Personlig brev fra Sjefen
Bruce Springsteen er ute med sitt 20. studioalbum «Letter to You», og denne gangen har han igjen E Street Band i ryggen på det som fremstår som en veldig personlig plate.
Bruce Springsteen og the E Street Band slipper sitt første album sammen på seks år, forrige plate Bruce ga ut med hele bandet i ryggen var «High Hopes» i 2014. På fjorårets utgivelse «Western Stars» fikk vi nemlig høre en mer nedstrippet versjon av Springsteen, akkompagnert av filmatiske orkesterarrangementer. Men nå er han altså tilbake, som vi er vant til å høre ham, med sitt 20. studioalbum.
«Letter to You» inneholder 12 spor, som alle ble spilt inn live i hjemmestudioet til Springsteen i New Jersey. Dette var første gang Springsteen og the E Street Band spilte sammen siden The River-turneen i 2016, men det kan absolutt ikke høres. Om innspillingen har Bruce uttalt følgende:
«Jeg elsker den følsomme naturen som ‘Letter To You’ har. Og jeg elsker lyden av the E Street Band som spiller live i studio, på en måte vi aldri har gjort før, og helt uten overdubbing. Albumet ble laget på bare fem dager, og det viste seg å bli en av de beste innspillingsopplevelsene jeg har hatt noensinne.»
E Street Band består nå av Stevie Van Zandt, Max Weinberg, Roy Bittan, Garry Tallent, Patti Scialfa, Nils Lofgren, Charlie Giordano, Soozie Tyrell og Jake Clemons. Albumet er produsert av Ron Aniello med Bruce Springsteen, mikset av Bob Clearmountain og mastret av Bob Ludwig.
Dokumentar fra innspillingen
Samtidig som skiva utgis slippes det også en dokumentar med samme navn på Apple TV+. Den tar for seg innspillingen av «Letter to You», og vi blir invitert med inn i studio hvor Bruce Springsteen deler sine personlige refleksjoner. Her forteller han blant annet at selv etter en 45 år lang samtale med fans og kollegaer, føler han fortsatt behov for å kommunisere. «E Street Band er ikke en jobb. Det er et kall,» avslører han. Heldigvis for oss.
Albumet åpner noe overraskende med platas roligste spor. «One Minute You’re Here» er kanskje et mer typisk avslutningsnummer. Men ikke desto mindre er dette faktisk platas beste låt! Jeg hadde ikke ventet meg en låt som like gjerne kunne vært hentet fra «The Ghost of Tom Joad» (1995) på denne skiva med E Street Band, men for en som har «Paradise» fra «The Rising» (2002) som sin favorittlåt, var dette en gledelig åpning på skiva. Trolig er denne valgt som første låt for kjapt å sette stemningen for hele albumet. Her kommer vokalen og Bruce sin evne til å formidle spesielt godt frem. Men låta føles altfor kort, denne kunne jeg fortsatt å høre på i timevis.
Tittelsporet «Letter to You» ble sluppet som første singel tidligere i høst. Denne låta tar opp tråden fra fjorårets album «Western Stars», men åpenbart med litt annen orkestrering. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne ble valgt som første smakebit, da dette er en av de beste låtene på plata.
«Burnin’ Train» opplevdes en tanke anmassende i starten, men den har etter hvert vokst seg til å bli en typisk Springsteen-låt, med høy gitarføring. Dog er versene mer spennende enn refrenget.
Tidligere uutgitte låter
Albumet inneholder ni splitter nye Springsteen-låter, men det er også ryddet plass til nyinnspilinger av tre av hans tidligere uutgitte komposisjoner fra 1970-tallet, «Janey Needs a Shooter», «If I Was the Priest» og «Song for Orphans». Om disse låtene forteller Bruce følgende i dokumentaren:
«Låtene fra 1972 var og er et mysterium for meg. Det var sånn jeg skrev på den tiden. Masse ord. Hvis jeg ikke var forsiktig ville jeg bruke opp hele det engelske språket, sa Bob Dylan. Og siden han var min mentor og den broren jeg aldri fikk tok jeg de ordene på alvor. Disse sangene har en spesiell plass i hjertet mitt.»
Albumet er i all hovedsak en refleksjon over at ingen ikke har ubegrenset med tid her på jorda, selv ikke The Boss.
Det er lett å høre at disse låtene ikke ble skrevet i går, og både «Janey Needs a Shooter» og «If I Was the Priest» er blant platas høydepunkter, spesielt sistnevnte. Om den noe roligere munnspilldrevne «Song for Orphans» forteller Bruce:
«‘Song for Orphans’ handler om å overkomme frykten sin, tvilen sin, tiden sin. Den handler om å kjempe for plassen sin. Til å være en ungdom hadde jeg høye tanker om meg selv i 1972, til tross for usikkerheten min. Jeg følte at jeg hadde kun ett formål på jorda: å møte, konfrontere og bekrefte skjebnen min. Å komme ut på scenen og forandre livet ditt, om jeg kunne det.»
Memento mori
Albumet er i all hovedsak en refleksjon over at ingen ikke har ubegrenset med tid her på jorda, selv ikke The Boss, selv om det virker helt urimelig siden han fortsatt når som helst kan spille en fire timer lang konsert. Bruce Springsteen har begynt å innse realiteten i at han har blitt 71 år og har knapt med tid igjen, og at flere rundt ham allerede har gått ut av tiden. Som for eksempel de tidligere E Street Band-medlemmene Danny Federici og Clarence Clemons.
