Alice In Chains er tilbake med sitt sjette studioalbum, etter fem års dvale. «Rainier Fog» er bandet tredje plate med William DuVall bak mikrofonen, og med 12 års fartstid må han sies å være godt akseptert som Layne Staleys tronfølger.
Første låt ut på albumet, og også første singel som ble sluppet i våres, er «The One You Know». Her brenner de virkelig av kruttet allerede fra første tone. Dette er kanskje det beste jeg har hørt av Alice In Chains siden 90-tallet. Denne låta ivaretar bandets helt spesielle sound, og allerede i introen levner de liten tvil om hvem vi hører på, i tillegg til at refrenget er uhyre melodiøst. De av oss som var på Tons Of Rock i sommer fikk erfare at den også funker bra live, og de ga oss da en autentisk pekepinn på hva som ville vente oss av det kommende albumet. Gitarist Jerry Cantrell skal ha uttalt at han skrev denne låta på tidspunktet hvor David Bowie døde, og at låta dermed underbevisst er inspirert av Bowies «Fame». Sammen med bassist Mike Inez serverer han riff på sølvfat, og kjemien mellom dem, DuVall og trommis Sean Kinney utgjør magien på denne skiva.
«Rainier Fog» er bandets første fullengder på mer enn 20 år som faktisk er spilt inn i Seattle. Attpåtil er både albumtittelen og tittelsporet en hyllest til hjembyen, og spesielt Seattle-scenen og alt den har bragt med seg av triumfer så vel som tragedier. Cantrell hentet inspirasjon til tittelen fra vulkanen Mount Rainier som ruver over byen, og teksten handler om hvem de er og hvor de kommer fra, og ikke minst om de tidligere bandkollegaene Lane Stayley og Mike Starr. Og kanskje har dette Seattle-fokuset vært med på å sette sitt preg på plata.
«Red Giant» er tung og seig, og fremstår som en klassisk Alice In Chains-låt. Selv vokalen kan tidvis minne om gamle Stayley-meritter. Den doomy «Deaf Ears Blind Eyes» stiller i samme særklasse, mens «Fly» kanskje er skivas mest anonyme spor, med sitt semi-country-snev over seg. Heldigvis reddes den inn av Cantrells gitarspill.
Det er gledelig å høre at grungen slettes ikke er død, men fortsatt lever i beste velgående.
Den litt stakkato og uforutsigbare beaten i «Drone», i samspill med en kontrastfylt melodi og iørefallende gitarer, gjør denne låta til en av de tøffeste på plata. Tidligere Queensrÿche-gitarist Chris DeGarmo gjør sågar en gjesteopptreden på akustisk gitar på denne låta.
A capella-partiene i «Maybe» stadfester at DuVall er vokalen verdig, og sammen med det høyst fengende refrenget tilføres låta et litt annet uttrykk enn på resten av plata. Likevel utmerket denne seg tidlig som en av mine favoritter.
«So Far Under» var andre singel vi fikk presentert fra denne skiva, og er også den eneste som er skrevet ene og alene av William DuVall. Ironisk nok, siden dette kanskje er den mest ikoniske Alice In Chains-låta, med sitt noe monotone refreng. Selv gitarsoloen er utført av ham på denne låta. DuVall har generelt hatt større innflytelse på dette albumet enn de to foregående.
Tredje singel fra albumet, «Never Fade», er nesten irriterende lett å få på hjernen, samtidig som den innehar en av skivas mest sensitive tekster. DuVall har skrevet teksten, som blant annet er inspirert av dødsfallene til Soundgarden-vokalist Chris Cornell og hans egen bestemor. Og faktisk er det Cantrell som står for vokalen på refrengene i denne låta.
Den over syv minutter lange «All I Am» har fått æren av å runde av albumet. Hvilket den gjør på mesterlig vis. En neddempet og melankolsk låt, med et seigt, men likevel progressivt, driv.
Trofaste Alice In Chains-fans vil neppe bli skuffet over dette albumet. Det er gledelig å høre at grungen slettes ikke er død, men fortsatt lever i beste velgående. Jeg ser ikke bort fra at denne skiva kan havne på min Topp 10-liste ved årets slutt.
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. The One You Know
2. Rainier Fog
3. Red Giant
4. Fly
5. Drone
6. Deaf Ears Blind Eyes
7. Maybe
8. So Far Under
9. Never Fade
10. All I Am
