Nederland, torsdag 19. juli 2018
Med unntak av et par konserter i Spania og Portugal, har Gene Simmons et friår fra Kiss-aktiviteter, og han reiser rundt og treffer fans og tyner dem for noen tusen dollar hver. I den sammenheng har han titt og ofte med seg solobandet sitt og gjør noen konserter i tillegg, og ettersom Kiss-fans ikke er som andre fans – for å sitere en god og tidligere skribentkollega – så var ikke veien til sas dot no lang.
Først var det en liten og intim gig i Luxembourg, med et par hundre tilskuere og en opplagt og morsom 68-åring på bass og gode vitser, som ble besøkt og lenge var planlagt å skrive hjem om. Men denne konserten, nesten som en intimkonsert å regne, ble fort overgått av neste kvelds opptreden i Tilburg, Nederland, der demonen trolig samlet drøyt 1500 mann i en ombygd arena som lenge har vært regnet som Europas beste konsertsted. (Ombyggingen falt ikke helt i smak, men det er en digresjon).
Etter å ha gitt fansen en liten teaser i form av introen til sin mesterlige «Radioactive», fra soloskiva i 1978, braker det hele løs med «Deuce». Et sikkert kort for Kiss-fans, men det må sies at de Kiss-låtene som alltid fremføres live neppe er det folk har kommet for å høre. Heller ikke «Shout It Out Loud», som følger, er strengt tatt nødvendig materiale, men den fremføres sjukt bra, og Gene og bandet får alle vist hvor gode de er til å synge.
Bandet hans ja, det er jo verdt turen alene. Det er en gjeng fra (eller med base i) Nashville som alle har spilt sammen siden de ble skilt ved fødselen, høres det i alle fall ut som, med trommis Brent Fitz, som burde være godt kjent for de mest ivrige av Kiss-fansen. Akkurat som hans kollega Pau Stanley gjorde da han turnerte for et drøyt tiår siden, før han ble helt Picasso, så har Gene tatt et band som er innøvd og sammenspilt til tusen, og gjort det til sitt eget. (De opptrer ofte under monikeren Thee Rock N’ Roll Residency).
Gene er full av humor og humør, og vitser om folk på første rad og gutta i bandet, og ikke minst kommer det noen muntre kommentarer i retning kona Shannon og datteren Sophie, som begge ser gigen fra siden av scenen. Etter «Are You Ready», fra verdens største box set, kommer endelig «Radioactive», som han ikke har spilt live siden enkelte gigs i Sør-Amerika i fjor (og som burde være med hver kveld).
Det er lett å konkludere med at dette musikalsk er mye bedre enn det Kiss presterer om dagen.
Gene understreker ofte at de aldri øver, men at bandet er så dyktig at de kan spille hva som helst. Jaja, noe låter veldig bra, mens andre låter burde kanskje vært øvd på, i hvert fall når billetten koster over 600 spenn… Men det er uansett en spontant og løssluppen stemning som rår, og det er helt ok når en av damene som dras opp på scenen på spørsmaal fra Gene om hva hun vil synge, svarer «I Was Made For Loving You». Jammen det er jo en Paul Stanley-låt, kontrer Gene, men dama begynner å synge den, får publikum med seg, og etter hvert hiver både bandet og Gene seg på, helt til slutten av andre refreng der Gene synes han har fått nok. Men han klarer ikke å stoppe bandet, der den ene gitaristen (Phil Shouse) setter i gang med Paul Stanley-vokal som mannen selv ikke har klart på mange år, og låten fortsetter enda litt.
Videre blir Paul Stanley et tema, og Gene forteller fra den gang Paul kom med nevnte låt, og Gene spurte hva hans oppgave var. Jo, du skal synge «duu duu duuuuu du duuuuuu du du duu du», noe en aktiv demon selvsagt syntes var litt feil. Historien fortsetter videre med en annen gang Paul kom med en låt, og Genes oppgave var å kore «Take Me», og bandet drar noen strofer også fra «Rock’n Roll Over»-klassikeren.
Så for ikke å miste ansiktet, startes «Unholy», så Gene får forklart hvem han egentlig er. Og det er litt av det kjedelige med kveldens konsert, for nettopp «Unholy», og senere «Domino», som han drar noen strofer fra, er jo låter man gjerne skulle ha hørt i sin helhet, i likhet med «She’s So European», som bare fremføres til og med første refreng, men låter sjukt tight. At det blir Paul Stanley-låten «Do You Love Me» som følger, er jo en selvmotsigelse så det holder, og den er helt unødvendig i et sett med Gene Simmons Band – en like stor selvmotsigelse som at mannen ikke selger merch på konsertene sine. At statsministeren vår bor rett over gata for Fedon-klinikken, er vel det eneste som slår dette.
I «Long Tall Sally», der Gene understreker hvem som er skyld i at folk spiller instrumenter i dag, får bandet vist seg frem både spillemessig og som vokalister, og selv om det låter bra er det mye annet man heller skulle ha hørt. Da er «Charisma» bedre, og den låter ufattelig bra live. Man kan jo lure på hvordan Kiss har klart å unngå å spille noe slikt live i alle år, skjønt det er en lang liste godbiter fra den katalogen som er ignorert.
«I» er en annen godbit, som er med i kveld og låter særdeles bra, og «All The Way» fra «Hotter Than Hell», som jeg tror er ganske ny i settet, sitter mye bedre i kveld enn gårsdagen. Så kan man jo bare drømme om «Not For The Innocent» en vakker dag, mens «War Machine» låter sånn circka 1000 ganger så fett med dette bandet enn med moderbandet. Oh Yeah!
«Calling Doctor Love» og «Rock’n Roll All Nite» setter puktum og sluttstrek etter en drøy halvannen time med festligheter, og folk venter forgjeves på ekstranumre. Likevel er dette showet å anbefale for Kiss-fans i alle aldre, og fingrene krysses for at Gene fortsetter med dette til han ikke klarer å stå på beina lenger.
Det er lett å konkludere med at dette musikalsk er mye bedre enn det Kiss presterer om dagen, og selv om låtlisten kunne vært enda bedre, er det mye gull som dras frem fra glemselen. La oss kalle det et nødvendig tilskudd til Kiss, som gjerne kan fortsette så lenge demonen makter. Og det kan bli en stund, for han bærer ingen preg av alderen.
Av Frode Johnsrud
Foto Paul Verhagen