I dokumentaren forteller Bruce om sine tanker rundt George Theiss sitt dødsfall. Da var han selv plutselig siste gjenlevende medlem fra hans første band The Castiles, som hadde sin karriere på slutten av 60-tallet. Bruce sine tanker rundt dette resulterte i nettopp dette albumet, som han dediserer til «my first and greatest school of rock, The Castiles». Låta «Last Man Standing» beskriver spesielt denne reflekteringen.
«The Power of Prayer» handler om hvordan Bruce alltid har sett på musikk som meditasjon, og at han har begrenset sine bønner til en tre minutter lang melodi. «Hvis du gjør det riktig kan en låt ha kraften til en bønn,» forteller han i dokumentaren. Men akkurat denne låta er ikke den mest interessante på «Letter to You».
Sterkere sammen
«When I’m with the E Street Band I dwell in a house of thousand dreams,» sier Springsteen som en forklaring til låta «House of a Thousand Guitars». Med strofer som «Brother and sister wherever you are / We’ll rise together till we find the spark / That’ll light up the house of a thousand guitars» oppleves dette som en hyllest til både nåværende og tidligere bandkollegaer. Dette er en av de beste av de nyskrevne låtene på plata.
Det samme gjelder «Rainmaker», som er det nærmeste vi kommer en hitlåt her. Dette er en av platas mest rocka låter, og er også den eneste med et politisk tema (enda det er valgår i USA), med strofer som «Rainmaker, a little faith for hire / Rainmaker, the house is on fire / Rainmaker, take evеrything you have / Sometimes folks need to bеlieve in something so bad, so bad, so bad / They’ll hire a rainmaker».
Plata mangler noen låter med stort hitpotensiale, men når det kommer til stykket har vel aldri det vært drivkraften til Bruce selv.
«Ghosts» er en arketypisk Springsteen-låt, som ble sluppet som singel nummer to. Og hva den handler om beskriver Bruce best selv i dokumentaren:
«Et rockeband er en sosial enhet basert på tanken om at alle oss sammen er bedre enn summen av våre individuelle roller, at vi kan oppnå noe vi ikke kan oppnå alene, og at noe stort venter oss, sammen. I bandet vårt er sangene og den individuelle visjonen min, men den fysiske skapelsen av den visjonen til ekte tilstedeværelse tilhører oss alle. Vi er et band. ‘Ghosts’ handler om skjønnheten og gleden ved å være i et band, og smerten ved å miste hverandre til sykdom og tiden. ‘Ghosts’ prøver å snakke til ånden til selve musikken, noe ingen av oss eier, men kan oppdage og dele sammen. I E Street Band ligger den i vår felles sjel, drevet av hjertet.»
Byr på seg selv
Plata rundes av med «I’ll See You in My Dreams», som greit oppsummerer temaet på plata. Musikalsk kunne den nesten vært med på «Western Stars». Om denne låta forteller Bruce følgende i dokumentaren:
«Hvor drar vi når vi dør? Kanskje vi ikke drar noe sted, eller kanskje overalt. Kanskje sjelen vår bor i eteren, den stjerneløse delen av himmelen, og resonnerer utover som en stein sluppet i en stille innsjø, hvor ringene er livene til alle vi har rørt ved i løpet av livet vårt. Ingen vet hvor eller hvor langt sjelen kan reise. Kanskje er det bare bein, jord, leire og skilpadder hele veien. Jeg vet ikke. Jeg har sørget over tanken på å aldri få se igjen de jeg har elsket og mistet. De som har gått bort, forsvinner aldri helt. Vi ser dem på kjente steder. De beveger seg i skyggene, og er kun et glimt i øyekroken. Vi ser dem i drømmene våre.»
Denne skiva, som fremsto litt anonymt etter første gjennomhøring, har vokst en hel del etter atskillig flere lyttinger.
Bruce Springsteen har kanskje ikke funnet opp kruttet på dette albumet, men det låter absolutt som man kan forvente. Det er et veldig personlig album, hvor Bruce byr på seg selv. Plata mangler riktignok noen låter med stort hitpotensiale, men når det kommer til stykket har vel aldri det vært drivkraften til Bruce selv. Det at vi likevel venter oss det, skyldes vel at han la lista så høyt for seg selv allerede tidlig i karrieren. Når det er sagt, så har denne skiva, som fremsto litt anonymt etter første gjennomhøring, vokst en hel del etter atskillig flere lyttinger. Men neste gang ønsker jeg meg et helt album med låter som «One Minute You’re Here».
Vinylutgaven er en lekker sak for oss som er over middels opptatt av design. Det er et påkostet cover; gatefold med to LP-er og en stor booklet med tekster og bilder, i kombinert glossy papir og kalkerpapir. Er du blodfan må du selvfølgelig ha denne i samlingen, men det er vel heller tvilsomt om han når et nytt publikum med denne plata. Det var mest sannsynlig heller ikke formålet med denne utgivelsen.
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. One Minute You’re Here
2. Letter to You
3. Burnin’ Train
4. Janey Needs a Shooter
5. Last Man Standing
6. The Power of Prayer
7. House of a Thousand Guitars
8. Rainmaker
9. If I Was the Priest
10. Ghosts
11. Song for Orphans
12. I’ll See You in My Dreams
