake på scenen, til noe som må være tidenes mest etterlengtede norske comeback. Og det at to konserter i Oslo Spektrum ble solgt ut på et blunk er vel bevis nok for at dette bandet har vært dypt savnet av mange i 10 år.

Madrugada valgte å legge karrieren på hylla etter sitt femte studioalbum «Madrugada» i 2008, og etter at gitarist Robert Burås døde i 2007. Den originale Madrugada-besetningen består nå av Sivert Høyem (vokal, gitar), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer). I tillegg har de fått med seg Christer Knutsen (tangenter, gitar) og Cato «Salsa» Thomassen (gitar), samt Erland Dahlen på ekstra perkusjon.

Årets gjenforeningskonserter markerer 20-årsjubileumet til deres legendariske debutplate «Industrial Silence» fra 1999. Og da de første tonene til «Vocal» strømmet ut av høyttalerne i Oslo Spektrum, var det vanskelig å ikke bli både nostalgisk og rørt. Det skulle vise seg at de hadde bestemt seg for å spille hele «Industrial Silence», dog ikke i kronologisk rekkefølge skjønte vi da «Belladonna» ble spilt som låt nummer to. Under de første låtene spilte Sivert Høyem tamburin, og det var relativt mørkt på scenen med et kraftig motlys som gjorde det litt vanskelig å se de som sto der. Men under «Higher» begynte de å ta i bruk de mange skjermene på bakveggen, som byttet på å vise ulike videoer og liveklipp fra scenen, hele konserten igjennom.

Industriell stillhet
Lyden var dessverre ikke helt optimal. I hvert fall ikke i første del av konserten. Lyden var litt ullen, og kunne med fordel vært vesentlig klarere. Dog var det superb lyd på vokalen til Sivert Høyem, og resten kom seg heldigvis noe utover i settet.

Den mørke «Sirens» ble høydepunktet så langt. Denne særs stemningsfulle låta ble etterfulgt av den noe «lystigere» «Shine», hvor vokalen til Sivert virkelig kom til sin fulle rett. For en fantastisk stemme den mannen har! Og denne stemmen ønsket oss velkommen etter de fem første låtene. «Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet, vi har mest lyst til å spille denne musikken. Det er fantastisk å være tilbake igjen», innrømmet han ydmykt.

«This Old House» bød på munnspill, signert Christer Knutsen, som utmerket seg kraftig, og tilførte låta en ekstra nerve. Christer byttet stadig på å spille piano og gitar, og under «Strange Colour Blue» reiste han seg igjen fra pianokrakken for å stemme i på gitaren. Her spilte også Sivert kassegitar, med andre ord var det tre gitarer på denne låta, som ble særdeles effektfullt fremført med en helt mørk scene og en opplyst bilvei på videoen bak.

Den mer energiske «Salt» fikk Sivert Høyem ned i knestående ytterst på scenekanten, og Cato Salsa briljerte med en gitarsolo. Under den særegne «Norwegian Hammerworks Corp.» hadde Sivert fått på seg en sølvjakke som reflekterte lysstråler ut i salen som en discokule. Fiffig. «Beautyproof» brakte dem tilbake til mer vante former igjen.

«Vi gjør ‘Industrial Silence’ nå, som dere sikkert skjønner, og så tar vi det andre etterpå», opplyste Sivert. «Her kommer vår egen favoritt fra skiva», fortsatte han som en introduskjon til «Quite Emotional». Og det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor den er en favoritt.

To utsolgte hus vitner om at det fortsatt er behov for et band som Madrugada i Norge.

Etter en time spilt begynte publikum å bli en tanke ukonsentrerte, og skravling og flying i trapper var igjen et problem i konsertsammenheng i hovedstaden. Den stemningsfulle «Terraplane» fikk lide litt under denne skravlingen, men det bærende pianospillet til Christer Knutsen tiltrakk seg raskt oppmerksomheten igjen.

«Det er én sang igjen fra plata. Etter den går vi av, og det blir opp til dere å få oss tilbake igjen», kunne Sivert melde før de dro i gang «Electric» som siste av 13 låter fra «Industrial Silence». Her hadde de spart den beste konfekten til slutt – «Electric» var definitivt én av dagens aller beste fremføringer, akkompagnert av et flott lysshow.

Som varslet gikk de så av scenen, etter 75 minutter, og etter en i overkant lang hyllest fra publikum kom de ut igjen for å gjøre syv ekstra låter fra Madrugadas øvrige repertoar. Hvorav «Black Mambo» var først ut. Med seg på scenen hadde de nå også fått inn fire strykere fra Oslo Strings; tre fioliner og en cello. Kvartetten var med på samtlige ekstranumre.

