Det norske tungrockbandet Hex A.D. er aktuelle med sin tredje plate “Netherworld Triumphant”, som slippes 9. november. Et album som fans av ulike former for hardrock kan like, skal vi tro bandet selv.

Vi tok en prat med frontmann Henrik Haugsnes Kaupang, aka Rick Hagan, for å høre hva han hadde å fortelle om det nye albumet som slippes denne uka, og fikk en og annen gammel røverhistorie med på kjøpet. Mytologi, kreative prosesser, endringer i besetningen og historien bak et forbannet bandnavn sto også på agendaen, men aller først åpnet Henrik med å beskrive hvordan han ville sammenligne den nye skiva med bandets tidligere utgivelser.

– “Netherworld Triumphant” skiller seg fra de tidligere platene på veldig mange måter. Dette er for eksempel første gang vi har gjort innspillingen i Norge. Det er også første gang hvor Chris Tsangarides ikke har vært produsent. Og låtene er denne gang skrevet med den hensikt å fylle en hel LP, den forrige plata synes vi nemlig ble litt kort. Der burde det egentlig vært én låt til, men vi oppdaget det ikke før vi var ferdige i studio. I tillegg synes jeg denne plata er litt mer innholdsrik, den får frem flere sider av musikken vi spiller. Og komposisjonsmessig viser den et mer interessant band, tror jeg. Jeg er veldig stolt av de to forrige platene, men jeg opplever en viss utvikling. Jeg vet ikke helt hvor utviklingen går, men jeg føler at det blir mer interessante og spennende arrangementer.

Frontmann Henrik Haugsnes Kaupang er både vokalist og gitarist i bandet. Her på Bølgen i Larvik med resten av Hex A.D.

– Hvordan føler du at du har utviklet deg som låtskriver siden debutalbumet?
– Den første plata synes jeg er veldig metallisk når jeg hører på den i dag. Chris produserte den litt i stil med ”Painkiller”. Av album som Chris hadde gjort tidligere endte vi på et sted mellom King Diamonds ”Conspiracy”, Black Sabbaths ”Eternal Idol”, Thin Lizzys ”Thunder And Lightning” og Judas Priests ”Painkiller”. Vi prøvde å ivareta noe av attituden fra de platene lydmessig, men komposisjonsmessig ble det helt annerledes. En annen grunn til at den plata er mer metallisk er at halvparten av låtene er leftovers fra et mer thrash-inspirert band jeg spilte i tidligere. Jeg beholdt noen av ideene vi jobbet med før bandet ble oppløst. Det bandet het 21st Century Rox, og var litt punk-inspirert. Det kan man høre på låtene, hvis man vet om det. Den plata har også et mer classic metal-preg over seg, enn det vi har gitt ut i ettertid. Plate nummer to synes jeg bærer preg av at vi hørte mye på Pink Floyd akkurat på den tiden. ”Another Graveyard Shift”, som er en ren doom-låt, tok vi bevisst med på det albumet fordi vi følte vi måtte veie opp for resten av materialet, som utgjorde et vesentlig skift i den episke retningen. Den skiva er helt annerledes enn noe annet vi har gjort, den inneholder også en akustisk låt. Den oppleves nok som en roligere reise fra start til slutt, enn den første plata.

– Hvordan vil du beskrive musikken deres for dem som ikke kjenner bandet?
– Jeg vil beskrive musikken som klassisk hardrock, inspirert av mange av de store, men jeg synes også den har noe litt rått og uhøvlet over seg. Det er vanskelig å sette en merkelapp på Hex A.D. i 2018, for det blir så snevert. I bunn og grunn så er det tungrock, men man kan høre ekkoet fra de store klassiske på 70-tallet og noe doom fra 80- og 90-tallet.

Himmelske ideer
I tillegg til å være både frontmann, vokalist, gitarist, bassist og trommis er det også Henrik som står for låtskrivingen i bandet. Og her mangler det ikke på kreativitet, ideene formelig bobler over. Det gjør oss nysgjerrige på hvordan han jobber når han skriver låter.

