Lørdag 15. juni 2019

Hjemmeseier på Løkka

Madrugada gjorde et etterlengtet comeback i februar, med to fulle hus i Oslo Spektrum. Mottakelsen har vært enorm, og bandet er booket på festivaler land og strand rundt denne sommeren. 

Piknik i Parken, også kjent som PiPfest, er intet unntak – de booket Madrugada som headliner på festivalens siste dag. Da var det selvsagt møteplikt i Sofienbergparken, midt på Grünerløkka i Oslo, for hva er vel bedre enn å nyte Madrugadas suverene debutplate «Industrial Silence» live i friluft på den hittil varmeste sommerdagen i juni? 

Før Madrugada gikk på, like etter at Jaga Jazzizt hadde gjort seg ferdig på festivalens andre scene, ble vi ønsket velkommen av kulturminister Trine Schei Grande (V) på hovedscenen. Hun hadde fått æren av å introdusere kveldens headliner, Maddrugada, som de tydeligvis heter på trøndersk. Kulturministeren kunne samtidig opplyse oss om at Norge er den fjerde største popnasjonen i Europa, og at Oslo har flere konserter enn både Stockholm og København til sammen.

Og det kulturtilbudet ble vi ekstra takknemlige for da kveldens hovedpersoner entret scenen, til tonene av «Vocal». Som på alle andre konserter de gjør i år, er det debutplata og 20-årsjubilanten «Industrial Silence» som står i fokus. Albumet ble derfor spilt i sin helhet, dog ikke i kronologisk rekkefølge. Rekkefølgen var riktignok identisk med den de gjorde i Oslo Spektrum tidligere i år, så her har de åpenbart funnet en oppskrift som funker. Åpningssporet fra plata var i hvert fall en perfekt åpning av pikniken i Sofienbergparken.

Madrugada la som kjent opp i kjølvannet av Robert Burås’ bortgang i 2007. Resten av den originale Madrugada-besetningen har funnet sammen igjen, og bandet består nå av Sivert Høyem (vokal, gitar), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer). Burås har blitt erstattet av både Cato «Salsa» Thomassen (gitar) og Christer Knutsen (gitar, tangenter), som sammen virkelig vet å fylle skoene. I tillegg har de med seg Erland Dahlen på ekstra perkusjon.

Vokalgud
Og apropos vocal – vokalen til Sivert Høyem må som alltid berømmes. Da fløyelsstemmen fra nord fylte parken var det bare å la seg rive med og glemme alt annet den neste halvannen timen. Hele konserten igjennom skiftet han også mellom å spille tamburin, maracas og kassegitar, eller ingenting for heller å rocke løs på scenen.

Christer Knutsen byttet på å være fremme på scenen med gitaren og å sitte bak pianoet. Eller rettere sagt to, som han byttet på å traktere, og sågar spilte på samtidig, sidelengs. Mens Cato Salsa enda tydeligere har funnet sin plass i bandet nå enn sist jeg så dem live i Oslo Spektrum. Til tider eide han scenen i Sofienbergparken.

Har du ennå ikke sett Madrugada live etter comebacket, er det bare å finne veien til nærmeste festival i sommer.

Siden «Industrial Silence» er en av mine favorittskiver noensinne, er det vanskelig å nevne høydepunkter. Alt låt bra, og proft gjennomført. «Shine» låt som alltid vakkert, det samme med «This Old House». Før sistnevnte kunne Sivert Høyem informere den uinnvidde om at de skulle spille hele «Industrial Silence», så det var liten vits å rope etter ønskelåter. «Hvis dere venter på noen spesielle låter, så kanskje de kommer senere i kveld», fikk vi vite.

«Strange Colour Blue» må nok trekkes frem som en av låtene som skilte seg ut. Bakskjermen som til nå hadde vekslet mellom å vise bandet live og abstrakte filmsnutter, ble nå farget helt blå. Og låta, som startet forholdsvis rolig, endte med en særs energisk Sivert som kastet gitaren for heller å bevege seg rundt på hele scenen. Her var det også masse fet bass, som ga brystklang også nede foran scenen. 

Emosjonelle øyeblikk
Midt under «Norwegian Hammerworks Corp.» hentet Sivert frem discojakka si, som vi også har sett tidligere. Når lyset traff jakka danset det discolys rundt på hele scenen. Ganske så effektfullt.

