Lørdag 7. september 2019
Muse tok oss tilbake til fremtiden
Muse ga ut sitt åttende album i fjor høst, og er for tiden på Simulation Theory World Tour. I Norge var det Telenor Arena utenfor hovedstaden som fikk besøk av britene.
Det var fiffig å høre Jan Hammers «Crockett’s Theme» fra soundtracket til «Miami Vice» over anlegget like før konsertstart. Fiffig fordi nettopp denne låta er en av 80-tallskildene jeg føler Muse sin nyeste plate er inspirert av. På tampen av fjoråret ga de ut sitt åttende studioalbum, «Simulation Theory», som er mer synthpop enn det er rock, og som er kraftig inspirert av både Netflix-serien «Stranger Things» og 80-tallets sciensfiction-filmer.
Med neonrosa albumcover, og tilhørende musikkvideoer, friskt i minne, forventet jeg et show badet i neonlys og laserstråler. Og det fikk vi. Konserten i Telenor Arena var åpningskonserten på høstens turné, og den første de gjorde etter festivalsommeren. Men tidligere settlister viser at de kjører identisk show nå som de gjorde i sommer og på vårens verdensturné.
Showet ble åpnet av en timanns-blåserrekke som marsjerte ut på den lange catwalken, iført lysende drakter, til låta «Algorithm (Alternate Reality Version)» fra den nye skiva. En liten stund senere ble frontmann Matthew Bellamy heist opp fra kjelleren og opp på den lille øya i enden av catwalken. En såpass fasjonabel entré er helt på sin plass.
Vi fikk bare en halv låt av den alternative «Algorithm»-låta før de fortsatte med «Pressure» fra samme plate. Og da Bellamy flyttet seg over til hovedscenen og sine bandkollegaer, Dominic Howard (trommer) og Chris Wolstenholme (bass), var det vesentlig bedre lyd i denne mikrofonen.
Laserstråler og neonlys
Man kommer jo aldri utenom lyden når man snakker om Telenor Arena. Men det som utspant seg i gymsalen denne kvelden var utrolig nok bedre enn fryktet – jeg har hatt langt verre opplevelser på denne arenaen. Litt grøtete lyd var det riktignok, men ikke verre enn at sceneshowet veide opp for det. Det var stort sett alltid ett eller annet som skjedde på scenen som var verdt å følge med på.
Jeg har hatt langt verre opplevelser på denne arenaen.
Visuelt sett ble vi hele tiden underholdt av laserstråler og annet neonlys, samt en bakskjerm som vekslet på å vise film fra scenen og videoer med digitale figurer, noen også med 3D-effekt. Robotlignende skjeletter, som vi kjente igjen fra noen av videoene som ble sluppet i forbindelse med fjorårets utgivelse «Simulation Theory», var for eksempel en gjenganger som vi blant annet fikk hilse på under dubstep-låta «The 2nd Law: Unsustainable».
Det ble etter hvert klart at blåserrekka også fungerte som både dansere, akrobater og statister. Under «Break It To Me» ble for eksempel fire av dem heist ned fra taket iført smitteverndrakter og lommelykter. Disse statistene kunne med fordel vært brukt enda mer i løpet av konserten. For jeg synes at periodene hvor de kun var en trio på scenen så ble det litt slapt. Det var en enorm scene for bare tre personer. Og jeg synes heller ikke Matt Bellamy har nok kraft i stemmen til å fylle en hel stadion, så tidvis opplevdes det litt spakt.
Bazooka og allsang
De nye låtene fungerte veldig bra live. Både Prince-kopien «Propaganda» og «The Dark Side» var det bra trøkk i. Under førstnevnte gikk dansetroppen bananas med hver sin bazooka som spydde ut røyk i takt med beaten i låta. Men selv om folk sang med på «Oooh»-ingen i «Thought Contagion», var det likevel de gamle traverne som skapte mest engasjement hos publikum. Noe allsangen under «Uprising» og «Plug In Baby» var gode eksempler på. «Hysteria» må også trekkes frem som en av de aller beste av de gamle låtene, eller generelt.
Matt Bellamy har skrevet en melodi til årets sesong av «Game Of Thrones», ved navn «Pray (High Valyrian)». Denne spilte de også, med god hjelp fra to av danserne som nå trakterte to store runebommer, også disse i neonfarger.