– Noen ganger kan jeg få en idé ved å se et nyhetsinnslag, hvor jeg tar tak i et ord eller en frase og skriver en tekst ut fra det, for deretter å jobbe frem musikk som jeg synes kler teksten. Andre ganger kan det komme opp en låt mens jeg sitter med gitaren. Og av og til kan jeg ha en idé om stemninger eller rytmer jeg har lyst til å oppnå, og så skriver jeg noe ut fra det. Det er ikke noen fast oppskrift. Men det eneste jeg gjerne kommer tilbake til, er at når jeg skal lage vokalmelodier så skriver jeg dem oftest på gitar. Jeg har nok en mer naturlig melodiføring på gitar enn når jeg synger, det blir mindre monotont og kjedelig.

“Det kan virke litt snevert å skrive alt selv, men det fins jo flere suksesshistorier i tungrockverdenen hvor det har skjedd.”

– Hvor mye innspill har de andre i bandet?
– Jeg skriver alt selv i utgangspunktet, men på denne nye plata har Magnus (Johansen, keyboard), ut fra temaer vi har jobbet med, arrangert åpningsintroen på piano helt selv. Det var hans idé, jeg har ikke gjort noen ting. Det er bare mine melodiske ideer som han har bearbeidet. Vi hadde egentlig tenkt å innlede med en kort instrumental låt som jeg hadde skrevet, men den ble droppet til fordel for ”Himmelskare”. Og jeg har ikke noe problem med det, det er ikke smertefullt for meg å gi slipp på noe jeg har laget for at Magnus skal få plass til noe han har jobbet med. Broren min (Mats Haugsnes Kaupang, trommer) har også vært med å arrangere tre låter. Så de andre er med og arrangerer ideene. Det er vanskelig å få til å skrive sammen på øving, for alle har mye å gjøre, og jeg vet at det ofte er en akilleshæl for andre band. Hvis man skal vente til alle er tilgjengelige, så får man aldri gjort noe. Det kan virke litt snevert å skrive alt selv, men det fins jo flere suksesshistorier i tungrockverdenen hvor det har skjedd. Man trenger ikke å gå lenger enn til Iron Maiden, hvor Steve Harris står for det aller meste de har gjort.

Fra venstre: Magnus Johansen, Henrik Haugsnes Kaupang, Mats Haugsnes Kaupang og Are Gogstad.

– Du spiller også trommer og bass selv på platene, hvorfor det?
– Fordi det er lettest. Studioklokka tikker, og med begrenset mulighet til å øve alle sammen samtidig, så er det lettere å bare gjøre det når jeg først er i studio. Grunnen til at det ble sånn første gangen var fordi bandet jeg den gang hadde fått tilbud om å spille inn en plate med, gikk i oppløsning. Jeg hadde da valget mellom enten å dra til England og gjøre alt selv eller drite i det. Og jeg brenner litt for mye for det jeg gjør til at det siste egentlig var et alternativ. Så jeg bare dro. I tillegg er det vanskelig for andre å ta seg fri. Da vi spilte inn ”The Last Nail In The Coffin Lid” i 2015 brukte jeg høstferien min til å gjøre det, og Magnus tok seg fri fra jobb for å bli med på slutten av den prosessen. Så det er rett og slett et spørsmål om å gjøre det eller ikke. Men nå som vi jobber mer i Norge vil det antakeligvis endre seg på neste plate. Det blir nok mer samarbeid på den, det ligger litt i kortene nå. Det er først nå de siste to årene vi har hatt et solid og stabilt liveband. Det er bare bassist Are (Gogstad) igjen fra det opprinnelige livebandet. Det gamle bandet lagde ikke den lyden jeg ønsket, jeg ville at det skulle være tyngre, med en varm lyd, og ikke for hardt. Vi hadde en fantastisk gitarist i det bandet (Jon Vegard Næss) som jeg har spilt med siden ungdomsskolen, han er den desidert beste gitaristen jeg vet om. Men ved en tilfeldighet måtte vi gjøre en konsert uten ham, hvor jeg måtte spille gitar selv, og da merket vi plutselig at mer av lyden falt på plass. Så han ga seg selv sparken. Det ble mer riktig når jeg spilte gitar. Og jeg er ingen fantastisk gitarist, det er jeg den første til å innrømme, men akkurat til de låtene jeg lager så er det kanskje jeg som spiller dem riktigst, og lager den lyden som jeg selv ønsker å høre.

Toneangivende samarbeid
Siden oppstarten i 2011 har det vært flere endringer i bandbesetningen. Bandet har mistet en gitarist, men fått et nytt tilskudd på tangenter, samt skiftet trommis. Man skulle tro at såpass mange utskiftninger har hatt en del å si for utviklingen av bandet.

