Lørdag 15. februar 2020

Skandinavisk hardrock-bonanza

Svenske Eclipse teamet opp med norske Stargazer for å servere oslofolket det beste Skandinavia har å by på innen melodisk hardrock for tiden.

Norske Stargazer hadde fått æren av å varme opp for svenskene denne kvelden, og det var intet mindre enn en perfekt kombo. Med fjorårets solide utgivelse «The Sky Is the Limit», beviste de at trønderrocken lever i beste velgående. Stargazer ga ut sin selvtitulerte debutplate allerede i 2009, men det skulle gå hele ti år før oppfølgeren kom – og jammen har de brukt tiden godt, for dette er en plate som er vesentlig mer minneverdig enn sin forgjenger.

«The Sky Is the Limit» må være noe av det beste vi har hørt innen hardrocksjangeren her til lands på en årrekke. Ikke at de har funnet opp kruttet på noen som helst måte, men kruttet ligger i at det i det hele tatt ble laget norsk musikk av denne typen i 2019(!) Hos söta bror er denne sjangeren mye mer stueren, og dertil fins det også mange flere hardrockband på andre siden av svenskegrensa. Derfor er det gledelig å se at det dukker opp «nye» band som kan få TNT til å kjenne litt på konkurransen her hjemme.

Sterk åpning

Men er de like bra live som på plate? Det var spørsmålet vi skulle finne ut av denne kvelden. Og allerede i første låt, «The Sky Is the Limit», som ikke bare er åpningslåt og tittelspor på deres nyeste plate, men som også er en generelt knallsterk låt, fikk vi svar på dette. Det satt som en kule, og vokalist Tore André Helgemo viste seg å synge ganske så rått live, og legger du til masse fet gitarriffing i tillegg, var lista lagt for en særs hyggelig kveld på John Dee.

«The Sky Is the Limit» må være noe av det beste vi har hørt innen hardrocksjangeren her til lands på en årrekke.

De fortsatte med låter fra den nye plata, faktisk var det bare én av kveldens låter som ikke var hentet herfra. Først ut var «Cold As Ice» (nei, det er ikke en cover av Foreigner), før de fulgte opp med «Turn Me on Forever», som ble en publikumsvinner med sitt høyst sangbare refreng.

Gitarhelt og publikumsfavoritter

«So Now I’m Leaving» roet ned tempoet noen hakk, før bandets gitarhelt, William Ernstsen, fikk briljere under instrumentale «Racing the Devil», etterfulgt av «Shadow Chaser» som ble et nytt høydepunkt. 

Etter «Lost Generation» nærmet det seg slutten på settet, og publikum ropte etter «I’m the One». Vi ble selvsagt belønnet for engasjementet, ved at de spilte nettopp nevnte allsangvennlige låt. Men de ga seg ikke så lett, for som Helgemo innrømte ville det bli vanskelig å få dem av scenen med den stemningen som var i salen, hvorpå de rundet av med eneste låt fra debutplata, «Push Me». Denne klarte seg fint sammen med resten av repertoaret.

Jeg ble positivt overrasket over Stargazer i live-sammenheng, og gleder meg til å se dem som headliner på egen konsert ved en senere anledning. 

Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
Stargazer John Dee Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Hitmaker

Så var det klart for dagens hovedattraksjon. Det er snart tre år siden sist Eclipse spilte i hovedstaden, den gang på Hard Rock Cafe. Med andre ord var det på høy tid med et nytt besøk, og denne gangen hadde de heldigvis steppet opp et hakk og inntok igjen kjelleren på Rockefeller, for første gang som headliner. Sist de spilte på John Dee i 2015, var det som support for Ammunition, hvor Erik Mårtensson også er gitarist og låtskriver.

Eclipse fyrte i gang showet med «Viva La Victoria». Passende nok, ettersom de nå er ute på Viva La VicTOURia-turneen, for å promotere fjorårets utgivelse «Paradigm». Vi fikk et åpningstress fra denne skiva, som også inkluderte «Mary Leigh» og «Blood Wants Blood».

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk til «Paradigm» da den først kom, og satt igjen med en følelse av at den ikke brakte noe nytt til bordet, og at dette hadde vi på en måte hørt før. Skiva ble derfor lagt litt til side. Da er det ekstra moro når man tar den frem igjen for å høre seg opp til konsert, og innser at alle låtene likevel har festet seg. Og enda gøyere er det da når man på konsert kan samtlige låter. Der har du Erik Mårtensson i et nøtteskall – en større hitmaker skal du lete lenge etter. Melodiene er såpass gode at du egentlig kan pakke inn låtene i hvilken sjanger som helst.

Ny, energisk besetning

Med det sagt, så var det ekstra stas når de fyrte opp introen til «The Storm», som den første av de eldre låtene. Denne er ikke bare hentet fra deres sterkeste album «Armageddonize» (2015), jeg drister meg også til å hevde at dette muligens er den mest catchy hardrocklåta som er laget på denne siden av 80-tallet! Her kastet dessuten Erik gitaren og vi fikk se en enda mer energisk frontmann enn ellers. For i tillegg til å være en eksepsjonell låtskriver, en rå vokalist og en habil gitarist, er han også den perfekte frontmann, som vet å fange publikums oppmerksomhet.

En større hitmaker skal du lete lenge etter.

