Tons of Rock 2023: Lørdag

Lørdag 24. juni 2023

VM i crowdsurfing

Festivalens siste dag byr på uante mengder crowdsurfing, fra både band og publikum. Under konsertene til Honningbarna, The Dogs, In Flames og Kvelertak er det spesielt mange som lar seg rive med. 

Av Knut Egil Aure Nilsen & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Boris Danielsen, Jørgen Freim & Ketil Martinsen

Et firedagers rockeeventyr nærmer seg veis ende, og vi møter litt slitne opp til finaledagen av Tons of Rock. Men med strålende sol og både gamle kjenninger og nye bookinger på plakaten, er jo dette nødt til å bli en like bra festivaldag som de tre foregående.

---

Honningbarna

Jeg hadde relativt høye forventninger til sørlendingene, som etter hvert har vist seg som et av Norges ypperste liveband. Men at det skulle bli så enormt, ante jeg ikke!

For det er alltid spennende å se hvor mange som møter opp klokka 13.00 på festivalens siste dag, men jaggu er ikke oppmøtet på Honningbarna riktig så bra. Idet klokka nærmer seg konsertstart, merker jeg at det begynner å skje noe i publikum rundt meg. Er det noen som lusker rundt her? Å joda, der kommer hele bandet vassende gjennom publikum. Den aggressive introen til “Animorphs” setter i gang, og den neste snaue timen tar ikke Honningbarna foten av gasspedalen en eneste gang.

Honningbarna er proppfulle av energi, og publikum likeså. Det virker ikke til at det gjør noe som helst at de nesten utelukkende spiller låter fra sitt nyeste album Animorphs. Det gjør i hvert fall ikke meg noe, for ifølge undertegnede var det den beste skiva som ble utgitt i 2022.

Honningbarna er festivalens vinnere!

I løpet av konserten er det en rekke krumspring som gjør hele opplevelsen helt fantastisk. På “Passasjer” er halve bandet nede blant publikum – og da tror man kanskje de skal crowdsurfe, men neida, de skal selvfølgelig bare være med i moshpiten! På “Fri Palestina” henter de som alltid opp en publikummer som får synge på scenen, og vokalist Edvard Valberg unner seg en aldri så liten crowd surf – med cello. Og hvis sikkerhetsvaktene hadde håpa på en rolig start på dagen ble de nok skuffa, for hele Ekebergsletta er en eneste stor crowd surf.

Bandet koser seg så mye at de til og med slumper til og hopper over en låt på settlista. Det går bra gutter, vi tilgir dere!

I tillegg er det jo ingen hemmelighet at Honningbarna er blant det ypperste Norge noensinne har produsert. “Øyane er mosaikk” får festivalens største mosh, på “En av oss er idiot” briljerer trommeslager Nils Jørgen Nilsen så til de grader, og med avslutteren “Dødtid” er triumfen et faktum.

Honningbarna er festivalens vinnere!

10/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. 1. Animorphs
   2. Passasjer
   3. Åh bliss!
   4. Født feig/Dø bleig
   5. Fri Palestina
   6. Det kommer til meg
   7. Jeg hører
   8. Øyane er mossaik
   9. En av oss er idiot
   10. Ække noe kirke
   11. Avanti
   12. Dødtid

---

Stage Dolls

Etter et gledelig gjensyn med TNT i går, er det bare å glede seg til litt mer trønderrock en lørdag formiddag. Stage Dolls har i flere år hatt en tradisjon med å rocke julen inn sammen med Return på Sentrum Scene i desember. Derfor er det nå fint å se dem i litt annen setting – helt fritt for julebordspublikummet.

Torstein Flakne & Co er først ut på hovedscenen i dag, og byr på nostalgiske godlåter de neste 50 minuttene. Først ut er «Stand by You» og «Love Cries».  

«Det er vel mange som er litt slitne nå,» sier Flakne og sikter til at festivalen nå er på sin fjerde dag. «Nå er det lørdag og dere har drukket øl, så nå kan dere synge,» fortsetter han. Folk gjør som de får beskjed om, og synger med på «Hard to Say Goodbye».

Torstein Flakne & Co byr på nostalgiske godlåter.

