Tons of Rock 2023: Fredag

Fredag 23. juni 2023

Brennende het midtsommerfest

Brenn, Audrey Horne, TNT, Napalm Death, Pantera, Gojira og Ghost er bare noen av bandene som inviterer til sankthansfeiring på Tons of Rock.

Av Knut Egil Aure Nilsen & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Boris Danielsen, Ketil Martinsen & Jørgen Freim

Sankthansaften blir i år feiret på Ekebergsletta sammen med et titusentalls andre rockere. Ikke verdens dummeste idé, siden det likevel er bålforbud i byen grunnet skogbrannfare. Tons of Rock derimot, kan skilte med store mengder flammer – på scenen.

---

Witch Club Satan

Den kvinnelige svartmetalltrioen Witch Club Satan har på kort tid skapt seg et navn i musikkmiljøet, som ser ut til å være av en noe splittet oppfatning av hvorvidt dette er bra musikk eller mest underholdning. For de tre jentene vet å by på seg selv. Vi snakker liksminke, blod og nakenhet, som jo er ganske så vanlig i denne ellers så mannsdominerte sjangeren. 

Bandet høstet gode tilbakemeldinger på Øya i fjor, og nå er det altså Tons of Rock og teltscenen Moonlight som står for tur. Men når våre venner i Audrey Horne spiller samtidig ute i sola, blir det ikke mye vi får med oss av dette fenomenet. Men disse episke bildene sier sitt!

Audrey Horne

Bergens gladrockband nummer én gjester i år Tons of Rock for tredje gang, og for første gang på Ekeberg. Festivalen har et vesentlig større publikum nå enn da de spilte i Halden i 2014 og 2018. 

Her er det mange som har gjort hjemmeleksa si, og skjønt at disse bergenserne er verdt å få med seg, til tross for at de er første band ut på utendørsscenene. Frontmann Toschie synes det er hyggelig at så mange har møtt opp så tidlig. Det er egentlig en skam at de må spille så tidlig som 13:15, men samtidig er det en perfekt start på nok en strålende dag i rockens navn. 

Publikum får belønning for oppmøtet allerede når bandet drar i gang den ultimate åpningslåta «This Is War». Gutta er som alltid energiske på scenen, med en spilleglede som lett smitter over på oss. Bandet, med Toschie i spissen, har god kontakt med publikum.

50 minutter går fort i godt selskap!

Det er alltid en fryd å se på samspillet mellom gitaristene Arve «Ice Dale» Isdal og Thomas Tofthagen som byr på synkron og høy gitarføring hele konserten igjennom.

Fra deres nyeste skive Devil’s Bell fra i fjor, får vi to låter: «Animal» og tittelsporet «Devil’s Bell». Resten av spillelista er en miks av gode, gamle låter. Som for eksempel «Youngblood» og «Pretty Little Sunshine». Samt «Waiting for the Night», hvor bassist Espen Lien varmer opp publikum så vi vet hva vi skal synge med på. En coverlåt er det også plass til, i form av Iron Maidens «Phantom of the Opera» – til stor glede for de mange Maiden-fans på Ekebergsletta. 

De avslutter med gromlåta «Redemption Blues», akkompagnert av publikums allsang. Det eneste som er feil med dagens settliste er at den er altfor kort selvfølgelig. 50 minutter går fort i godt selskap!

8.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. This Is War
2. Animal
3. Youngblood
4. Pretty Little Sunshine
5. Phantom of the Opera
6. Devil’s Bell
7. Blaze of Ashes
8. Waiting for the Night
9. Redemption Blues

---

VV

Bak artistnavnet VV finner vi Ville Valo, best kjent som vokalist i det finske, gotiske metallbandet HIM. Valo ga ut sitt første soloalbum Neon Noir i januar i år. En mindre nevneverdig plate som ikke akkurat har festet seg. Den oppleves egentlig mer som pop enn som rock eller metall. Derfor er ikke forventningene altfor høye før dagens første konsert på hovedscenen. 

Men så blir vi tatt litt på senga av at halve settlista faktisk består av gamle HIM-låter. En hyggelig overraskelse! Selv heartogram-logoen til HIM har han beholdt, og den pryder også scenen på Ekebergsletta. 

Høydepunktene er selvsagt HIM-låtene, og da spesielt «Wings of a Butterfly» og «Join Me in Death». Samt avslutningslåta «Saturnine Saturnalia» fra årets soloutgivelse.

Ville Valo ser ut til å ha sine fans, også på Tons of Rock. Selv synes jeg aldri det tar mer av enn at det er helt greit å overvære konserten henslengt i gresset.

6/10 | Marianne Lauritzen

Death by Unga Bunga

Tidlig en fredag formiddag er det klart for litt deilig indierock i teltet. Death by Unga Bunga er ikke større enn at de kjører sin egen lydsjekk, men har likevel etablert seg som en solid leverandør av deilig rock med gode doser melodi og fuzz. Mossingene er heller ikke fremmed for å legge til en toppa måleskje med humor.