– Stemningen i bandet har alltid vært god. Alle som har spilt i Hex A.D. har vært blant mine nærmeste venner eller musikervenner. Jeg spilte også lenge trommer i bandet til vår forrige gitarist. Så stemningen i bandet er ikke endret, men å bytte trommeslager fra en som er mer av den amerikanske stilen til en som har litt mer jazz- og bluesbakgrunn har skapt mer swing i musikken. Og at jeg spiller gitar gjør at det blir tyngre, og ikke så teknisk. At vi fikk med orgel var egentlig en tilfeldighet. Jeg møtte Magnus på en audition for Joe Lynn Turner, ingen av oss fikk jobben, men vi holdt kontakten etter det. Vi fikk i stand en liten turné med Bernie Marsden, og etter det fant jeg ut at det hadde vært kult med orgel i Hex A.D. Magnus sa ja med en gang. Bestemmelsen ble tatt før vi hadde testet hvordan det ville høres ut, men vi visste at det ville låte bra. Deep Purple og Uriah Heep er jo ikke akkurat band jeg har hørt lite på, eller er lite inspirert av. Det er band som har vært toneangivende for meg i alle år. Så det å få med et Hammond-orgel i besetningen har vært bra for bandet. Og nå også Mellotron, for å bake inn det litt progressive som jeg elsker med Genesis og King Crimson, det er en lyd jeg liker å høre på selv. Black Sabbath brukte også masse Mellotron på 70-tallet. Det kler musikken vår veldig godt. Også blir vi litt mer enn bare en trio. Mange tungrocktrioer mangler ofte litt i mellomgulvet på soloer for eksempel.

Magnus Johansen på Bølgen i Larvik i 2017.

– Er dere på vei til å bli et mer fullverdig band, og er ikke lenger et enmannsprosjekt?
– Ja, det vil jeg si, vi er nok på vei til det. Med de styrkene og ulempene det fører med seg. Vi må sette av litt mer tid i studio, vi må øve mer strukturert og bandet må antakeligvis møtes oftere. Skal man gjøre det så må man gjøre det ordentlig. Og da må vi øve sammen. Jeg sier ikke at vi trenger å spille det inn live, det hadde vært kult, og kanskje hadde det fungert fint for oss, men hvis livebandet også skal bli studiobandet må vi nok ha flere treffpunkter for at det skal bli så bra som det kan bli.

“Jeg har aldri møtt en trommis som ikke synes det er gøy å være synlig i ny og ne.”

– Du er opprinnelig trommis, hvordan var det å plutselig skulle være frontmann?
– Frontmann var ikke det store problemet. Gitarist var det store problemet. Alle trommiser er drittlei av å sitte foran røykmaskinen uten lys. Jeg har aldri møtt en trommis som ikke synes det er gøy å være synlig i ny og ne. Det er ikke noe hyggelig å bli presentert av gitaristen i bandet, etter å ha spilt trommer på en konsert i to timer. Å bruke dager og uker, og mange sene kvelder, på å booke en turné, være turnémanager og fikse alt, og i tillegg være den som blir usynlig i konsertsammenheng, er ikke noen god følelse. Jeg trivdes veldig lite i den settingen, hvor man blir helt usynlig i et prosjekt som ikke hadde eksistert hvis ikke du hadde gjort alt selv. Og da snakker jeg ikke om Hex A.D., men om andre ting jeg har gjort. Jeg liker nok å lage litt liv og røre, så å sitte bak trommesettet har til tider føltes frustrerende hvis jeg ikke har vært helt komfortabel med det som har skjedd foran. Da mener jeg ikke fantastiske frontmenn som Blaze Bayley, hvor det er en befrielse å sitte bak og drive det hele. Det må også nevnes at jeg har sunget, spilt bass og vært frontmann i et annet band i 20 år, som jeg har hatt gående parallellt mens jeg har hatt trommer som hovedgeskjeft. Så det eneste som har vært nytt for meg i Hex A.D.-sammenheng er å spille gitar. Der skal jeg ikke være så cocky. Men det er gøy da, jeg synes det er kjempefett å spille gitar. Jeg har spilt gitar siden jeg var 8 år, men begynte å spille trommer allerede da jeg var 6 år, og har kjørt begge deler parallellt siden. Senere ble bassgitar hovedinstrumentet mitt på musikklinja. I alle band jeg har spilt i har jeg alltid bare fyllt inn de plassene hvor det ikke var noen andre. Det har vært veldig naturlig for meg, så jeg har aldri klart å ta valget om å satse på kun ett av instrumentene. Jeg har likt de ulike sidene ved alle instrumentene. Om det er en styrke eller en svakhet vet jeg ikke. Noe annet jeg liker ved det er at jeg kan klare å lage musikk og være kreativ uten å være avhengig av for mange andre. Det er godt å vite at jeg kan få til noe bare med meg selv og et studio.