Flakne lurer på om det er noen av oss som husker 80-tallet. «Jeg ser at det ikke blir mye respons her,» fleiper han. For alle husker selvsagt «Commandos» og gauler av full hals. Og det blir ikke mindre allsang under episke «Wings of Steel». 

Under «Love Don’t Bother Me» ber Flakne oss om å være koret deres. Det er vi jo allerede i gang med, så det er null stress. «Herregud, dere synger flerstemt,» mobber Flakne oss. Han er riktig så charmig når han takker for at vi er så glade og for at vi er her for å høre på dem. 

Allsangen har kommet for å bli når de runder av med nok et par klassikere, i form av «Still in Love» og «Soldier’s Gun». Når de takker for seg med «We’ll Meet Again» på anlegget, føler jeg meg ganske sikker på at vi kommer til å gjøre nettopp det. En hyggelig start på dagen!

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. Stand by You
2. Love Cries
3. Hard to Say Goodbye
4. Commandos
5. 24/7 / Rollin’ / Money / Dig / Rock You
6. Wings of Steel
7. Love Don’t Bother Me
8. Still in Love
9. Soldier’s Gun

---

The Dogs

Oslo-bandet The Dogs har med seg rykende ferske Starvation til konsert på hjemmebane, og Kristopher Schaus menn leverer en riktig så god konsert. Vi har virkelig blitt bortskjemte med solide norske liveband i det siste og The Dogs er nok et eksempel på det.

De åpner med deilige “Let’s Start a Riot”, som jeg umiddelbart tenker må være en slags oppfordring til publikum. Lyden er litt for lav gjennom hele konserten, men bandets deilige punk sammen med Schaus lune (og alltid litt drøye) humor veier glatt opp for det. De sparer heller ikke på effektene og vi får masse deilig pyro og gnistsprut.

Vi har virkelig blitt bortskjemte med solide norske liveband i det siste og The Dogs er nok et eksempel på det.

Det nye låtmaterialet gjør seg heller på ingen måte bort, selv om det selvsagt hjelper at jeg er stor fan av den nye skiva. “Melt” er en perfekt låt i den brennende heite sola og “Fuses Are Shorter” er også en knallgod festivallåt. Apropos Schaus trang til humor blir det selvsagt også kåring av dagens publikummer.

The Dogs leverer totalt sett en konsert omtrent som forventa, men for denne gjengen betyr jo det meget høyt nivå. Når de avslutter med “Oslo” viser de for altfor at ja, dette er deres by – og det er deres regler.

8/10 | Knut Egil Aure Nilsen

---

In Flames

Dessverre blir In Flames et eksempel på at bookinger av band til årets festival har vært noe fantasiløst, for i likhet med flere andre band på årets Tons of Rock spilte svenskene også på sletta i 2019. I utgangspunktet gjør ikke det meg så mye personlig, for jeg er stor fan av dette bandet – og jeg synes attpåtil de leverte sitt sterkeste album på mange år med Foregone.

Og det er det åpenbart flere som synes! In Flames har jo lenge vært en favoritt blant den yngre garde i publikum, og de har møtt opp i manntall og byr på høy stemning gjennom hele konserten.

Svenskene banker rett og slett i gang med “The Great Deceiver” og det låter riktig så godt. Det vil si, foruten det faktum at noen har mikka opp trommene helt grusomt. I starten av konserten drukner nemlig alt i basstrommene. Det skrus litt til etter hvert, men lyden blir aldri særlig god.

“På tide å begynne å arbeide” sier frontmann Anders Fridén, med tydelig henvisning til de fremste radene. Han får det også som han vil, særlig på den eksplosive duoen “Cloud Connected” og “Only for the Weak”. Nå tar det helt av foran der!

In Flames har lenge vært en favoritt blant den yngre garde i publikum, og de har møtt opp i manntall og byr på høy stemning gjennom hele konserten.

Jeg har alltid syntes at In Flames er et veldig tight liveband. I nyere tider er det også gøy å se hvor bra duo gitaristene Björn Gelotte og Chris Broderick har blitt. Sistnevnte vil mange huske fra hans tid i Megadeth.

Fridén er også i sedvanlig godt humør, med fraser som “det her var en pojkdröm, nå er jeg her som en jævla gubbe”. Jeg tilhører også den delen av befolkningen som foretrekker at skandinaviske band snakker sitt eget språk under konserter i Norge, det er liksom alltid mer sjarmerende.