«Quite Emotional» ble introdusert med at det var på tide å ta det «lite lugnt». Vi fikk også vite at vi nå befant oss midt i Madrugada-land, fordi bandmedlemmene i sin tid hadde bodd rundt på Grünerløkka. «Robert skrev riffet til denne låta i leiligheten sin rett bak scenen her», avslørte Sivert. Og da var det lett for noen og enhver å bli quite emotional da låta satte i gang. Ekstra emosjonelt må det ha vært for bandet, som fra scenen kunne se rett bort på Sofienberg kirke, hvor bisettelsen til Robert Burås fant sted.

Sivert Høyem hadde flere anekdoter å by på. Da «Industrial Silence»-delen av settet nærmet seg slutten, med «Electric» som siste låt, forklarte Sivert at akkurat denne låta var den første som samtlige i bandet likte. Den ble skrevet på et lokale i Middelalderparken, hvor de nattestid hadde sett ut over Oslo og alle byens lys. «Det øyeblikket vil alltid være ‘Industrial Silence’ for meg», innrømte han. Og det er ikke bare bandet som er fornøyd med «Electric», det ble definitivt ett av kveldens musikalske høydepunkter.

Mye vil ha mer
Da «Electric» var ferdig tok de med seg vinglassene sine og forlot scenen. Men siden Sivert allerede hadde røpet at de skulle spille noen låter utover «Industrial Silence», var det ingen overraskelse at de kom tilbake for å ta tre ytterligere låter. Først ut var «Black Mambo», hvor bakskjermen fyltes med en video med dansende damehender. Det er nok mange andre låter jeg ville hørt før denne, men katalogen til Madrugada er stor og naturligvis vil man savne flere låter uansett.

De to neste låtene derimot, var soleklare; «Majesty» og «The Kids Are On High Street». «Majesty» gikk fra en rolig start til å kulminere i masse fett gitarspill, mens «The Kids Are On High Street» skapte en fantastisk stemning i parken. Publikum skulle gjerne hatt mer, men da Elvis sin «If I Can Dream» passende nok dukket opp på anlegget, måtte vi innse at slaget var tapt. Det var over for denne gang. Applausen ville ingen ende ta, og gutta på scenen var tydelig ydmyke og takknemlige for responsen.

Settlista var selvfølgelig altfor kort, jeg kunne hørt på Madrugada i timevis, men det er jo ulempen med de tilmålte tidene på festivaler. Snaue 90 minutter fikk holde. Jeg hadde håpet å få høre den rykende ferske låta «Half-Light», fra soundtracket til filmen «Amundsen», live for første gang, men den gang ei.

Hvis jeg skal sammenligne med konserten i Oslo Spektrum i februar, så var den kanskje enda mer perfekt gjennomført med tanke på både lyd og sceneproduksjon, men til gjengjeld ble konserten i Sofienbergparken en mer intim og mindre høytidelig opplevelse. Ja takk, begge deler!

Har du ennå ikke sett Madrugada live etter comebacket, er det ingenting å nøle med, det er bare å finne veien til nærmeste festival i sommer. Eller til Sentrum Scene i desember. Selv håper jeg all turneringen er en vitamininnsprøytning for bandet til å skrive mer ny musikk. De kan jo ikke gi seg etter dette jubileumet, det vil være et fullstendig bortkastet talent. Madrugada anno 2019 har virkelig funnet formen. Er de Norges beste rockeband for tiden? Ja, det tror jeg jaggu!

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri

Les også: Madrugada @ Oslo Spektrum i februar 2019

P1000510
P1000567
P1000893
P1000904
P1000922
P1000734
P1000583
_1031061
P1000599
_1031079
P1000932
P1000589
P1000990
_1031066
previous arrow
next arrow

Settliste
1. Vocal
2. Belladonna
3. Higher
4. Sirens
5. Shine
6. This Old House
7. Strange Colour Blue
8. Salt
9. Norwegian Hammerworks Corp.
10. Beautyproof
11. Quite Emotional
12. Terraplane
13. Electric
Encore:
14. Black Mambo
15. Majesty
16. The Kids Are On High Street

ANMELDELSE
Settliste
8
Utførelse
9
Underholdningsverdi
10
Forrige artikkelEXIT! @ Munchmuseet
Neste artikkelPatti Smith @ Sentrum Scene, Oslo
madrugada-pipfest-2019Lørdag 15. juni 2019 Hjemmeseier på Løkka Madrugada gjorde et etterlengtet comeback i februar, med to fulle hus i Oslo Spektrum. Mottakelsen har vært enorm, og bandet er booket på festivaler land og strand rundt denne sommeren.  Piknik i Parken, også kjent som PiPfest, er intet unntak...