Tøft, velprodusert og litt for forutsigbart

Amaranthe er aktuelle med nytt album, det sjette i rekken siden debuten for ni år siden. “Manifest” byr på mer av det samme som vi er vant til fra de produktive svenskene.

Amaranthe - Manifest - BLEZTAmaranthe – våre svenske venner – har kommet med sitt “Manifest”. Og alle ihuga og trofaste fans, som ønsker mer av det Amaranthe har etablert seg på, kan nesten ikke bli skuffa. For de første 5-6 låtene låter kjent, og helt umiskjennelig Amaranthe. Til tider nesten for kjent kanskje. Nesten så man føler at flere av disse låtene har jeg hørt før. Så de har med noen få unntak, helt tydelig brukt samme formelen som tidligere. Som ikke er feil, siden den har virka bra, og plassert bandet der de er i dag. Men det er kanskje litt for trygt og sikkert, og litt lite spennende og forutsigbart. Når det er sagt, er det sikkert mange som er happy med det.

Litt utover i låtlista kommer det noen litt mer spennende spor, og det gjør at jeg lander på en helt grei karakter på hele albumet. Sjøl liker jeg Amaranthe godt, og selvsagt basert på det de tidligere har gitt ut.

Maskinelt perfekt

For å ta det jeg synes å legge merke til som en bevisst justering fra tidligere, og som jeg syns funker veldig bra, så er det at de tre vokalistene på dette albumet gjør mer sammen alle tre, enn de har gjort tidligere. I stedet for et vers eller en strofe hver, synger de nå sammen alle tre på langt flere partier. Og det er kult. Det er vel noe av det jeg syns er aller kulest med Amaranthe – dette 3-hodede vokalknippet, med både mannlig og kvinnelig high-pitch vokal, sammen med en mannlig growler. Det gir balanse, og en egenart, som man ikke finner så mange andre steder. Og de synger bra alle 3.

Jeg ønsker meg mer variasjon og lekenhet neste gang de går i studio.

At bandet er tight, er det ingen tvil om. At det jobbes hardt i studio for at alt skal sitte akkurat der det skal er også helt tydelig. Med andre ord ingenting å utsette på kvaliteten der.

Om jeg kan få ønske meg noe, så ville det være at de turte å slippe seg litt mer løs, og leke enda litt mer, som de gjør på noen av sporene. Jeg har følelsen av at det er svært lite improvisasjon, og så bra som disse folka er hver for seg, og så godt samspilte de er, så hadde de tålt det. Og gjort det mer levende, og ikke så maskinelt perfekt. Da ville låtene også skilt seg både mer fra hverandre, og fra de tidligere skivene enn hva de gjør nå.

Favorittspor på “Manifest”:

“Boom!”– En spennende åpning, og den låta som bryter mest med det vanlige Amaranthe-mønsteret. Mer plass til growler Henrik Englund Wilhelmsson enn vanlig, men likevel en fin blanding.

“Crystalline” – En kul og litt uventa ballade, som både har feeling og trøkk.

Konklusjon:

“Manifest” er Amaranthe som vi kjenner det, velprodusert og perfekt. Men jeg ønsker meg mer variasjon og lekenhet neste gang de går i studio. Ellers kan det bli kjedelig i lengden.

Av Stein Johnsen

Sporliste

1. Fearless 
2. Make It Better 
3. Scream My Name 
4. Viral  
5. Adrenaline
6. Strong (feat. Noora Louhimo)
7. The Game  
8. Crystalline 
9. Archangel 
10. Boom!
11. Die and Wake Up 
12. Do or Die