Søndag 8. desember 2019
Stemningsfull avslutning på et travelt år
Madrugada avslutter sitt suksessfulle comeback-år med fire utsolgte konserter på Sentrum Scene i Oslo. Vi var tilstede på dag to.
Fire utsolgte hus på Sentrum Scene vitner om at comebacket til Madrugada var mer etterlengtet enn bandet selv kanskje turte å håpe på. Selv har jeg sett dem fire ganger tidligere i år; på den første av to utsolgte kvelder i Oslo Spektrum i februar, på PiPfest i Sofienbergparken, på Wrightegaarden i Langesund i sommer og på Union Scene i Drammen tidlig i høst. Likevel tok jeg mer enn gjerne en tur innom Sentrum Scene denne andre søndagen i advent.
Ja, jeg valgte bevisst søndagen fremfor åpningskonserten kvelden før – klok av skade har jeg innsett at publikumstrollet er enda verre i julebordsesongen enn ellers i året, og såpass folkelige artister tiltrekker seg dessverre et skravlete publikum. Det var lov å håpe på et mer lydhørt publikum på en søndag. Ifølge sikre kilder som var tilstede på lørdagens konsert var det et helt riktig valg. Også innholdsmessig. Bandet hadde åpenbart også tenkt at søndagspublikummet var åpne for en litt annerledes konsert enn julebordgjengen.
Overraskende settliste
På denne turneen, som startet i hovedstaden 1. februar og som nå rundes av i samme by ti måneder senere, har Madrugada markert 20-årsjubileumet til debutplata «Industrial Silence» ved å spille denne i sin helhet. På samtlige konserter jeg har overvært tidligere i år har de ikke spilt plata fra a til å, men de har funnet en fast rekkefølge på disse låtene som har vært uendret fra gang til gang. Med unntak av ekstranumrene som besto av ulike hits fra den øvrige katalogen. Lørdagens konsert fulgte også denne oppskriften.
Vi ante at noe annet var i gjære denne kvelden da vi så at det var satt av plass til fire strykere på scenen. Og da gutta entret scenen for å starte med «Terraplane», i stedet for «Vocal» som alltid ellers, var det tydelig at vi hadde noe helt annet i vente denne kvelden. Tre fiolinister og en cellist fra Oslo Strings ga en ekstra dimensjon til lydbildet, og gjorde denne konserten hakket mer spesiell. Disse strykerne var også med på flere av låtene i Oslo Spektrum, men siden har jeg ikke sett dem på denne turneen. Her fikk de mye plass i hele første halvdel av konserten.
Oslo Strings ga en ekstra dimensjon til lydbildet.
Det var ikke bare rekkefølgen på «Industrial Silence» som var endret. Da «Only When You’re Gone» fra «The Nightly Disease» (2001) dukket opp som låt nummer to ble det klart at debutplata ikke skulle spilles sammenhengende, men ville bli ispedd smakebiter fra resten av karrieren. Og det var en særs positiv overraskelse når man har sett det ordinære showet tidligere. Misforstå meg rett, for å høre hele «Industrial Silence» i ett i live-sammenheng er en fantastisk opplevelse i seg selv, da det knapt fins dødpunkter på den skiva, men dette var en frisk avveksling.
Rolig affære
Madrugada består i dag av tre originale medlemmer; Bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen utgjør rytmeseksjonen som ikke gjør så mye ut av seg på scenen, men som alltid leverer fjellstøtt. Vokalen til Sivert Høyem trenger vel ingen nærmere introduksjon enn at han må være noe av det beste landet har fostret hva gjelder stemmeprakt. Denne fløyelsesstemmen kan man høre på i timevis. I avdøde Robert Burås’ fravær har bandet blitt styrket med Cato «Salsa» Thomassen (gitar) Christer Knutsen (tangenter, gitar). Jeg sier styrket, fordi de begge tilfører bandet noe ekstra. På tidligere konserter har de også hatt med seg Erland Dahlen på perkusjon, men han var nå altså byttet ut med en strykekvartett.
Første halvdel av konserten viste seg å være satt sammen til en roligere affære, som seg hør og bør på en søndag. «Hands Up – I Love You» fulgte, før vi fikk en eminent versjon av «Shine». «Vi gjør det litt annerledes i dag, så dere får bare henge med», opplyste omsider Sivert Høyem, som videre introduserte «This Old House» som en vakker kjærlighetsballade fra «Industrial Silence». På «What’s On Your Mind?», fra den selvtitulerte sisteskiva fra 2008, fikk Christer Knutsen vist hva han er god for på tangenter, da han trakterte både orgel og piano samtidig, sidelengs.
Deretter var det dags for en aldri så liten premiere på en låt, fra samme nevnte plate, som ikke var spilt tidligere på denne turneen. «Den har ikke vært spilt i Norge i alle fall, så langt. Følg med, det blir årets overraskelse for de som har kommet på konsert i dag», flirte Sivert Høyem, før de dro i gang «Honey Bee». En rolig låt jeg på forhånd hadde håpet at de kanskje ville ta, det var jo søndag tross alt. Dette ble ett av kveldens mange høydepunkter – ikke bare er det en flott låt, det var også ekstra hyggelig med et helt nytt innslag på settlista.
Aldrende favoritter
Gutta hadde flere musikalske ess i ermet denne kvelden. Sivert introduserte nok en gjesteartist; Signe Marie Rustad som hadde vært support for dem tidligere på kvelden. Og siden Madrugada ikke akkurat har flust av duetter på sin merittliste var det ikke vanskelig å skjønne at hun skulle fylle Ane Bruns sko i «Lift Me». En låt jeg ikke har hørt siden Oslo Spektrum hvor Ane Brun selv var gjesteartist, så det ble et hyggelig gjenhør, til tross for at låta ble en smule utspilt i sin tid.
