Tirsdag 22. mars 2022
Mysteriet om den stjålne ananas
Det finnes en del absurde bandnavn rundt på denne kloden, og vi skal ikke bruke spalteplass til å vurdere hvor høyt på akkurat den lista The Pineapple Thief kommer, men denne tirsdagen i siste tredjedel av mars gjestet de i hvert fall Rockefeller i Oslo.
The Pineapple Thief må vel fremdeles kunne kalles et kultband, selv 23 år etter sitt debutalbum. Skjønt «deres»! Det begynte som et soloprosjekt av en viss herre ved navn Bruce Soord med bakgrunn fra Vulgar Unicorn, som ga ut et knippe album på nittitallet. Vulgar Unicorn! Han har sannelig sans for absurde bandnavn, den gutten!
Men kultband eller ikke kultband! Det var bra med folk her denne kvelden selv om det aldri ble direkte trangt. Jeg vil tippe at Rockefeller var drøyt halvfull (kanskje nærmere 2/3). Egentlig virker det litt ambisiøst å bruker denne venuen for et band av TPTs størrelse. Men for all del, komfortabelt for publikum. Mer komfortabelt enn om man hadde booket Vulkan eller Cosmopolite antagelig.
Moderne, melankolsk progrock
For de som ikke kjenner The Pineapple Thief kan de beskrives som moderne, litt melankolsk progrock i noenlunde samme landskap som Steven Wilson/Porcupine Tree eller nyere Marillion. Her er det ikke instrumentbriljering som står i høysetet (selv om de hadde sine øyeblikk på den fronten og), ei heller stadige takt- og temaskifter.
Soord & Co. virket litt mer «på» enn ved tidligere korsveier.
Bandet i dag består, foruten nevnte hr. Soord, av bassist Jon Sykes, keyboardist Steve Kitch og trommis Gavin Harrison, med et langt rulleblad – tross sin unge alder – fra band som Porcupine Tree og King Crimson. Han har vunnet flere priser som trommeslager, og hans merittliste på plate har etter hvert blitt temmelig lang. De av mine musikkvenner som har fulgt bandet lenger enn meg, sier at det er et helt annet trøkk på bandets konserter etter at Gavin ble med, noe han gjorde i 2016.
Og så må vi ikke glemme gitarist Beren Matthews, som ikke er fullt medlem av bandet, men fyller ut soundet på livekonserter. Ikke noe dårlig supplement til Bruce, som selv er en habil gitarist. Matthews fikk virkelig vist seg fram som leadgitarist et par steder, han og.
Upåklagelig lyd
Etter et oppvarmingssett av en akustisk duo ved navn Trope (de er visstnok et fullt band ellers, og har blitt sammenlignet med Tool, men det fikk jeg ikke utpregede vibber av her), entret Ananastyvene scenen til tonene av «Versions Of The Truth». Det låt friskt og trøkket bra fra begynnelsen. Lydbildet var betraktelig tyngre enn det mer atmosfæriske vi er vant til fra platene.
Repertoaret var hovedsakelig tatt fra de platene de har gitt ut siden stjernetrommis Gavin ble med, og låter som «In Exile», «No Man’s Land» og den lange «White Mist» satt som et skudd. Lyden var upåklagelig hele konserten gjennom.
Vi forventer ikke The Muppet Show på Pineapple-konserter.
Noen direkte sjarmtroll framstår ikke The Pineapple Thief som. Bassist Sykes er kanskje ikke noe glad i in-ear-løsninger og stilte med volumiøse hodetelefoner. Sjefen sjøl har ofte – så vidt jeg husker – virket temmelig introvert ved tidligere møter, men i kveld var han forholdsvis livlig, så kanskje han jobber med saken? Uansett forventer vi ikke The Muppet Show på Pineapple-konserter.
Et par eldre låter (fra pre-Gavin) ble det også funnet plass til i form av «Give It Back» og «Wretched Soul», og ananas-feinschmeckerne rundt meg fikk vann i munnen og tørstet etter mer.
Kort fornøyelse
Etter nevnte «Wretched Soul» gikk bandet av scenen, men kom på igjen etter kortere tid enn det tar selv de tørsteste blant oss å bælme en Tuborg eller Heineken. Vi fikk tre låter til og da bandet avsluttet gildet med «Nothing at Best» kom den normalt så tilbaketrukne tangentist Kitch fram på scenen og groovet inn i natten med en keytar rundt halsen! En finfin avslutning på en finfin – om noe kort – konsert. Jeg tok ikke tiden, men tviler på at de hadde vært på scenen mye over timen da de gikk av første gang før ekstranumrene.
Jeg er fornøyd. Dessuten er jo denne konserten litt av en milepæl, i og med at vi ikke har vært bortskjemte med konserter av utenlandske, turnerende band de siste to årene. Kanskje var det derfor at Soord & Co. virket litt mer «på» enn ved tidligere korsveier og? De er rett og slett glade for å være ute på veiene igjen for å gjøre det de liker best!
Konsertturnéer er tilbake! Og The Pineapple Thief var ingen dårlig restart!
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