Dessverre blir “Behind Space” eneste låt fra 1990-tallet. Kanonbra den altså, men er det for mye å be om å få “Colony” eller “Episode 666”? Faktisk synes jeg det er det nyeste materialet som gjør seg best, med “Foregone Pt. 1” som det store høydepunktet. “Everything’s Gone” og “The Mirror’s Truth” er likevel aldri feil, og er andre store høydepunkter.

In Flames gjør en helt grei festivalkonsert, som pisker opp bra med stemning foran hovedscenen. Stort mer er det dog ikke.

6/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. The Great Deceiver
2. Everything’s Gone
3. Where the Dead Ships Dwell
4. Darker Times
5. Behind Space
6. Cloud Connected
7. Only for the Weak
8. Foregone Pt. 1
9. State of Slow Decay
10.  Alias
11.  The Mirror’s Truth
12.  I Am Above
13.  Take This Life

---

Candlemass

De svenske doom metal-veteranene Candlemass gjestet også Tons of Rock tilbake i 2017. Den gang på Fredriksten festning i Halden – og med Mats Levén bak mikrofonen. Året etter var nemlig originalvokalist Johan Längquist tilbake i bandet, og han besøker nå festivalen for første gang.

Candlemass er uheldigvis satt opp på Moonlight-scenen samtidig som In Flames spiller på hovedscenen. Derfor får vi bare med oss deler av denne konserten dessverre. Like fullt er det masse folk som har møtt opp i teltet for å få med seg låter som «Mirror Mirror, «Bewitched», «Sweet Evil Sun», «The Well of Souls» og «A Sorcerer’s Pledge». Og med «Solitude» som sedvanlig sistelåt, er allsangen et faktum.

---

Puscifer

Endelig er det klart for festivalens mest interessante booking, i hvert fall ifølge denne anmelder. Puscifer er et hittil usett band for undertegnede, så vidt meg bekjent har de bare besøkt Norge én gang tidligere, i 2016. 

Puscifer er frontfigur Maynard James Keenan sitt tredje band, ved siden av Tool og A Perfect Circle. Der de to andre bandene er dønn seriøse, er Puscifer arenaen hvor Keenan kan leke seg mer. Sist jeg så ham, med A Perfect Circle i Oslo Spektrum, sto han bakerst på scenen uten en eneste spotlight på seg. Det er greit nok at det er musikken som skal være i fokus, men det kan også bli litt kjedelig og upersonlig.

Upersonlig er han derimot ikke når han inntar Ekebergsletta sammen med sine bandkollegaer, deriblant Carina Round som han deler oppmerksomheten med i front. Iført svarte dresser, mørke solbriller, rare hårsveiser og knallrød leppestift (på Keenan) ser de ut som de kommer rett ut fra en komedieversjon av «Matrix». 

«Shut the fuck up» får vi rett i fleisen, når de starter med «Fake Affront», fra sisteskiva Existential Reckoning (2020). Det er for øvrig denne plata som blir viet mest oppmerksomhet denne dagen.

De ser ut som de kommer rett ut fra en komedieversjon av «Matrix». 

Det er masse trøkk i låtene og humor i pausene, servert av en svært dynamisk gjeng på scenen. Både Keenan og Round har et mikrofonstativ festet rundt livet, slik at de kan bevege seg fritt rundt på scenen, der de gjør synkrone bevegelser i front eller på et stillas lenger bak på scenen. I tillegg er det mye grafikk på skjermene, blandet med filming av band og publikum.

Det er ingen konserter på de to andre scenene på dette tidspunktet, så det er relativt bra oppmøte foran festivalens nest største scene. Til tross for at elektronisk, alternativ rock kanskje ikke er det som appellerer mest til den gjengse festivaldeltakeren på Tons of Rock.

Under «Postulous» dukker det plutselig opp tre robotaktige menn, som minner om crash test dummies (nei, ikke bandet). Keenan kan forsikre oss om at Puscifer ikke er amerikanske, hemmelige agenter som leter etter romvesener blant oss. «We come in peace. We are just another heavy metal band,» sier han. Til tross for det, kommer det tre aliens med rumpetasker og glowsticks ut på scenen under «Momma Sed», «Bullet Train to Iowa» og «Man Overboard». 