Duetten fungerte fint, men enda mer stemningsfullt ble det da de fortsatte med selveste «Majesty». Scenen ble badet i rødt lys, Høyem fant frem kassegitaren, og strykerne gjorde låta ekstra vakker. Selv om låta i utganspunktet er helt rolig, jazzet de den opp på slutten og Cato Salsa bød på en gitarsolo, før de roet det helt ned igjen med «The Lost Gospel».
«Alle de rolige, vakre sangene på ‘Industrial Silence’ vokser veldig på en når man blir eldre.»
Sivert Høyem introduserte så en av deres egne favoritter fra «Industrial Silence» på følgende vis: «I dag setter vi mer og mer pris på å spille de rolige tingene, vi kommer tilbake til de andre låtene senere, så ikke være redde, men det var en gang i tida hvor det var veldig vanskelig å spille rolige ting fordi folk var så jævlig bråkete», flirte han og fikk publikum med på spøken. «Så vi var nødt til å være punkband hele tida, men vi hadde jo lyst til å være moody og kule også. Alle de rolige, vakre sangene på ‘Industrial Silence’ vokser veldig på en når man blir eldre, har jeg merket», fortsatte han, og publikums istemmende rop antydet at det er flere enn Sivert som har blitt eldre. Da de så spilte «Quite Emotional» var det lett å skjønne hvorfor dette er en favoritt.
Nordlendinger i hovedstaden
De rundet av første halvdel med «Electric», og som så mange ganger før fikk vi også nå en historie om kvelden da denne låta ble til: «På midten av 90-tallet flyttet vi ned til denne byen, og tenkte at vi skulle bli rockestjerner rimelig kjapt, men vi hadde ikke skrevet spesielt god musikk frem til denne bestemte kvelden. Livet var ikke så bra som det burde vært, vi hadde ingen penger, vi hadde få musikalske venner i byen her, Oslo kan være et kjipt sted å være før man får et navn. På 90-tallet var man ikke velkommen så mange steder, det var grusomt å komme på Last Train blant annet, prøv det som nordlending på midten av 90-tallet. Vi hadde skrevet dårlig musikk til nå, men den kvelden her skrev vi en sang som vi syntes var tålelig bra. Vi syntes det var et såpass stort mirakel at vi endte opp med å spille sangen hele natta lang. Vi skrudde av lyset i øvingslokalet vårt, og lagde vårt eget lysshow ved å se ut på lysene fra Oslo by; fra havna, fra togene og fra bilene på Mosseveien. Da spilte vi vår første ordentlige sang til oslonatta».
«Electric» ble som alltid en höjdare, og en verdig avslutning før de tok seg en kunstpause på bakrommet. Da de kom tilbake var det uten strykere, noe som antydet en litt mer intens del to av konserten. Da var det tid for alle de litt mindre rolige låtene fra «Industrial Silence». Og først ut var selvsagt «Vocal», tett etterfulgt av «Belladonna».
Stemningsfulle «Sirens» ble enda et høydepunkt, hvor det bare var å la seg flyte med av de mørke tonene. Under «Strange Colour Blue» ble scenen fylt med blått lys, før alt lys forsvant midtveis i låta og ble erstattet av en lommelykt som Sivert sveipet over publikum med. «Salt», «Beautyproof» og «Norwegian Hammerworks Corp.» fulgte, hvor sistnevnte inkluderte Sivert i en discojakke, som sendte lysstråler ut over hele salen.
Magisk søndagskveld
Da var det slutt på «Indistrial Silence», og det gjensto kun to låter fra øvrig repertoar. Som for eksempel den selvfølgelige «The Kids Are On High Street». En låt som alltid skaper topp stemning og allsang blant publikum, så også denne gangen. Høyem hoppet sågar ned i fotograva for å hilse på fansen på første rad.
«På 90-tallet var man ikke velkommen så mange steder her i byen, det var grusomt å komme på Last Train blant annet, prøv det som nordlending på midten av 90-tallet.»
Oslo Strings kom tilbake på scenen for å være med på aller siste låt, «Valley Of Deception». Sivert Høyem kunne opplyse om at dette var den eneste av de fire konsertene Oslo Strings skulle være med på. «De har tatt seg fri fra julekonserter for å spille litt ordentlig musikk», fortsatte han og tilføyde: «Det har vært veldig godt å være Madrugada i Oslo i kveld. Vi elsker dere!». Det var ikke så verst å være publikum heller!
Men hvor ble det av «Higher»? Jeg tror jaggu de glemte å spille en av godlåtene fra «Indistrial Silence». Kanskje var det det de oppdaget da de på et tidspunkt diskuterte seg imellom på scenen. Ellers var det ikke mye å utsette på settlista, men siden de først gjorde et helt rolig sett hadde det vært stas om de også hadde valgt å spille «The Riverbed» fra «New Depression EP» (1999).
Som alltid takket de for seg til Elvis sin «If I Can Dream» på anlegget, etter to timer og et kvarter! Da tror jeg de fleste var enige om at det hadde vært en ganske så magisk søndagskveld. Og dere som skal på de to siste konsertene i neste uke har noe å se frem til.
Av Marianne Lauritzen
Foto Marius Dale
Settliste
Del 1:
1. Terraplane
2. Only When You’re Gone
3. Hands Up – I Love You
4. Shine
5. This Old House
6. What’s On Your Mind?
7. Honey Bee
8. Lift Me
9. Majesty
10. The Lost Gospel
11. Quite Emotional
12. Electric
Del 2:
13. Vocal
14. Belladonna
15. Sirens
16. Strange Colour Blue
17. Salt
18. Beautyproof
19. Norwegian Hammerworks Corp.
20. The Kids Are On High Street
21. Valley Of Deception