Det var det også flere på scenen som gjorde – gitarist Magnus Henriksson krydret det hele med sine gitarriff og -soloer hele konserten igjennom. Rytmeseksjonen består av bandets ferskeste medlemmer – Philip Crusner har riktignok vært herre over trommesettet siden 2015, men hans bror Victor Crusner overtok bassistrollen da Magnus Ulfstedt forlot bandet i fjor. Og med en energisk Victor på bass har bandet som helhet fått et enda mer dynamisk uttrykk enn tidligere.

«Vertigo» og «Jaded» fulgte videre, begge fra «Monumentum» (2017), hvorav sistnevnte visstnok er Eriks personlige favoritt fra dette albumet. Erik fant så frem kassegitaren, og han og Magnus begynte på «Shelter Me» som en duo, før resten av bandet etter hvert joinet dem. En fin versjon av det som må være min favoritt fra «Paradigm». Denne ble fulgt opp av en av favorittene fra «Monumentum», «The Downfall of Eden», og allsangen var et faktum. 

Evig skaperverk

Erik kunne opplyse om at de skulle spille mange låter fra sitt nye album. «When the Winter Ends» var kanskje ikke den mest spennende de kunne valgt, og midtveis i settet innledet denne det nærmeste vi kom en liten dødperiode, der den ble etterfulgt av en trommesolo(!) Soloen var heldigvis ikke så lang, og den var hakket mer spennende enn mye annet man har hørt, grunnet sampling av «O Fortuna» fra Carl Orffs «Carmina Burana» i bakgrunnen.

Så var det dags for et lite akustisk parti, signert Erik og Magnus på kassegitarer. «Take Me Home» fra den nye skiva var først ut i en finfin versjon, tett etterfulgt av «Battlegrounds», som ble introdusert med en historie fra Erik om da de skrev «Bleed & Scream»: «Når man skriver en låt så skaper man noe som ikke fins, og på slutten av dagen har man kanskje lagd noe som man skal spille resten av livet. Her kom Magnus på et riff som gjør dette til en låt vi sannsynligvis kommer til å spille hele vårt liv», fikk vi vite.

«Battlegrounds» var for øvrig den eneste låta de spilte fra «Bleed & Scream», og de siste gangene jeg har sett dem har de alltid gjort denne akustisk. Det er såpass bra trøkk i denne låta at jeg kunne tenkt meg å høre originalversjonen igjen snart. De har nok av rolige låter i katalogen nå, som hadde egnet seg vel så godt akustisk. Som for eksempel «Hurt» eller «Live Like I’m Dying».

Hardrock i beste sendetid

Men dette var selvsagt glemt i det øyeblikket fullt band var tilbake for å gjøre «Black Rain», den soleklart tøffeste låta fra «Monumentum». Herfra og ut var det bare godlåter igjen, og fra og med «Blood Enemies» la Erik fra seg gitaren for godt og var høyt og lavt under hitparaden som fortsatte med «Stand On Your Feet» og «Runaways». Sistnevnte var deres bidrag til Melodifestivalen i 2016, og siden den norske Melodi Grand Prix-finalen gikk av stabelen samtidig denne kvelden, benyttet Erik anmledningen til å «forsvare» deres deltakelse med at det er den eneste måten å få spilt hardrock på riksdekkende TV.

Med to band av ypperste klasse i sin sjanger på samme scene, har du oppskriften på en særdeles underholdende lørdagskveld.

Erik avsluttet så med følgende ord til fansen: «Uten folk som dere er bandet på scenen ingenting, enten det gjelder oss på denne scenen, AC/DC på en stor scene eller lokale coverband.» Deretter gikk de av scenen, men det manglet jo et par åpenbare låter, så selvfølgelig kom de kjapt ut igjen for å sette punktum med «I Don’t Wanna Say I’m Sorry» og «Never Look Back».

Mangelfull settliste

Men hvor ble det av alle låtene fra «Bleed & Scream» (2012)? Som for eksempel «Wake Me Up» og «Bleed And Scream». Disse trodde jeg hadde fast plass på enhver settliste – sistnevnte er tross alt en av deres beste låter noensinne. Fra «Monumentum» manglet dessuten «Killing Me», og for ikke å glemme «The Masquerade» og «United», to av singlene fra den nye plata som jeg trodde de garantert kom til å spille. 

Dette er jo «ulempen» med band som etter hvert begynner å få så mange hits i repertoaret at man i konsertsammenheng umulig får hørt alle låtene man ønsker seg lenger. Når det er sagt, så er heller ikke 17 låter verdens lengste settliste, så de kan med fordel vurdere å utvide settene sine noe fremover.

Utover generelt for korte settlister var det ikke mye å utsette på denne kvelden i hardrockens tegn. Med to band av ypperste klasse i sin sjanger på samme scene, har du oppskriften på en særdeles underholdende lørdagskveld.

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
Eclipse John Dee Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste Stargazer

1. The Sky Is the Limit
2. Cold As Ice
3. Turn Me on Forever
4. So Now I’m Leaving
5. Racing the Devil
6. Shadow Chaser
7. Lost Generation
8. I’m the One
9. Push Me

 

 

 

 

 

Settliste Eclipse

1. Viva La Victoria
2. Mary Leigh
3. Blood Wants Blood
4. The Storm
5. Vertigo
6. Jaded
7. Shelter Me
8. The Downfall of Eden
9. When the Winter Ends
10. Take Me Home
11. Battlegrounds
12. Black Rain
13. Blood Enemies
14. Stand On Your Feet
15. Runaways
Encore:
16. I Don’t Wanna Say I’m Sorry
17. Never Look Back