Strandløver tar oss med til sitt habitat
Airbag er ute med sin femte fullengder, «A Day at the Beach». Fra første tone er det vanskelig ikke å bli minnet på at de har fortid som et Pink Floyd-tributeband. Men noen blåkopi er de langt ifra, og på årets utgivelse tar de oss med på stranda.
Airbag kan være så Pink Floyd-influerte som de vil, men da første spor «Machines and Men» setter i gang, så er det vel så mye som minner om Ultravox eller lignende. Låta er suggererende og stemningsfull, og over ti minutter lang. Jeg liker det jeg hører, selv om synthpop- og kraut-referansene kanskje ikke helt treffer meg i den mest sexy delen av mellomgulvet. Sjefsluftpute Bjørn Riis glimter til med sine Gilmour-ismer ca. halvveis ut i låta, før vi inn mot slutten dras inn i Kraftwerk-land. Når det gjelder vokalmelodien, er det noe som minner meg om «Welcome to the Machine» (Pink Floyd), uten at det blir sjenerende.
Jeg husker godt første gang jeg hørte Airbag. Det var på John Dee i Oslo, og Bjørn Riis imponerte meg stort med sitt Gilmour/Rothery-aktige gitararbeid. Den gang hadde de vel bare et par EP-er ute – og kanskje debutfullengderen «Identity» (2009) – men jeg syntes at det manglet noe på låtskrivingsfronten. Det har imidlertid bedret seg med tiden. Jeg føler vel kanskje at det var på «The Greatest Show on Earth» (2013) at det meste stemte. Den forrige, «Disconnected» (2016), var også bra. Men på den var Pink Floyd-referansene mindre opplagte, og etter å ha hørt gjennom nye «A Day at the Beach» et par ganger, føler jeg vel at det er en tendens som fortsetter på denne.
Rød tråd
Spor 2 er «A Day at the Beach (Part 1)» og her er det fint lite Pink Floyd å spore. Her beveger vi oss mer i det musikalske landskapet til Talk Talk og Tears For Fears. Etter at de hadde lagt av seg synthpop-faktene vel å merke. Jeg blir ikke helt venn med låta, men tipper at fans av ovennevnte band vil finne mye å like, både her og på den påfølgende «Into the Unknown». På denne bikker vi igjen timinuttersmerket. Den suggererende bassgangen fra åpningslåta er igjen til stede, og et sted etter halvtid er vi definitivt i Floyd-territorium igjen med smakfullt «Shine On You Crazy Diamond»-gitarspill.
«A Day at the Beach» er et flott album på sin måte, som bør kunne finne sitt publikum.
På «Sunsets» har samtlige av bandets kjente inspirasjonskilder fått en pause, i hvert fall i første del av låta, og vi er mer i U2-land. Jeg fikk også assosiasjoner til Faith No More’s «From out of Nowhere» i introen. En kjappere og hardere låt enn de foregående, men det er likevel en rød tråd her. Den reflekterer mye av de samme stemningene fra de foregående låtene, og gitarsoloen rundt sjuminuttersmerket er nydelig. Litt variasjon er ikke å forakte. Min favorittlåt på plata etter to gjennomhøringer.
«A Day at the Beach (Part II)» følger så. Her gjentas mange av temaene fra del én. Det er vakkert og atmosfærisk, og helt instrumentalt, men minner litt om den musikken man gjerne får når man ringer banker, forsikringsselskaper og lignende, og stadig rykker fremover i køen (etter sigende), for å terrorisere deg til å legge på røret så køen blir kortere. Men her utdeles for så vidt både ros og Riis. Bjørn har en heftig Gilmour-aktig solo mot slutten.
Litt lite kjøtt på beinet
Da gjenstår kun «Megalomaniac». Man håper at den handler om Donald Trump med den tittelen. I hvert fall varer den litt under ti minutter, hvilket er lengre enn mellomrommet mellom sistnevntes skandaler i nyhetsbildet. Vi er tilbake i Pink Floyd-land. Jeg tenker «The Final Cut». Jeg finner låta litt vel repetitiv, men skal innrømme at det er mye fint gitarspill her, signert Bjørn Riis.
Konklusjon – og jeg respekterer at andre kan ha en annen mening; jeg skulle ønske at Airbag hadde gått mindre i synth/postrock-retningen. Dette er på ingen måte dårlig, og jeg tror mange vil finne det svært spennende, men selv faller jeg litt av her. Det er bare det at jeg føler at denne musikken, etter min smak, har litt for lite kjøtt på beinet. Jeg liker kjøtt!
Bjørn Riis ga ut soloalbumet «A Storm Is Coming» for litt over et år siden, og det falt mye mer i min personlige smak. Det var hardere, mer riffete. Dagens Airbag blir for svevende for meg. Men liker man postrock, og senere tids Marillion – for ikke å snakke om Roger Waters nyeste skive «Is This The Yawn We Really Want?» (2017) – kan det være at dette blir sommerens hodetelefonorgasme for akkurat deg! Husk å holde avstand på t-banen.
Airbag er et interessant band å følge. De «traff» bare ikke meg helt denne gangen. Men «A Day at the Beach» er et flott album på sin måte, som bør kunne finne sitt publikum. Jeg kjenner noen, men nevner ikke navn.
Av Dag Rossing
Les også: Airbag @ John Dee
Sporliste
1. Machines and Men
2. A Day at the Beach (Part 1)
3. Into the Unknown
4. Sunsets
5. A Day at the Beach (Part 2)
6. Megalomaniac