Det er da også en leken gjeng som åpner ballet med “Modern Man”, fra deres seneste utgivelse Heavy Male Insecurity – en plate jeg er stor fan av. Lyden er helt på det jevne fra starten av, men det er en kjensgjerning med teltscener at lyden sjeldent er veldig god. I tillegg virker det som publikum er litt slitne etter en halv festival, for hodenikking er stort sett den responsen bandet får.

Men DBUB har danset denne dansen før, og gjør alt de kan for å piske opp stemningen. En herlig selvsikker frontmann i Sebastian Ulstad Olsen erklærer at vi er enormt heldige som får være i samme rom som han – for tenk så sjeldent det er!

Det er generelt en veldig tullete gjeng vi har med å gjøre her, men de er jo også et bunnsolid band.

På “All Pain No Gain” spiller også fire av fem bandmedlemmer gitar bak nakken mens de vrikker akkurat passe på ræva. Enkelt, men herregud så gøy det er. Den splitter nye låta “Camouflage” synger Olsen selvsagt iført ghillie suit. Jeg nominerer det til festivalens antrekk! Den låter for øvrig helt kanon. Sangen altså, ikke ghillie suiten.

Det er generelt en veldig tullete gjeng vi har med å gjøre her, men de er jo også et bunnsolid band. Bandets to gitarister serverer deilige soloer og når “Not Like the Others” runger i teltet begynner stemningen for alvor å ta seg opp. Gutta avslutter med det jeg mener er en av de deiligste norske rockelåtene som finnes, nemlig “Fight!”. Det er da også det evige beviset på hvor gode DBUB er på å gjøre narr av samfunnets forventninger til den moderne mannsrollen.

Jeg nevnte kanskje at det er en tullete gjeng? Joda, etter at siste tone er spilt blir det både allsang til Aerosmiths udødelige «I Don’t Wanna Miss a Thing» og litt god gammeldags råklining gutta imellom. Og dermed er fredagen i gang!

8.5/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. Modern Man
2. Egocentric
3. I Wanted Everything
4. Camouflage
5. All Pain No Gain
6. Not Like the Others
7. FleshSweatPush
8. Live Until I Die
9. Boys
10. Fight!

---

Brenn.

Så var det klart for festivalens mest malplasserte band – kanskje utenom Madrugada. For det er unge Brenn virkelig, der de er klemt inn mellom Vreid og TNT. Til sammenligning kommer de rett fra festivalen Neon i Trondheim, hvor de har spilt med blant andre Undergrunn og Alan Walker. Kort fortalt, en interessant booking.

Jeg tenker likevel på min side at det er en utrolig smart booking. Brenn viser for alvor hva rock kan være i fremtiden, og da særlig for unge folk. Spør du meg, gjør de det også med bravur. Undertegnede kåret deres skive Vandrer på solskinn til fjorårets tredje beste utgivelse. Det er åpenbart flere som er enige med meg, for det er stappfullt og høy stemning i teltet før bandet går på.

Og det er en vill åpning vi blir servert med “Kjære deg”. Bandet lever også virkelig opp til navnet sitt, for her er det mye pyro fra start. Gutta annonserer tidlig i konserten at de endelig har blitt et ekte rockeband, selvsagt til stor jubel fra salen.

Dersom det var noen som tvilte på om de hører hjemme på denne festivalen, så bør de være overbeviste nå.

I tillegg til pyroen, er det masse energi fra scenen, mosh pit og crowd surfing både fra bandmedlemmer og publikum. Blander man inn kremlåter som “Jeg gir opp”, “Sopp” og “Keen” så har man ingrediensene til en virkelig god konsert. Det virker også som de har prøvd å løse eventuelle lydproblemer i teltet ved å skru alt opp til 11. Hvorfor ikke?

I tillegg kommer Kjartan Lauritzen opp på scenen, da han har et vers på bandets låt “Du lar meg henge, men”. Garantert både første og siste gang Kjartan setter sine føtter på en scene på Tons of Rock, men gøy er det uansett!

Brenn leverte generelt en strålende konsert og dersom det var noen som tvilte på om de hører hjemme på denne festivalen, så bør de være overbeviste nå. Disse gutta er for fremtiden!

8/10 | Knut Egil Aure Nilsen

---

TNT

Litt ekte trønderrock hører selvfølgelig hjemme på landets største rockefestival. Gutta i TNT holder fortsatt koken, og Tony Harnell er tilbake bak mikrofonen for n-te gang. 

Det blir en trivelig time i solsteika med Norges største hardrockband. De spiller selvsagt på hovedscenen, og åpner kalaset med «As Far As the Eye Can See» og «She Needs Me». De spiller hovedsakelig de gamle låtene, og ingenting nyere enn fra 2004. 