Keenan jager ut romvesenene. «That was close. I almost got pregnant,» fleiper han, før de drar i gang en digg bass på «Flippant». Og med «The Remedy» takker sirkuset for seg.

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. Fake Affront
2. Postulous
3. UPGrade
4. The Underwhelming
5. Horizons
6. Momma Sed
7. Bullet Train to Iowa
8. Man Overboard
9. Flippant
10. The Remedy

---

Iggy Pop

De gamle er eldst, er det et ordtak som sier. At Iggy Pop er festivalens eldste er vel ingen underdrivelse. Med sine 76 år på baken skulle det bli spennende å se hvordan konsertformen til den amerikanske punkrocklegenden er anno 2023.

Det trengte vi ikke å bekymre oss nevneverdig om. Allerede på første låt «Rune», viser Iggy Pop at han fortsatt rocker som han alltid har gjort. Bortimot. I kjent baris-stil. Dog er det slutt på stagedivingen. Men hva gjør vel det? Publikum tar seg av crowdsurfingen mens Iggy humper rundt på scenen. For han nekter å stå stille. Han er høyt og lavt hele tiden, og bruker vel flere kalorier på sin sceneopptreden enn mange av sine yngre kollegaer.

Alene på scenen er han heller ikke. Han har med seg hele syv musikere, deriblant to blåsere (trompet og trombone) og en kvinnelig gitarist. 

De gamle er fortsatt eldst!

Høydepunktene kommer midtveis i settet, når han spiller opp til dans med «The Passenger» og «Lust for Life». Iggy vil ta oss med på ferie, og lurer på om vi vil på stranda eller museum. Neida, vi skal selvfølgelig på «Death Trip».

Hans tid i The Stooges markeres også med låter som «T.V. Eye», Iggys personlige favoritt «I’m Sick of You» og «I Wanna Be Your Dog». Sistnevnte låter som en kakofoni av skranglerock og blåsere – det er mye lyd, før «Search and Destroy» sørger for en heftig moshpit foran scenen. «Do you wanna see my ass?» lurer Iggy på, og viser oss rørleggersprekken.

Men Iggy Pop lever ikke bare på gamle meritter. Tidligere i år slapp han sitt 20. studioalbum Every Loser til gode anmeldelser. Herfra får vi også et par låter, i form av «Modern Day Rip Off» og siste låt ut «Frenzy».

Iggy Pop spiller fletta av de fleste andre band på Tons of Rock i år. Og med det kan vi vel konkludere med følgende: Ja, de gamle er fortsatt eldst!

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. Rune
2. Five Foot One
3. T.V. Eye
4. Modern Day Rip Off
5. Raw Power
6. Gimme Danger
7. The Passenger
8. Lust for Life
9. Death Trip
10. I’m Sick of You
11. I Wanna Be Your Dog
12. Search and Destroy
    Encore:
13. Mass Production
14. Down on the Street
15. Loose
16. Frenzy

---

Wardruna

Norske Wardruna har spilt på Tons of Rock en gang tidligere, i Halden i 2018. Nå er de tilbake for å trollbinde Ekebergsletta med sitt unike lydbilde. Det er stappfullt med folk foran Vampire Stage, enda Hammerfall spiller samtidig i teltet. Men sjangrene er jo vidt forskjellige, så de har kanskje ikke det samme publikummet. Disse bildene beskriver litt av stemningen.

---

Hammerfall

Svenske Hammerfall er nest siste band ut på årets festival. Hammerfall spiller en blanding av heavy metal og power metal, og har holdt det gående siden 90-tallet. Likevel er det faktisk første gang de besøker Tons of Rock. Det er det mange som akter å få med seg, for det er stappfullt i teltet hvor de spiller.

Joacim Cans og resten av Göteborg-kvintetten spiller spiller flere låter fra fjorårets album Hammer of Dawn. Utover det er settlista en salig blanding av allsangvennlige låter fra hele karrieren. Det synges bra i teltet under låter som «Any Means Necessary», «Last Man Standing», «Let the Hammer Fall» og avslutningslåta «Hearts on Fire». 

