Wobbler går i dybden

I 2017 ga Wobbler fra Hønefoss ut det som kan beskrives som det årets beste album, i hvert fall innen progrock, “From Silence to Somewhere”. Nå foreligger oppfølgeren, “Dwellers of the Deep”. Det spennende er om de har tatt skritt bakover, forover, eller til siden.

Wobbler - Dwellers of the Deep - BLEZTFire meget gode tidligere album har gjort meg overbevist om at det pr. i dag ikke finnes en bedre eksponent for klassisk progressiv rock på verdensbasis enn denne Hønefoss-gjengen. Spock’s Beard og The Flower Kings er jo fremdeles i vigør, men jeg føler at de har sine beste plater bak seg. Wobbler fører arven fra såpass ulike aktører som Yes, King Crimson, Focus, Änglagård, Genesis og Gentle Giant videre med en eleganse og «panache» som får det til å høres lett ut. Men ikke sånn å forstå at nordmennene på noen måte kopierer sjangerens gamle mestre.

Atmosfærisk komposisjon

Årets utgivelse åpner med den drøyt tretten minutter lange «By the Banks». Intropartiet minner meg om noen av de svenske bandene som kom på begynnelsen av nittitallet, type Anekdoten, Änglagård og kanskje Landberk (har for så vidt ikke hørt så mye på Landberk). Etter hvert kommer massive koringer inn og bringer tankene et stakket øyeblikk over på Yes. Lars Fredrik Frøislies analoge keyboards dominerer i lydbildet på begynnelsen av denne atmosfæriske komposisjonen, men her finnes mange nyanser, og Kristian Hultgrens markante, Sqire-aktige, basspill leverer et tungt komp til Frøislies lekne krumspring og dennes duellering med Marius Hallelands flotte gitarløp og – etter hvert – Andreas Prestmos vakre vokalmelodi.

Låta varierer både i tempo og intensitet slik en tretten minutters låt bør gjøre, men uten at den mister den røde tråden. Og er det blokkfløyter jeg hører mot slutten der? I så fall låter de bedre enn jeg husker det instrumentet fra barneskolen.

Uansett, som det skal være i skikkelig progrock blir det vare piano- og dernest hammondledete partiet litt etter midten avløst av Hallelands intense gitarriffing før låta når sin naturlige konklusjon i en avslutningssekvens som på en måte tar oss tilbake til der vi begynte.

Intrikat og stemningsfullt

«Five Rooms» var albumets første singel. Skjønt singel? Det ordet betyr vel ikke mer i våre dager enn en låt artisten legger ut på nettet noen uker før albumutgivelsen for å pirre interessen blant publikum. En kortere låt enn forgjengeren, men ikke mindre variert og progressiv. Etter en rolig intro får vi en intens sekvens der gitar og keyboards spiller «mot» hverandre på en imponerende måte. Hultgrens bass og trommene til Martin Nordrum Kneppen (så var alle nevnt tror jeg!) bidrar med et komp som bringer tankene – mine i hvert fall – til enkelte av Gentle Giants mer ambisiøse krumspring.

Årets album? Jeg kommer ikke på et annet det er relevant å sammenligne med som er bedre.

Men vi trenger jo et avbrekk fra disse veldig intrikate låtene. «Naiad Dreams» (usikker på hva dette betyr) er en melankolsk, hovedsaklig akustisk, ballade. Vart og vakkert, og Prestmo synger med innlevelse! Etter hvert kommer også fløyter og en kvinnevokal inn som krydder. En herlig stemningsfull låt som hensetter oss til et slags eventyrlandskap og er plassert helt riktig i låtrekkefølgen.

Episk avslutning

«Dwellers of the Deep» avslutter med den nitten minutter lange «Merry Macabre», og nå snakker vi episk igjen! Denne er kanskje ikke fullt så kompleks i instrumenteringen som de to første låtene på plata, men her får gitarist Halleland virkelig rom til å briljere. Det samme kan sies om bassist Hultgren i flere av partiene. Store deler av dette stykket har en mer psykedelisk «feel» enn de øvrige låtene. «Merry Macabre» er nok en låt det tar tid å få inn under huden, men allerede etter et par gjennomlyttinger er det klart at her har Wobbler kreert noe stort. Når den kommer til sin crescendo-aktige avslutning, sitter man som lytter igjen med en skikkelig wow-følelse!

Konklusjonen må bli at Wobbler har levert sitt beste album til dags dato. Uansett hvor sterk «From Silence to Somewhere» var, virker «Dwellers of the Deep» enda mer fokusert, og låtene – selv de lange – er enda mer strukturerte. Produksjonen er knallsterk og arrangementene detaljrike. Wobblers soniske landskap, preget av analoge keyboards, er mer fascinerende enn noen gang. Dette er hodetelefonmusikk, men gjør seg like godt på nabokrenkende volum fra stuehøyttalerne.

Årets album? Jeg kommer ikke på et annet det er relevant å sammenligne med som er bedre, og eneste grunn til at jeg ikke gir full score, er at jeg føler de må ha litt mer å gå på til neste gang.

Av Dag Rossing

Sporliste

1. By the Banks 
2. Five Rooms  
3. Naiad Dreams  
4. Merry Macabre