Larvik er ikke et sted jeg forbinder med mørk musikk og metall, men Hex A.D. er herfra, og dette er absolutt en av årets mest positive overraskelser. Når det er sagt, så er bandet så visst ingen nykommere, «Netherworld Triumphant» er bandet tredje studioalbum.
Hex A.D. kaller riktignok musikken sin for tungrock, og det stemmer veldig bra. Doom metal-elementene er også sterkt tilstede, men der endel av deres kollegaer i dagens scene heller mer mot stoner-delen, så befinner Hex A.D. seg mer i et klassisk doom metal-landskap.
Det episke står sterkt, og skiva starter med en instrumental piano-intro kalt «Himmelskare», hvor Magnus Johansen får briljere alene på tangentene. En nydelig introduksjon til resten av albumet. Dog er overgangen til neste låt, «Skeleton Key, Skeleton Hand», en tanke brå, grunnet veldig ulikt lybilde. «Himmelskare» hadde muligens kledd et tilleggsinstrument for å fylle ut litt, for eksempel en cello.
«Skeleton Key, Skeleton Hand» er en catchy låt, hvor refrenget er nesten irriterende lett å få på hjernen. Det må også nevnes at hvis du kjøper CD-versjonen av albumet så får du historien bak denne låta med på kjøpet. «The Skeleton Key» er en to siders «spøkelseshistorie» som gir dette fysiske formatet en ekstra kuriøs verdi.
Låt nummer tre, «Netherworld Triumphant pt. 1», har vært ute som singel en god stund allerede, og som ett av albumets sterkeste spor gir denne låta en god pekepinn på hva Hex A.D. står for. Sammen med «Netherworld Triumphant pt. 2» utgjør tittelsporet et epos i to deler, på til sammen 12 minutter, bestående av groovy tungrock à la Uriah Heep med innslag av Kyuss, Pink Floyd og infernalske King Crimson-riff. «Netherworld Triumphant pt. 2» byr også på et spennende innslag av saksofon.
Et album spekket med sterke låter.
«WarChild» er andre singel fra albumet. En låt som virkelig vokser over tid, og har endt opp som en av favorittene på skiva. Låta inneholder også en gjesteopptreden av tidligere Dio-gitarist Rowan Robertson.
«Boars On Spears» innledes av kirkeklokker, og roer ned tempoet et hakk som albumets semi-ballade. Den siste tredjedelen av låta fremstår som det mest interessante partiet – en instrumental del med masse deilige gitarer fra frontmann, gitarist og låtskriver Henrik Haugsnes Kaupang.
«Ladders To Fire» er et intrikat spor på over 13 minutter, som har fått æren av å runde av hele skiva. Det er tungt, seigt og progressivt, og det hele ender opp i en piano-outro i samme landskap som «Himmelskare», noe som gjør det helt naturlig å snurre skiva en gang til.
Albumet består av sterke låter med mye stemning i seg, og mellotronen de har med gir et digg bakteppe til musikken. Det er heller ikke dagligdags i Norge med doom metal-basert tungrock med fantastiske gitarsoloer. Enkelte partier har prog-elementer fra 70-tallet i seg, og det tiåret er sterkt tilstede i musikken, men vi finner også elementer fra 80-tallets riffbaserte hardrock, og noen assosiasjoner til tidlig 90-talls doom og stonerrock. Men Hex A.D. setter en egen stemningsbasert vri på det hele, og det skal bli en fryd å følge dette bandet videre.
Fans av norsk metall må selvfølgelig sjekke ut dette bandet, også de som liker gamle storheter som Black Sabbath, Candlemass og annen riffbasert tungrock, samt prog, vil nok finne dette bandet interessant. Et album spekket med sterke låter. Løp og kjøp!
Av Arash Taheri
