Tre år etter deres forrige utgivelse “Drones”, er Muse tilbake med sitt åttende studioalbum. Ved første øyekast på coveret er det lett å tenke at her er det noen som har sett litt mye på Netflix-serien “Stranger Things”.

Og det stemmer nok også ganske bra, ettersom de faktisk har hyret inn “Stranger Things”-designer Kyle Lambert til å gjøre coveret på “Simulation Theory”. Men 80-tallsvibbene stopper ikke her. Det neonrosa coveret indikerer greit hva som venter oss når vi setter på plata.

Første låt ut, “Algorithm”, er også ett av albumets sterkeste spor. Her blir vi dratt rask tilbake i tid, til noe som minner om filmmusikk skrevet av Jan Hammer, John Carpenter og Jean-Michel Jarre. Låta bygges opp til et høydepunkt hvor vokalen til Matt Bellamy kommer inn først midtveis i låta. Det er en fet beat i denne låta, og man kan lett se for seg scener fra “Miami Vice”.

“The Dark Side” er et annet høydepunkt som følger i samme fotspor, og er en låt som er lett å få på hjernen. Det er også “Pressure”, som har et nesten irriterende refreng. “Propaganda” åpner med ett av årets tøffeste introer, mens resten av låta høres ut som en direkte rip-off av Prince sin udødelige klassiker “Kiss”.

Hele albumet gir en følelse av at de her har lånt fra den ene og den andre, og satt det sammen på en ny måte, ispedd en dose Muse-preg. “Break It To Me” for eksempel, låter som en hybrid mellom Justin Timberlake og The Fugees. Men hva “Something Human” gjør på denne plata er mer uvisst. En klissen popballade som Bellamy skrev rett etter “Drones”-turneen hvor han lengtet hjem til familien. Både musikk og tematikk i denne låta skiller seg fra resten av plata, og vi hadde lett klart oss uten den.

De har definitivt levert et gjennomført album.

“Thought Contagion” derimot, kommer til å egne seg bra på stadionkonserter, med gode muligheter for allsang. “Get Up And Fight” kunne like gjerne vært utgitt av Pink, men her har de fått med seg svenske Tove Lo på koring. “Blockades” høres ut som gammel Muse, faktisk høres den nesten ut som en plagiat av deres egen “Uprising”.

Mer kopiering fra egne låter finner vi i “Dig Down”, hvor introen minner veldig om “Madness”. Plata rundes av med den noe roligere “The Void”, skjønt synthen er ikke mindre til stede her, der den figurerer helt i “Popcorn”-landskap.

Dette er relativt langt fra bandet jeg oppdaget med “Unintended” fra debuten i 1999, hvor det var mer naturlig å trekke en parallell til Radiohead enn til 80-talls synthpop, men likevel kan jeg ikke helt unngå å like denne utgaven av Muse også. Det er en skive som må snurres flere ganger – etter at det første sjokket har lagt seg oppdager man at det er en plate som får deg i langt bedre humør enn de fleste tidligere Muse-utgivelser.

Ingen kan beskylde Muse for ikke å tilpasse seg tiden de lever i, men vi kan vel konkludere med at Bellamy & Co nå definitivt er mer pop enn rock. De har definitivt levert et gjennomført album. Og vi kan konkludere med at det er gode tider for synthister.

Av Marianne Lauritzen