80-tallsinfluert arenarock
Svenske Ghost sitt femte album Impera byr på fengende melodier og melodiøse refreng skapt for de store arenaene.
Det nærmer seg 4 år siden siste fullverdige Ghost-utgivelse, Prequelle (2018), som imponerte meg sterkt til tross for at skiven var et steg i en mer popete og generisk retning enn tidligere. Nå har bandet endelig sluppet sin femte skive, Impera.
Første spor ut åpner på et litt mer optimistisk vis enn vi har hørt tidligere fra bandet, med den instrumentale «Imperium» som leder inn i arenarock-slageren «Kaisarion». 80-tallsinfluensen er svært sterk med effektive riff og storslagen vokal. Hele lydbildet er som skapt for arenaer, noe Ghost har drevet med siden singelen «Square Hammer» slo an.
Neste ut er «Spillways», som ikke høres ulik kjenningsmelodien fra Pokemon? Versene er fengende med piano i bakgrunnen, og jeg merker også hvordan bassen har fått en stor oppgradering i miksingen fremfor Prequelle. Refrenget blir en tanke masete, med litt for mye ord på litt for kort tid. Gitarsoloen er også en heftig oppgradering fra Prequelle og man merker at Tobias Forge har hatt god nytte av å leie inn Opeths Fredrik Åkesson til å ta hånd om strengene.
Skapt for arenaer
«Call Me Little Sunshine» var andre singelen som ble gitt ut, med en seigere lyd enn resten av skiven. Ikke ulikt Meliora (2015) sin Grammy-vinnende singel «Cirice». Her er også Iron Maiden-influensen sterk. «Hunter’s Moon» var første singel, utgitt i samarbeid med skrekkfilmen Halloween Kills. Tøff låt, selv om den kanskje ikke helt passer inn med albumets tematikk; «The rise and fall of empires».
Albumet tar litt tid å få tak på, men i likhet med tidligere Ghost-utgivelser så blir man hekta.
«Watcher in the Sky» er en av skivens tyngste låter, med en hamrende tromme og gitar-kombinasjon. «Searchlights, looking for the watcher in the sky», repeteres det av Tobias Forge, litt for mange ganger kanskje? «Twenties» er albumets mest dividerende låt, mye fordi den er mer politisk rettet enn man er vant til fra bandet, men også fordi teksten er helt grusomt dårlig. «In the Twenties, we’ll be grabbing them all by the hoo-hahs”, virkelig? Fæl tekst, men likevel klarer Tobias å få det til å fungere på et eller annet vis. Dette er også en av de tyngre låtene Ghost har å by på gjennom deres diskografi.
«Griftwood» er min desiderte favoritt, med et svært effektivt lydbilde som igjen er skapt for arenaer. Den mørke stemmen som repeterer «Yes» flere ganger gjennom låten, er en simpel, men en utrolig bra detalj. Til slutt har vi «Respite on the Spitalfields», som omhandler Jack the Ripper. I motsetning til Prequelles «Life Eternal», så er dette virkelig en verdig avslutningslåt for et Ghost-album. Langtrukken, episk og melankolsk. «Nothing ever lasts forever,» synger Forge, før låten sklir inn i gitarriffet fra «Imperium».
Gjennomført, men ujevnt
Impera har dividert fans og kritikere, i likhet med forrige skive. Jeg mener at Impera er en mer gjennomført skive, samtidig som den er ujevnere både i lyd og tematikk. Tekstene er generelt svært bra, med ett unntak i «Twenties», som gir oss en av de dårligste tekstene jeg har hørt innen rock og metall. Riffene og soloene er veldig bra gjennomført, igjen så har Ghost god nytte av Fredrik Åkesson i studioet.
Albumet tar litt tid å få tak på, men i likhet med tidligere Ghost-utgivelser så blir man hekta. I alle fall etter min opplevelse å dømme. Vel gjennomført Forge & co, jeg gleder meg masse til å høre både gamle og nye låter i Oslo Spektrum i april!
Av Adrian Øien
Sporliste
- Imperium
- Kaisarion
- Spillways
- Call Me Little Sunshine
- Hunter’s Moon
- Watcher in the Sky
- Dominion
- Twenties
- Darkness at the Heart of My Love
- Griftwood
- Bite of Passage
- Respite on the Spitalfields