Mytologi og mystikk
– Hvor viktig er tekstene for deg?
– Tekster er sekundært, etter musikk. Tekstene er det andre laget. Musikken og melodien er umiddelbar, men teksten må du litt inn for å få tak i. Jeg har alltid hørt mye på instrumental musikk selv. Samtidig så elsker jeg å lese bøker. Jeg elsker litteratur, og er veldig glad i gode sangtekster. Så tekstene er en vesentlig del av det, men musikken er nok det viktigste for meg.

– Hvilke temaer liker du å skrive om?
– Jeg er ikke en som skriver om egne opplevelser eller ”hjerte og smerte”. Det er ikke naturlig for meg. Artister som gjør det er gjerne ikke de jeg synes er mest interessante å høre på heller. Jeg er ikke særlig opptatt av at andre har kjærlighetssorg, så jeg er nok mer fan av fortellinger. Jeg er mer glad i mytologi og mystikk. Og det at jeg liker når andre gjør det har nok en innvirkning på at jeg liker å gjøre det selv også.

– Hvor henter du inspirasjon til disse fortellingene?
– Overalt. En gammel bok. Jeg kan se en dokumentar om et eller annet rart dyr, og plutselig kan det komme en idé. Det er ikke noe fasit på det, det kan være hva som helst.

Henrik Haugsnes Kaupang på Spetakkelfestivalen i Larvik tidligere i høst.

– Hva handler tittelsporet ”Netherworld Triumphant pt. 1″ om?
– Den har en veldig klar betydning, den handler om noe helt spesielt, men jeg vet ikke om jeg har lyst til å si det. Fordi det røper litt av mystikken. For de som er belest i kristen mystikk så vil det antakeligvis gi en mening, men jeg har ikke lyst til å bare legge det på bordet. Jeg har ikke noen religiøs agenda bak tekstene mine, men akkurat denne teksten har noe religiøst i seg, hentet fra kristen mystikk.

Gamle og nye prosjekter
Debutskiva til Hex A.D., ”Even The Savage Will See Fair Play”, ble gitt ut i 2014. Kun på vinyl, i 500 eksemplarer. Den ble aldri gitt ut hverken på CD eller digitalt, og vi lurer derfor på om vi noen gang kommer til å finne den på digitale plattformer.

– Ja, vi håper det vil skje i starten av 2019. Den ligger og venter, og bør nok dukke opp på digitale formater tidlig neste år. Kanskje til og med i en litt ny innpakning.

“Plate nummer fire er ferdig nok til at jeg kunne begynt å jobbe i studio i morgen.”

– Hvordan er resten av planene fremover, er dere i gang med ny plate allerede?
– Jeg må innrømme at plate nummer fire, ”Astro Tongue In The Heartless Kingdom”, faktisk er ferdig skrevet. Det er noen arrangementer som skal finpoleres og fikses litt på, men plata er ferdig nok til at jeg kunne begynt å jobbe i studio i morgen, hvis jeg hadde hatt tid til det. Nå må vi ha fokus på slippet av den tredje først, men vi kommer nok til å starte tidlig til neste år med innspillingen. Det kommer nok til å bli en del jobb med den plata våren 2019, og jeg tror det kan bli et interessant album fra et musikalsk ståsted.