«Supermassive Black Hole» ble innledet med en intro av John Williams’ filmmusikk fra Steven Spielbergs «Close Encounters Of The Third Kind» (eller «Nærkontakt av tredje grad» som den het på norsk da den kom ut i 1977). Å hente elementer fra sciencefiction-filmer forsterket bare det allerede høyst tilstedeværende konseptet for konserten.
«Dig Down» ble fremført akustisk med alle tre bandmedlemmene på catwalken, og utgjorde vel konsertens roligte parti. Samtidig fyltes salen med laserstråler og danserne inntok hovedscenen i rare kreasjoner – de ble etter hvert heist både opp i taket og ned i gulvet.
Publikumsfrieri
Kontakten med publikum begrenset seg til at Bellamy prøvde seg på «Tusen takk» og «Put your hands together» mellom flere av låtene, mer fikk vi ikke ut av ham. Skjønt under «Mercy» tok han seg faktisk en tur ned til publikum i salen, etter at første del av låta hadde blitt fremført i knestående på catwalken. Da han kom opp igjen på scenen ble det spydd ut så mye konfetti, og konfettistrimler ble skutt ut som raketter, at de tok opp konkurransen med Kiss på Tons Of Rock tidligere i år.
Det var mest fokus på den nyeste skiva «Simulation Theory», som seg hør og bør på denne turneen.
«Time Is Running Out» var nok en publikumsfavoritt, mens «Take A Bow» ble akkompagnert av et fett lasershow og en glødende hodeskalle i hånda til Bellamy. Mer allsang ble det selvfølgelig på «Starlight», hvor hele salen gladelig sang med på «Our hopes and expectations, Black holes and revelations».
Deretter skulle vi endelig få den ordentlige versjonen av «Algorithm». Bellamy inntok keyboardet på catwalken, mens danserne danset rundt på scenen med lange neonlilla laserstaver. Attpåtil fikk de selskap av to relativt store roboter som stavret bortover scenegulvet.
Oppblåsbart monster
Og akkurat da vi trodde vi hadde sett store roboter, så manifesterte det velkjente robotskjelettet seg som et gigantisk oppblåsbart monster, som ruvet over hele scenen og så ut som han kunne meie Howard ned fra trommesettet når som helst. Hadde det ikke vært for all synthen hadde jeg trodd jeg plutselig hadde havnet på en Iron Maiden-konsert. Mens dette monsteret var på scenen dro de i gang en lang medley av assorterte låter, innledet av «Stockholm Syndrome».
De avsluttet med «Knights Of Cydonia», hvor Ennio Morricones «Man With A Harmonica» ble spilt som intro av Bellamy ute på catwalken, på munnspill naturligvis. På bakskjermen rullet etter hvert teksten til «Knights Of Cydonia», noe som skapte ekstra allsang i salen. Dansetroppen tok seg en tur ned på gulvet, hvor de marsjerte nedover begge langsider i salen i sine lysende drakter, bærende på store ballonger som de synkront slapp løs over publikum. Og det blir som kjent alltid fest med ballonger. Men ekstranumre, det driver de ikke med.
Settlista var variert og fin, med innslag fra det meste av karrieren – med unntak av at de fullstendig overså debutplata «Showbiz» (1999). Og det er strengt tatt ikke lov å ikke spille «Unintended», som er hele grunnen til at undertegnede begynte å like Muse i utgangspunktet. Selv om den kanskje er roligere enn årets turnékonsept tillater, så hadde det likevel vært rom for den sammen med den akustiske «Dig Down». Ellers var det mest fokus på den nyeste skiva «Simulation Theory», som seg hør og bør på denne turneen. Det var også de låtene som best kledde sceneshowet med roboter og neonrosa laserstråler.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Settliste
1. Algorithm (Alternate Reality Version)
2. Pressure
3. Psycho
4. Break It To Me
5. Uprising
6. Propaganda
7. Plug In Baby
8. Pray (High Valyrian)
9. The Dark Side
10. Supermassive Black Hole
11. Thought Contagion
12. Interlude
13. Hysteria
14. The 2nd Law: Unsustainable
15. Dig Down
16. Madness
17. Mercy
18. Time Is Running Out
19. Houston Jam
20. Take A Bow
21. Prelude
22. Starlight
23. Algorithm
24. Stockholm Syndrome / Assassin / Reapers / The Handler / New Born
25. Knights Of Cydonia
