Antimatter har holdt det gående siden 1997, da bandet ble startet av Mick Moss og Duncan Patterson (ex-Anathema). Ti år og tre utgivelser senere valgte Patterson å forlate skuta. Moss har siden den tid fortsatt å gi ut album på egen hånd, og er nå aktuell med det syvende albumet under navnet Antimatter.
Mick Moss står for det meste selv på dette albumet. I tillegg til ypperlig låtskriving trakterer han også både gitar, bass, keyboard og vokal. Og hvilken vokal. Den må nesten trekkes frem først som sist. Se for deg en hybrid av The White Buffalo, Marko Saaresto (Poets Of The Fall) og selveste Eddie Vedder, og du har dannet deg et godt bilde av hvordan Antimatter låter vokalt.
Lydbildet ellers er relativt mørkt og melankolsk. Antimatters tidligste album var mer preget av trip hop og et ambient lydbilde, men bandet har etter hvert dreid mer over til å bli progressiv gotisk rock.
Albumet åpner sterkt, med albumets soleklare favoritt «The Third Arm», som også var første singel fra plata. Her er det rett og slett en digg harmoni mellom bass, tangenter og desperasjonen i stemmen til Moss. En innertier av en melankolsk låt. «Wish I Was Here» er like mørk, og inneholder store deler melankolsk fløytespill og koring som skaper dynamikk i låta.
Bør sjekkes ut av alle som liker tung, mørk og melankolsk musikk.
«This Is Not Utopia» får en ekstra melankolsk dimensjon av saksofonen som trekkes inn mot slutten av låta. «Partners In Crime» innledes av et kor som gir låta et messende uttrykk. Utover det er «Partners In Crime» en av de «lystigste» låtene hva gjelder melodi, og refrenget fester seg lett på hjernen. Helt klart ett av høydepunktene på plata.
«Sanctification» byr på mystikk og orientalske rytmer ved hjelp av en saksofon som gjør sin inntreden i siste halvdel. Dette videreføres i «Existential», noe som gjør at det kan oppleves som litt i det meste laget, da dette orientalske partiet på plata til sammen utgjør nesten 15 minutter og kulminerer i en litt slitsom kakofoni.
«What Do You Want Me To Do?» roer det hele ned igjen et par minutter, før «Between The Atoms» byr på albumets mest rocka spor, hvor også Mick Moss synger bemerkelsesverdig likt Eddie Vedder. Skiva avsluttes med den roligere «Liquid Light», som oppsummerer stemningen på hele dette mørke albumet.
Med unntak av et lite dødparti midtveis i albumet, inneholder denne plata flust av sterke låter som bør sjekkes ut av alle som liker tung, mørk og melankolsk musikk.
Av Marianne Lauritzen
