Søndag 16. juni 2019

Patti Has the Power

I fjor spilte Patti Smith på Øyafestivalen, til strålende mottakelse, og nå, under et år senere, er hun tilbake i landet for å gjøre en klubbkonsert på hovedstadens største klubbarena. Et utsolgt Sentrum Scene ønsket Smith hjertelig velkommen tilbake. 

Dagen før spilte Patti Smith på Bergenfest, og ryktene skulle ha det til at det var en særs hyggelig opplevelse. Patti Smith er en av de artistene som alltid har vært der, men som jeg aldri har fått sett live tidligere. Det var derfor bare å glede seg til en antatt finfin søndagskveld i selskap med rockens førstedame.

Vi ble varmet opp med en dose reggae på anlegget, før Patti Smith og hennes band inntok scenen. Bandet besto for øvrig av Tony Shanahan (bass, gitar, keyboard vokal), Jay Dee Daugherty (trommer) og Pattis egen sønn Jackson Smith (gitar). Scenen var sparsommelig innredet, her var det ikke investert mye i sceneproduksjon. Det var ingen backdrop eller andre visuelle effekter, utover et helt nøkternt sceneteppe og ordinær lyssetting. Null dilldall og jåleri – helt i stil med Patti selv, som benyttet enhver anledning til å spytte i pit’en. 

Det må nevnes at jeg sjelden har kjent så mange ulike parfymelukter på Sentrum Scene. Med andre ord, til en forandring var det overvekt av damer blant publikum denne gangen. Godt voksne var de fleste også. Kanskje ikke så rart når Patti Smith selv har rukket å bli 72 år. Men rocke kan hun fortsatt. Og ikke minst formidle.

Konserten åpnet med den rolige og stemningsfulle “Wing”, fra albumet “Gone Again” (1996). Og allerede under første låt overbeviste Patti om at hun fortsatt kan synge. I aller høyeste grad. Neste låt ut var en cover av Jimi Hendrix sin “Are you experienced?”, en låt som viste at det også var futt i bandet. “My Blakean Year” ble introdusert som en sang som handler om artister som ikke tjener penger eller har slått igjennom ennå. “Do your fucking work!”, befalte hun. “My Blakean Year” var en av kveldens beste låter.

Lydhørt publikum
“Are you OK?”
, spurte Patti Smith, hvorpå en smisker i salen ropte “When you are here”. “That’s sad”, parerte Patti med. “What happens the other 400 days a year? No, you’re always OK, you’re just a little extra OK today”, humret hun videre, til godt samtykke fra salen. Deretter fant hun frem kassegitaren for å gjøre “Ghost Dance”. En eksentrisk låt fra 1978, som garantert har inspirert artister som PJ Harvey. “Shake out the ghost! Shake it out!”, avsluttet hun. Publikum fulgte lydhøre med på hva som foregikk på scenen, og mens vi pliktoppfyllende ventet rolig på neste låt hvisket gitarist Jackson Smith: “They’re so quiet…”

Flere coverlåter skulle vi få. Midnight Oil sin “Beds Are Burning” sto for tur, etter en snakkesyngende innledning, mest sannsynlig ett av Pattis dikt, som gled sømløst over i den australske klassikeren. Tett etterfulgt av en av hennes egne klassikere, “Dancing Barefoot”. 

“Don’t forget, you’re the city with an open mind!”

“Beneath the Southern Cross” ble dedisert til et vennepar av Patti fra California. Vi fikk høre den sørgelige historien om at de nettopp hadde mistet begge barna sine, og at de skulle begraves akkurat denne kvelden, mens hun var i Oslo. Turnélivet har så visst sine bakdeler. Låta ble fremført med desperasjon i stemmen, og utløste en voldsom applaus i etterkant.

Deretter tok Patti seg en pust i bakken på bakrommet, og overlot scenen til bandet. Bassist Tony Shanahan tok over mikrofonen for å gjøre en versjon av The Rolling Stones’ “I’m Free”. Den var helt greit gjennomført, men noen eksepsjonelle vokalprestasjoner var det ikke. Han fortsatte videre med Lou Reed sin “Walk on the Wild Side”. Litt kjedelig må jeg si det var å høre et par gamle coverlåter, levert av en middelmådig vokalist, når det ikke sto flere låter på settlista enn det gjorde. Det var tross alt Patti Smith vi var der for. Men hun hadde muligens behov for en pause. I det minste kom hun ut igjen på scenen akkurat i tide til å være med på “Doo doo doo”-refrenget mot slutten av låta.

Hedring av fedre
Patti Smith tok på seg lesebrillene, for å snakkesynge teksten til “Tarkovsky (The Second Stop Is Jupiter)”, før hun kom med publikumsfrieriet “I’m always so glad to be back in Oslo, it’s the city of the open mind”.

Tony Shanahan la fra seg bassen for de neste par låtene, og fant veien til pianokrakken. “After the Goldrush” ble fremført med kun han og Patti på scenen, mens de to andre fikk seg en pause. Hele bandet var tilbake til “Pissing in a River”, som også var et av kveldens høydepunkter. 

Patti kunne opplyse oss om at det var farsdag i USA denne søndagen. “Jack is also a great father”, avslørte hun om sønnen, og fortalte videre at neste låt var skrevet til en annen fantastisk far, nemlig Jacksons far Fred Smith, som døde i 1994. Det er selvsagt superhiten “Because the Night” vi snakker om, som hun skrev sammen med Bruce Springsteen. “Because the night belongs to lovers, because the night belongs to us”, sang hele Sentrum Scene. Opptur!

I kjølvannet av allsangen ble publikum musestille igjen. “Did you leave?”, lurte Patti på. “Did you have a rough weekend, and came here to relax? That’s OK, you can do whatever you like. You can sleep if you want. Me too”, flirte hun, før bandet spilte opp til “Gloria (In Excelsis Deo)”. Til ellevill begeistring i salen – plutselig var det ingen som sov lenger, og gulvet gynget under hoppende føtter.

Patti Smith & Co gikk av scenen til trampeklapp fra publikum. Én låt til hadde de riktignok å by på – de rundet av, ikke uventet, med “People Have the Power”. “Don’t forget, you’re the city with an open mind!”, var dagens siste opprop fra Patricia Smith, før hun forlot arenaen for godt. Da var vi godt overbeviste om at rockens førstedame fortsatt leverer varene, og neppe har tenkt å gå av med pensjon med det aller første. De gamle er fortsatt eldst!

Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Wing
2. Are You Experienced?
3. My Blakean Year
4. Ghost Dance
5. Beds Are Burning
6. Dancing Barefoot
7. Beneath the Southern Cross
8. I’m Free
9. Walk on the Wild Side
10. Tarkovsky (The Second Stop Is Jupiter)
11. After the Goldrush
12. Pissing in a River
13. Because the Night
14. Gloria (In Excelsis Deo)
Encore:
15. People Have the Power