Musikalske helter
– Hvilke musikalske helter inspirerte deg til å ville drive med musikk selv?
– Jeg kan ikke huske det selv, men de første låtene som engasjerte meg var David Bowies ”Let’s Dance” og Duran Durans ”Wild Boys”. Som 1-åring. Da a-ha ble store i 1985, var det en periode hvor jeg hadde lyst til å være Morten Harket. Jeg hadde skolisser rundt håndleddet, og for en del voksne må jeg nok ha fremstått som en litt rar 5-åring. Fra 3-6 år var jeg veldig opptatt av a-ha, og på den tiden var det hockeysveis, olajakke, oppbrett på buksa og tennissokker, så jeg var liksom med på 80-tallet selv om jeg var en veldig liten gutt. Og så på et tidspunkt snek TNT og Return seg inn. De banda fikk veldig mye å si for meg. ”Attitudes”, ”Tell No Tales” og ”Intuition” hørte jeg ihjel. Europe må også nevnes, jeg fikk ”The Final Countdown” på kassett i ’86. Så dukket Guns N’ Roses opp, og av alle mulige rare ting så elsket jeg også ZZ Top. Spesielt blues-versjonen av ZZ Top. Metallica var også viktig en periode, men til bursdagen min i ’91 fikk jeg ”No Prayer For The Dying” med Iron Maiden, og etter det har Maiden vært ett av de banda som har betydd aller mest for meg. I november 1995 oppdaget jeg Black Sabbaths ”Dehumanizer”, og da plantet Black Sabbath med Dio seg i hjertet mitt, og der har de vært siden. Jeg slåss med tenna for Black Sabbath med Dio. Når folk påstår at ”Heaven And Hell” ikke er Black Sabbath blir jeg nesten lynforbanna, jeg kan bli rødglødende faktisk. Selvfølgelig er det Black Sabbath. I tillegg har jeg alltid digga Genesis og Jethro Tull. Ian Anderson har vært en voldsom inspirasjon for meg, ikke minst som frontmann. Jeg spilte en del fløyte for ti år siden. Jeg kan fortsatt få lyd i fløyta, men jeg er ikke noen god fløytist. Jeg kan skrive mine egne ting på fløyte, men ikke spille noe som andre har laget, det er jeg ikke god nok til. Jeg var aldri veldig glad i Porcupine Tree, men da Steven Wilson slapp ”The Raven That Refused To Sing” i 2012 gjorde det et sterkt inntrykk på meg. Han har jeg virkelig tatt til meg, og gått til ekstreme lengder for å kjøpe bokser og se i Royal Albert Hall og lignende. Men nå er jeg irritert på ham fordi han har så dårlig trommis, så jeg orker ikke å se ham live lenger. Jeg henger meg på igjen hvis han bytter tilbake til Marco Minnemann.

Brødrene Henrik og Mats Haugsnes Kaupang i hjemlige trakter på Bølgen i Larvik.

– Fortell litt om samarbeidet med Paul Di’Anno.
– I november 2007 fikk jeg høre at Paul Di’Anno trengte nytt band. Da kastet jeg meg over telefonen til en bekjent av meg som jeg visste jobbet litt med Paul Di’Anno. Etter et par e-poster og Skype-samtaler med Lea Hart, manageren til Paul, fikk vi beskjed om å spille inn tre låter i studio. Vi var egentlig ikke noe band på den tiden, men jeg sa vi var det. Så fisket jeg tak i Are, som spiller bass i Hex A.D. i dag, og Jon Vegard og Anders Buaas på gitarer. Vi spilte inn ”Remember Tomorrow”, ”Wrathchild” og The Killers sin ”The Beast Arises”. Og vi fikk jobben med en gang. Da dro vi på vår første norgesturné i april 2008. Det var en stor opplevelse å kunne gjøre det med Paul. Vi spilte på Norway Rock Festival den sommeren, og der merket vi at vi virkelig var i ferd med å bli et band. I ti år har vi nå spilt jevnlig med Paul, og vi er det eneste bandet som har gjort en europaturné med ham. Vi har vært i India med ham, og har spilt på Sweden Rock Festival. Jeg har et veldig nært forhold til Paul Di’Anno, han er en fyr jeg alltid har sett opp til, og jeg er veldig glad i ham. Han har et dårlig rykte blant mange, men det er gjerne folk som ikke kjenner ham så godt, eller som ikke tar humoren hans. Han er en erkebrite, og har britisk humor. Akkurat nå venter han på en kneoperasjon og kan ikke spille, men Paul Di’Anno er en fyr jeg alltid vil stille opp for. Hvis han foreslår nye konserter så er jeg der på et blunk. Og det er resten av gutta også. Nå avventer vi operasjonen hans, men jeg er absolutt positiv til at det kan bli flere konserter.