---

Kvelertak

Så var det klart for den konserten jeg utvilsomt var mest spent på. Endelig skulle et norsk band, og attpåtil mine favoritter i Kvelertak, avslutte hele jævla haraballet på Ekeberg. Etter å ha sluppet to nye singler og annonsert både nytt album og ny turné ser dette ut til å bli nok et gigantisk år i bandets relativt korte, men etter hvert så fyldige historie.

At Kvelertak går inn som headliner på siste dag er et tveegga sverd. På en side er det en naturlig utvikling av den elleville reisen bandet har vært på. På den andre siden er det en mer eller mindre heldig konsekvens av at Tons of Rock valgte å punge ut for Guns N’ Roses, og dermed så seg nødt til å booke headlinere som passet det som var igjen av budsjettet.

Mine forventninger var uansett skyhøye – litt for høye, skulle det vise seg.

Et selvsikkert Kvelertak går rett på med den relatitvt ferske “Krøterveg te helvete”, som jo er født til å åpne konserter. Til tross for at jeg nok foretrekker “Rogaland” som åpningslåt. Allerede under første låt regner det ølbegere og crowdsurfingen er i full gang, og det avtar ikke akkurat når rogalendingene går rett over i signaturlåta “Blodtørst”.

Allerede under første låt regner det ølbegere og crowdsurfingen er i full gang.

Og så sjokkerer de alle og enhver når de fyrer av den selvfølgelige avslutteren “Kvelertak” allerede som låt nummer fire! Wtf?! Gøy er det uansett. Videre er jeg enormt glad for at de har funnet plass til “Evig vandrar”, en gigant av en låt som bare må spilles på en sånn kveld.

Som om ikke det var nok overraskelser har de jammen dratt frem “Nattesferd” også, tittellåten fra deres tredje album. Aldri i verden om jeg så den komme. Veldig veldig stas og et av kveldens store høydepunkter. “Bruane brenn” og “Mjød” er det ingenting å si på. De er selvfølgeligheter som alltid må med, og som alltid leverer.

Det er også overraskende mye effekter til Kvelertak å være, det er tydelig at de ikke har tenkt til å spare på noe denne kvelden. Det er røyk, det er smell, det er gnistsprut og det er masse pyro. Et enormt fett lysshow har de også – men det har de alltid.

De fremste radene går fullstendig av skaftet og setter ifølge festivalen selv rekord i antall crowd surfere.

Men – så er det noe som ikke stemmer for meg med denne konserten. Jeg har brukt mye tid på å tenke på denne konserten i ettertid (noen vil si litt for mye tid). Det er flere ting som gjør at jeg til en viss grad er misfornøyd. For det første er det gøy å spille «Kvelertak» tidlig i settet, og “Bråtebrann”, er en fantastisk avslutning. Men det ser bare feil ut når Ivar Nikolaisen svinger Kvelertak-flagget under den låta. I tillegg synes jeg det er litt mindre futt i gutta enn vanlig. Pleier det ikke å smelle enda mer av “Blodtørst”? Pleier ikke Ivar å piske opp publikum enda litt mer?

Og til slutt så er det ingen tvil om at Kvelertak fremdeles ikke er et band med den bredeste appellen, som en headliner jo gjerne bør ha. Ja visst – de fremste radene går fullstendig av skaftet og setter ifølge festivalen selv rekord i antall crowd surfere. Men lenger bak er det ikke akkurat full fyr i publikum, og det er åpenbart mange som har tatt en tidlig kveld.

Eller kanskje hadde jeg bare urealistiske forventninger? Det blir nok dessverre konklusjonen. For det er jo ikke Rockefeller eller Folken vi er på. Likevel er Kvelertak for meg fremdeles et band som hører til på mindre scener – og der er de best i verden.

Jeg gleder meg i hvert fall enormt til et svett og klamt Sentrum Scene i september!

7/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. 1. Krøterveg te helvete
   2. Blodtørst
   3. Crack of Doom
   4. Kvelertak
   5. 1985
   6. Rogaland
   7. Evig vandrar
   8. Skoggangr
   9. Fanden ta dette hull!
   10.  Nattesferd
   11.  Bruane brenn
   12.  Mjød
   13. Bråtebrann