Søndag 27. mars 2022
En maktdemonstrasjon av de sjeldne
Indierockerne i The War On Drugs gjestet søndag Sentrum Scene for den første av tre utsolgte konserter på like mange kvelder. De som var til stede fikk være vitne til en teatralsk, mektig og helproff konsert.
Det er virkelig litt av en reise The War On Drugs har vært på det siste drøye tiåret. Fra å spille americana på debutplata Wagonwheel Blues (2008), til det store gjennombruddet med Lost in the Dream (2014). Nå sementerer de sin posisjon som et av vår tids største band ved å selge ut arenaer over hele verden. Dette inkluderer tre kvelder med smekk utsolgte konserter på Sentrum Scene. Anledningen er fjorårets knallgode utgivelse I Don’t Live Here Anymore (2021). Med seg på turen, i hvert fall i Europa, har de Los Angeles-bandet Lo Moon.
Jeg hadde ikke stor kjentskap til supportbandet på forhånd, men det blir umiddelbart klart at de spiller deilig og fengende indierock – med andre ord musikk som ligger tett opp til det hovedakten driver med. Frontfigur Matt Lowell og resten av kvartetten er i godt humør i kveld og spør pent om vi kan kjøpe deres nye album som er til salgs i merchboden. La oss håpe noen gjorde det, for de leverte et veldig bra – om noe litt kort – sett. De møter i hvert fall mye jubel på de siste låtene. Altså er publikum godt varmet opp, og da er vel jobben til Lo Moon gjort?
Heltent publikum
Men det er selvsagt yndlingene fra Philadelphia alle er her for å se, og når lysene slukkes og The War On Drugs kommer på scenen møtes de av øredøvende jubel. I og med at dette var den første av tre konserter i Oslo er det god grunn til å tro at dette er de mest ivrige billettkjøperne. Jeg har uansett sjeldent opplevd et så heltent publikum på en søndag.
«Old Skin» fra nevnte I Don’t Live Here Anymore fungerer som en svært god åpning. Den starter rolig før den eksploderer inn i refrenget. Allerede er det klart at både band og publikum er i fyr og flamme i kveld. Det er litt grums i lyden i starten av konserten, men det rettes heldigvis opp etter et par låter, og resten av konserten preges av krystallklar lyd.
Sekstetten på scenen sparer ikke på noe som helst.
Gledelig nok er «Change», den klart beste låta fra fjorårsutgivelsen, andre låt ut. Sekstetten på scenen sparer ikke på noe som helst. Mannen som fronter bandet, Adam Granduciel, blir et naturlig midtpunkt da de andre musikantene er plassert rundt han på scenen. Heldigvis er han en god, ydmyk og særdeles dyktig frontmann. Granduciel har lenge vært åpen om å slite med både angst og depresjon, også på scenen, men det virker som han har funnet seg riktig så godt til rette etter hvert. Det får han bevist på en låt som «I Don’t Wanna Wait», hvor han virkelig har publikum i sin hule hånd.
Overraskende teatralsk
Selve sceneshowet er overraskende teatralsk, i positiv forstand. En uendelig mengde lyskastere bader hele rommet i lys som skifter i takt med stemningen i musikken. Det passer perfekt til den atmosfæriske og lett psykedeliske musikken War On Drugs spiller. Det er rett og slett noe av det beste jeg har sett hva gjelder lysshow.
Indierockerne kan også dette med å lage en balansert settliste. Låter som «Red Eyes» og «Under the Pressure», fra fabelaktige Lost in the Dream, får publikum til å gå i taket. Samtidig sørger rolige og såre «Living Proof» for å ta tempoet helt ned. Sistnevnte fremkaller gåsehud ut av en annen verden. Alt funker for Granduciel og co i kveld. Selv de mest psykedeliske instrumentalpartiene funker som fjell og Oslo-publikummet er helt med på notene.
Selve sceneshowet er overraskende teatralsk, i positiv forstand.
Riktignok domineres konserten, som naturlig er, av låter fra fjorårets album. Hele åtte av 17 låter er hentet derfra. Jeg var spent på hvordan disse kom til å funke live, men bandet overbeviser så til de grader. Det er få artister som låter så tight og helproffe. En spesiell honnør vil jeg også gi til trommis Charlie Hall, som trakterer instrumentet sitt med sjeldent stor spilleglede og innlevelse.
Uten sidestykke
Etter «In Reverse» får vi den obligatoriske kunstpausen, og jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har opplevd trampeklapp på konsert. Bandet kommer selvfølgelig tilbake og gir oss tre låter til, hvorav den første er avslutningslåten på I Don’t Live Here Anymore, «Occasional Rain».
Neste låt ut er derimot en stor overraskelse. Frontmann Granduciel forklarer at «Slow Ghost» ikke kom med på forrige album, men at de likevel har lyst til å spille den for oss. Morsomt med overraskelser, men de hadde kanskje vært bedre tjent med å spille en kjent låt. Vakre «Eyes to the Wind» får æren av å sette punktum for konserten. Det er virkelig en storslagen, mektig og verdig avslutning på en to timer lang maktdemonstrasjon.
The War On Drugs leverer et show helt uten sidestykke og viser seg verdig all den anerkjennelsen de får.
Det er lenge siden jeg har opplevd noe som det The War On Drugs leverte søndag. Hele konserten er gjennomsyret av profesjonalitet. Fra den enorme og stemningsfulle lyssettingen, til bandets ubestridte musikalske dyktighet og den usedvanlig godt balanserte settlisten. Selvsagt kunne de hentet enda flere låter, blant annet fra det Grammy-vinnende albumet A Deeper Understanding (2017), men de har fått så mange hits etter hvert at det er umulig å pakke alle inn i en konsert.
Dermed er det bare én karakter vi kan lande på når vi skal gjøre opp status. Man skal være meget forsiktig med å dele ut full score, men noen ganger er det rett og slett bare fortjent. The War On Drugs leverer et show helt uten sidestykke og viser seg verdig all den anerkjennelsen de får. Jeg bøyer meg i støvet og tar av meg hatten!
Av Knut Egil Aure Nilsen
Settliste
- Old Skin
- Change
- Pain
- An Ocean in Between the Waves
- I Don’t Wanna Wait
- Victim
- Strangest Thing
- Harmonia’s Dream
- Red Eyes
- Living Proof
- Come to the City
- I Don’t Live Here Anymore
- Under the Pressure
- In Reverse
Encore: - Occasional Rain
- Slow Ghost
- Eyes to the Wind