– Hva med Blaze Bayley?
– Blaze kom vi i kontakt med via Lea. Vi gjorde en dobbelturné i februar 2013, og etter det jobba vi med Blaze frem til 2016. Da ønsket han å satse mer på solokarrieren og jobbe med et britisk band som heter Absolva. Det var han selvfølgelig helt fri til å gjøre, vi ønsket helst å rette fokus mot det materialet som vi likte å gjøre, og det var hovedsakelig Iron Maiden. “Sign Of the Cross” var en Iron Maiden-låt som var viktig for meg da jeg vokste opp. Den ble sluppet da jeg var 13 år, så en nostalgisk verdi har både ”The X Factor” og ”Virtual XI” alltid hatt. Og første gang jeg så Iron Maiden live var i 1998 på ”Virtual XI”-turneen, så jeg har faktisk sett Maiden live med Blaze. Og da å kunne jobbe med ham var stort. På Sweden Rock Festival i 2014 spilte jeg med både Blaze Bayley og Paul Di’Anno samme kveld. Ett sett med hver, og et 10 minutters fellesnummer. Det var en fantastisk opplevelse å kunne spille Iron Maiden-klassikere med originalvokalistene – vi spilte ikke noe Bruce Dickinson-materiell. Veldig gøy, både som musiker og som en fan. Jeg har lært utrolig mye av både Paul og Blaze.

– Har du spilt med flere storheter?
– Jeg vil trekke frem Geoff Nicholls fra Black Sabbath, han lærte jeg også veldig mye av. Jeg husker første gangen vi spilte ”Children Of The Sea” sammen, det var en ”ut av deg sjæl”-opplevelse da jeg så han spilte keyboard ved siden av meg. Helt unikt. Rowan Robertson var også i det bandet, og jeg følte meg veldig privilegert som fikk være med å spille både Black Sabbath- og Dio-låter sammen med dem. Geoff fikk lungekreft året etter, og det er herlig å tenke tilbake på at vi rakk å gjøre det før han forsvant. Jeg kjøpte mange av de gamle scenekostymene til Black Sabbath før han døde, jeg tømte skapet hans. Den ene vesten jeg bruker når vi spiller live med Hex A.D. var Geoff sin egen, han brukte den på ”Born Again”-turneen. Det er ingen andre som har de klærne, eller bruker noe som ligner en gang, så da kan jo jeg gjøre det.

Episke favoritter
– Hva er dine tre favorittalbum gjennom tidene?
– ”Heaven And Hell” med Black Sabbath er favorittplata mi. Et perfekt album. Jeg er veldig glad i Ozzy Osbourne, og Black Sabbath med Ozzy, men det er noe helt spesielt med stemmen til Ronnie og låtene til Tony Iommi og Geezer Butler. Det er perfeksjon, det kan ikke bli bedre. Andreplassen går til “A Trick Of The Tail” med Genesis, som var den første med Phil Collins, men som fortsatt er prog. Jeg er fullstendig anglofil og denne plata er erkebritisk. Også må det bli ”Intuition” med TNT, den er helt ufattelig kul, og den snakker rett til meg. Resten av Topp 10-lista består av plater som Metallicas ”Black Album”, ”Hysteria”, ”Sabbath Bloody Sabbath” og ”The Raven That Refused To Sing”.

Hex A.D. på Bølgen i Larvik i 2017.

– Du er glad i gamledager, hører du på noe ny musikk av dagens band?
– Ja, jeg er veldig glad i Highasakite. Bra låter er bra låter, uavhengig av sjanger. Jeg liker en del moderne prog, som The Pineapple Thief og Opeth. Men jeg synes nok det er mest spennende å se bakover i tid. I stedet for å se etter ny musikk går jeg heller til artister som Frank Sinatra, Nat King Cole, Chopin, Beethoven eller Mozart. Jeg har alltid hørt mye på Mozart. Og storbandperioden. Jeg har en ganske bred musikksmak, men hater techno og rap. Jeg er fullstendig allergisk mot dancetechno, da får jeg utslett på lilletåa. Hiphop har jeg heller aldri klart. Jeg kan strekke meg til Rage Against The Machine og Public Enemy, og kanskje en og annen låt med Run-D.M.C. Og hvis jeg måtte, så hadde jeg vel hælet en låt av Cypress Hill, men jeg er ikke noe glad i hiphop generelt, det er ikke noe for meg. Det er musikk fra gata i USA. Jeg har aldri vært i USA, og har ikke noe ønske om å dra dit heller, det gir meg ingenting.

