Onsdag 6. november 2019
Avantgardisk metall fra Alpene
Det sveitsiske avantgarde-metallbandet Zeal & Ardor besøkte Oslo og Parkteatret for andre gang på cirka et år denne onsdagskvelden, så da var det vel naturlig å labbe bort på Løkka for å høre hvordan dette noe spesielle bandet framstod live.
Noen ord om supportbandet først. NYOS – det skal visst skrives med store bokstaver, om bokstavene står for noe har ikke jeg fått det med meg – er en finsk duo bestående av en gitarist og en trommeslager. Alle låtene var instrumentale og for det meste ganske støyende og riffete, men det var også mer nedtonede øyeblikk. Effektpedalene ble flittig brukt. Hvis det går an for et band å være monotone og varierte på samme tid behersker NYOS den kunsten. Jeg synes det er litt vrient å sette en fiks liten sjangerbetegnelse på denne musikken, men det var definitivt innslag av psykedelia der. Likte jeg det? Nja, de hadde sine øyeblikk, men i det store og hele ga ikke musikken till NYOS meg veldig mye.
Zeal & Ardor var en annen skål. Jeg skal innrømme å ikke ha fått helt taket på dem på plate, men var likevel spent på hvordan denne temmelig sære musikken ville fremstå fra scenen. Musikken blir som oftest beskrevet som avantgarde-metall, uten at det egentlig sier så mye om hva det låter som. Som hos mange andre band veksles det mellom sinnavokal og en mildere variant. Musikalsk er det innslag av black metal, postrock og death metal, men også av gospel(!), jazz og blues. Så ja, vi kan vel alltids stille oss bak betegnelsen avantgarde-metal.
Utradisjonelt bandoppsett
Noe dramatisk og stemningsskapende pianomusikk på bånd var det vi fikk i pausen i stedet for mer tradisjonell mellom-bandene-musikk. «In Ashes» ble første «ordentlige» låt etter en intro. Det var et mildt sagt utradisjonelt bandoppsett vi fikk se. Bandhøvding Manuel Gagneux, som spiller gitar og synger, var flankert av to backingvokalister. Bak ham svinset nok en gitarist rundt og trommeslageren så ut som han betjente noen elektroniske dupeditter i tillegg til sin hovedoppgave.
Dette er helt klart musikk for spesielt interesserte, men kvalitet greier de i hvert fall å levere live.
Noen bassist hverken så eller hørte jeg, selv om det visstnok skal være en, en viss Mia Rafaela Dieu (heter hun virkelig det? Mon Dieu!). Hvor hun hadde gjort av seg vites ikke. Gagneux sa ingenting om det, men han er ikke av de mest meddelsomme uansett. Nesten det eneste han sa, etter tre-fire låter, var «Hello, we’re Zeal & Ardor and we don’t talk a lot, if that’s alright by you».
Folk flest lot ikke til å bry seg, og det var høy stemning fra første stund. Låter som «Servants» og «Blood In The River» fikk høylydt respons. På et tidspunkt skrek noen riktignok «Fuck you!», men jeg tror han mente det godt. Bandet holdt seg stort sett til sine mer «uptempo» og – tør jeg bruke det ordet i denne sammenhengen? – lystige låter. Manuel sang vekselvis sinna og renvokal inn i hver sin mikrofon. Og hans to backingvokalister hadde også såpass fremtredende roller at jeg egentlig ikke synes de burde refereres til som det. Dog tok ingen av dem leadvokalrollen unntatt i enkeltstående strofer.
Modne for større scener
Vi fikk naturlig nok høre mye fra sisteskiva «Stranger Fruit» som kom i fjor. Låter som «Fire Of Motions», «You Ain’t Coming Back», «Don’t You Dare», «Built On Ashes» og tittellåta vakte stor begeistring hos det usedvanlig utagerende publikummet (til et Oslo-publikum å være). Her var det ikke mange som sto med armene i kors og bare så på. En av de få tingene Gagneux bemerket mellom låtene var noe sånt som: «Wow! Everybody says Norwegians are quiet. You guys prove them wrong».
Noe eldre stoff fikk vi og selvfølgelig, blant annet tittellåta til første LP «Devil Is Fine», som lot til å være en skikkelig publikumsfavoritt. I løpet av særlig siste halvpart av konserten sto jubelen i taket, og min egen sunne skepsis etter å ha hørt panegyriske lovprisinger av dette bandet i lengre tid, på samme tid som jeg selv slet litt med det jeg hadde hørt av dem på plate, var mer eller mindre blåst av banen. Dette er helt klart musikk for spesielt interesserte, men kvalitet greier de i hvert fall å levere live. Med eller uten bassist!
Godt gjort av Zeal & Ardor å fylle Parkteatret for andre gang på et år uten å gi ut ny musikk i mellomtiden. De er kanskje nå modne for større scener.
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