Sivert informerte om at de skulle spille noen låter fra den vanskelige andreskiva, og i tillegg til «Black Mambo» ble dermed også «Hands Up – I Love You» og «Only When You’re Gone» fra «The Nightly Disease» spilt. Under «Hands Up – I Love You» akkompagnerte Sivert Høyem rytmeseksjonen med maracas, mens Christer Knutsen tok i bruk begge sine pianoer, samtidig, og satt i midten og spilte med en hånd på hvert piano, helt i Tori Amos-stil. Den rolige «Only When You’re Gone» ble vakkert fremført, og hadde midtveis en kunstpause som publikum dessverre ikke skjønte bæret av, og Sivert måtte fekte av klappingen så de kunne fullføre låta.

Deretter var det duket for kveldens eneste gjesteartist. «Hun er grunnen til at Molde kalles rosenes by», introduserte Sivert Ane Brun med. Og selv om «Lift Me» er noe ihjelspilt, så er dette fortsatt en sabla fin låt. Et gledelig gjenhør, og Ane Brun nailet jobben til ståpelskarakter.

Obligatorisk jubileumsfest
«What’s On Your Mind?» fra deres selvtitulerte sisteskive var et annet høydepunkt i andre akt. Og selvfølgelig den obligatoriske «Majesty». For det meste med Sivert Høyem og kassegitaren i fokus, som sammen med Oslo Strings ble badet i rødt lys. «The Kids Are On High Street» er omtrent like selvfølgelig, og er alltid Siverts faste innslag, også på hans egne konserter, hvor han rocker løs nede på gulvet blant publikum. Og mens så skjedde, under dette som er et fyrverkeri av en låt, ble salen oversvømt av et hav av ballonger som ramlet ned fra taket, i samspill med konfetti og røykkanoner, og feststemningen var et faktum.

Man skulle tro at alt var over etter dette. Men neida, de hadde enda et ess i ermet. Sivert kunne avsløre at de skulle runde av med en veldig rolig låt, og at det var litt lite gjennomtenkt med disse ballongene – han håpet ikke altfor mange av dem ville sprekke midt under låta. Men det var ikke til å komme unna at det ble noe støy fra ballongene under starten av «Valley Of Deception». Bassist Frode Jacobsen fikk for øvrig skylda for å ha ønsket seg ballonger til jubileumsfesten.

Settlista i del to av konserten var preget av de litt roligere Madrugada-låtene, noe som harmonerte fint med «Industrial Silence»-delen av konserten. Personlig skulle jeg gjerne også hørt «The Riverbed», «Honey Bee» og «A Deadend Mind», men det er fullt forståelig at det var begrenset hva det var plass til, ved siden av hele «Industrial Silence». For at de spilte hele dette albumet er det ikke mulig å klage på. Når man fikk høre en av tidenes norske skiver i sin helhet, krydret med enda flere godbiter fra Madrugadas katalog, var dette dømt til å bli en vellykket kveld. Det var bare å lene seg godt tilbake i stolen og la seg hypnotisere av stemmen til Sivert Høyem i drøye to timer.

Og med selveste Elvis og «If I Can Dream» på anlegget ble vi rykket ut av drømmetilstanden, og sendt ut i snøføyka igjen – drømmende om at festivalsommeren er like rundt hjørnet, med flere muligheter til å se Madrugada live.

Jaggu er vi glade for at disse gutta er tilbake! To utsolgte hus vitner om at det fortsatt er behov for et band som Madrugada i Norge. Måtte det også komme ny musikk i fremtiden.

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri

L1020313
L1020238
L1020453
L1020290
L1020340
L1020402
L1020415
L1020429
previous arrow
next arrow
.

Settliste
Industrial Silence:
1. Vocal
2. Belladonna
3. Higher
4. Sirens
5. Shine
6. This Old House
7. Strange Colour Blue
8. Salt
9. Norwegian Hammerworks Corp.
10. Beautyproof
11. Quite Emotional
12. Terraplane
13. Electric
Encore:
14. Black Mambo
15. Hands Up – I Love You
16. Only When You’re Gone
17. Lift Me
18. What’s On Your Mind?
19. Majesty
20. The Kids Are On High Street
21. Valley Of Deception

ANMELDELSE
Settliste
9
Utførelse
9
Underholdningsverdi
9
Forrige artikkelUkens vintips: Quinta da Carvalhosa Ardosino Q
Neste artikkelBlack Debbath @ Rockefeller, Oslo
madrugada-oslo-spektrumFredag 1. februar 2019 Majestetisk comeback Madrugada er endelig tilbake på scenen, til noe som må være tidenes mest etterlengtede norske comeback. Og det at to konserter i Oslo Spektrum ble solgt ut på et blunk er vel bevis nok for at dette bandet har vært dypt...