“Jeg er fullstendig allergisk mot dancetechno, da får jeg utslett på lilletåa.”

– Har du ikke lyst til å spille i USA heller?
– Nå vet jeg at det er ganske begrenset marked for doom-inspirert tungrock i USA akkurat nå. De er mer opptatte av stoner-biten, og det er ikke det som tiltaler meg med doom og doom-metall, det er heller det episke og litt mystiske. Jeg er mye mer av den svenske skolen med band som Candlemass, enn den stoner-pakka med Sleep og High On Fire. Jeg hadde aldri i verden funnet på å si nei til en spillejobb i USA, både festivalen Psycho Las Vegas og Whisky a Go Go i LA hadde vært kult. Men når det gjelder Whisky a Go Go så er det venuen som trekker folk, og ikke bandet som spiller, og det koster penger å spille der, så det er ikke noe jeg kommer til å jobbe steinhardt for å få til. Det er ikke en drøm som går i oppfyllelse. Det hadde vært artig, for all del, men det er ikke noe som er viktig for meg. Jeg har mye mer lyst til å spille på The Camel for eksempel. Eller på The Underworld i Camden i London, Sweden Rock Festival eller Wacken. Sånne steder appellerer mye mer til meg.

Hex A.D. består av Are Gogstad (bass), Mats Haugsnes Kaupang (trommer), Magnus Johansen (keyboard) og Henrik Haugsnes Kaupang (vokal, gitar).

Ikke akkurat easy listening
– Er det noen spesiell historie bak navnet Hex A.D.?
– Ja, det er navnet på en Bigelf-plate jeg liker, fra 2003. Jeg kjøpte den plata uhørt på en konsert med Anekdoten på Parkbiografen i Skien. Jeg fikk høre at Bigelf skulle høres ut som Pink Floyd møter The Beatles møter Black Sabbath. Og da var jeg solgt, jeg kjøpte plata ”Hex”, og tenkte at det var et veldig kult bandnavn. Også har det bare blitt stuck. Senere dukket det opp litt copyright-problematikk, det er tre andre band jeg vet om som heter Hex. Så jeg vurderte en periode å kalle bandet A Cardinal’s Hex, men syntes det ble litt langt og klønete. Noen tror at Hex betyr heks, men det gjør det jo ikke. Hex er en forbannelse. Og A.D., eller Anno Domini, betyr tiden hvor vi er nå, ”i det Herrens år”. Ting er jo ikke akkurat i orden rundt omkring i verden, så kanskje vi lever i en slags forbannet tidsalder. Det høres kanskje litt søkt ut, men som et bandnavn syntes jeg det ga mening. Jeg har beholdt noe av den originale ideen, gjort en liten endring, og tilfeldigvis så kan det ligge en litt dypere betydning der, i den perioden i menneskehistorien som vi lever i nå. Men det kommer fra den Bigelf-plata, jeg kan ikke snike meg unna det.

– Noen siste ord du har lyst til å legge til om den nye skiva?
– Jeg tror den nye plata er et album som fans av mange ulike former for hardrock kan like. Det er en plate som har mange ulike ingredienser. Selv om det er ganske tungt og mystisk til tider, så går det aldri over grensa til å bli ekstremt. Jeg tror nok ikke black metal-fans, eller death metal-fans, vil synes det er right up their alley, men for fans av klassisk doom vil det nok absolutt være noe de kan like.

– Tenker du at den er mer tilgjengelig enn de forrige platene?
– Både ja og nei. Den er nok litt mer tilgjengelig, både vokalstilen og hvordan jeg har utviklet meg som vokalist gjør nok at den er mer spiselig for andre. Men den er også ganske itrikat, det er ikke easy listening. Den lengste låta er 13 minutter, og den er ganske dyp. De dypeste sporene sitter nok ikke ved første lytting. Man kan like det, men det må nok graves og la det modnes litt før det virkelige uttrykket kommer til sin rett. Men hovedsakelig føler jeg at det er et album som kan falle i smak hos fans av mange typer hardrock. Det kan være fans av Metallica, Dio, Black Sabbath eller moderne doom, men jeg tror også det kan appellere til folk som har en kassett av Blue Öyster Cult liggende.

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri