Onsdag 6. juni 2018
Etter 14 års fravær gjorde A Perfect Circle comeback i april i år. Og selv på starten av 2000-tallet, da bandet rakk å gi ut tre album før de ga seg, klarte de aldri å komme seg til Oslo. De spilte på Quartfestivalen i Kristiansand i år 2000, men siden det har de ikke vist seg på norsk jord. Før nå.
Det var derfor store forventninger knyttet til deres besøk i hovedstaden denne onsdagen i starten av juni. Den nye plata «Eat The Elephant» levde så absolutt opp til forventningene, så undertegnede så frem til en helaften i Oslo Spektrum med dette noe sære bandet.
Episk stemning
Konserten åpnet med åpningslåta, og tittelsporet, fra «Eat The Elephant». Og sammen med låt nummer to fra samme skive, «Disillusioned», ble det en episk intro som satte standarden for resten av kvelden. Repertoaret var innom alle fire album, men det var tydelig at bandet var ute og turnerte sitt nye album – vi fikk hele åtte låter fra årets nykommer. Likevel glimret min favoritt «By And Down The River» med sitt fravær, men bortsett fra det ble alle godlåtene spilt, som «So Long, And Thanks For All The Fish», «The Contrarian», «TalkTalk», «Hourglass» og «The Doomed».
Av eldre materiale ble låtene «The Hollow», «Weak And Powerless», «Rose», «Thomas», «The Noose», «3 Libras», «Counting Bodies Like Sheep To The Rhythm Of The War Drums», «The Outsider» og «The Package» prioritert. Midtveis i settet dro også frem sin versjon av Depeche Modes «People Are People». Noe de egentlig godt kunne spart seg for, da denne på ingen måte kan måle seg med originalen.
dette var mer en forestilling enn en konsert, hvor estetikken og fremførelsen var viktigere enn underholdningsverdien.
Settlista hadde så langt vært identisk med den som ble benyttet i Stockholm dagen før. Jeg så derfor frem til at min favoritt «Gravity» skulle sette punktum for kvelden. Men neida. Den siste låta var selvfølgelig byttet ut! Med «Feathers» fra den nye skiva. Absolutt ingen dårlig låt, men skuffelsen var likevel enorm. Noe annet som var lettere merkverdig var at de ikke spilte sin mest kjente låt «Judith». Mulig de ikke syntes den passet inn i det ellers så rolige settet. De som forventet seg en konsert med masse trøkk ble nok skuffet, kveldens forestilling var stemningsfull fra ende til annen, med musikken i fokus.
Ute av fokus
Frontmann Maynard James Keenan var i hvert fall ikke i fokus. Jeg kan ennå ikke si at jeg har sett Maynard. Maynard sto tilbaketrukket på scenen, på sitt eget lille podium, i absolutt mørke. Ikke en eneste lyskaster kastet sin glans over Maynard i løpet av disse to timene. Her var det de fire andre som fikk skinne på scenen. Maynard er kjent for å være en særing, attpåtil hadde han bedt om totalt fotoforbud under konserten.
Sceneshowet begrenset seg stort sett til lysshow. Som nesten ble litt for mye av det gode. Når det tydeligvis var om å gjøre å bade scenen i mest mulig mørke, var det relativt anstrengende å kun se på laserstråler.
Til tross for disse små minusene ble det en storartet kveld i Oslo Spektrum. Kort oppsummert kan vi vel si at dette var mer en forestilling enn en konsert, hvor estetikken og fremførelsen var viktigere enn underholdningsverdien. Men måtte det gå vesentlig kortere tid enn 18 nye år før de kommer tilbake.
Av Marianne Lauritzen
Foto Tim Cadiente