Under «Invisible Noise» fyres det av pyro så det blir ekstra hett i sola foran scenen, men det er først mot slutten av konserten at publikum våkner til for fullt, når det er tid for de største hitlåtene. Folk synger for eksempel velvillig med på refrenget til «Intuition». 

Jeg har hørt bedre vokal enn den Harnell serverer på monsterhiten fra 1987, «10.000 Lovers (In One)», men publikum tar seg av allsangen. Det gjør de også under avslutningslåta «Seven Seas», som byr på dagens høyeste allsang til nå, en brillefin gitarsolo fra Mr. Ronni Le Tekrø og mer pyro.

TNT gjør så absolutt en hederlig jobb på Ekebergsletta.

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. As Far As the Eye Can See
2. She Needs Me
3. Tonight I’m Falling
4. My Religion
5. Downhill Racer
6. Invisible Noise
7. Northern Lights
8. Forever Shine On
9. Intuition
10. 10,000 Lovers (in One)
11. Seven Seas

---

Napalm Death

Jeg har sett britiske Napalm Death en håndfull ganger nå. Det er et band som egentlig er langt utenfor min musikalske komfortsone, men deres legendariske og unike musikk gjør at jeg aldri klarer å holde meg unna. At gamlisene i TNT spilte på hovedscenen samtidig gjorde det også lett å velge.

Er det en ting Napalm Death skal ha, så er det at de gjør ting på sin egen måte, og de gir faen i hva alle andre mener. Det eneste som står på scenen – i tillegg de fire medlemmene – er en håndfull forsterkere, et trommesett, og et særdeles lite banner med bandets logo på. Men dette er jo uansett ikke en gjeng som er her for å lage show, de er her for å spille sin brutale musikk og så stikke igjen så fort som mulig.

Britene serverer det de alltid gjør: skrikende vokaler, frenetiske riff og en vegg av trommelyder. Når det er sagt, er cymbalene mikka opp på en måte som gir en grusom lyd, men det er uansett mindre viktig når man ser Napalm Death. Ikke overraskende får uansett legendariske “Scum” ordentlig fart på publikum. Det samme kan sies om relativt ferske “Throes of Joy in the Jaws of Defeatism”.

Er det en ting Napalm Death skal ha, så er det at de gjør ting på sin egen måte, og de gir faen i hva alle andre mener.

Napalm Death har alltid vært et band med tydelig politisk brodd. Vokalist Barney Greenway har ingenting imot å innlede “Contagion” med en tale hvor han angriper de som mener man kan stenge enkelte mennesker ute fra et land, og han er heller ikke redd for å gå rett i strupen på religion.

Greenway er likevel ikke blotta for humor, selv om den kanskje er noe sær. Jeg synes i hvert fall det er like gøy hver gang bandet spiller sin fire sekunder lange “You Suffer” og Barney peker på publikum, som for å si fikk dere med dere den eller?

Jeg og Napalm Death blir nok aldri musikalske bestevenner, men etter hvert som verden blir mer og mer falsk er det uansett utrolig deilig å se et band som bare er 100% seg selv – uten å bry seg om hva andre måtte mene om det. 

6/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Pantera

Pantera er kanskje den av årets bookinger det har vært mest egasjement rundt i forkant. Mange har vært skeptiske til bandets comeback fordi det kun er to medlemmer igjen fra glanstiden på 80- og 90-tallet – og strengt tatt ingen av originalmedlemmene. 

I fjor ble det nemlig kjent at vokalist Phil Anselmo og bassist Rex Brown skulle finne sammen igjen for å gjøre Panteras første store turné på 22 år. Med seg som livemusikere har de fått Zakk Wylde på gitar og Anthrax-trommis Charlie Benante som erstattere for brødrene som i sin tid grunnla bandet, Dimebag Darrell og Vinnie Paul.

Det er flere grunner til at det har stormet rundt Pantera i det siste. Nazismerykter har versert om Anselmo, noe som har ført til at flere europeiske festivaler har kansellert bandet. Også her til lands var det ramaskrik og mange som mente at Tons of Rock burde ta dem av plakaten. Blant andre var Witch Club Satan, som spilte tidligere i dag, ute i mediene og ytret seg om sin bekymring for å dele scene med Pantera. Det har også vært flust av lignende kommentarer fra festivaldeltakere i sosiale medier. 

Men alt dette ser ut til å være glemt når Phil Anselmo og resten av Pantera erobrer tigerstaden. For det er det de gjør! I hvert fall hvis vi skal dømme etter menighetens respons. Er det konsert eller vekkelsesmøte vi er på? Anselmo har så til de grader publikum i sin hule hånd. Fra første tone av «A New Level». Han har fortsatt stemmen i behold i en alder av 56 år (i motsetning til for eksempel Axl Rose på onsdag) – vokalen er det ingenting å utsette på. 

Det er mange som står igjen lamslåtte og lurer på hva som traff dem.

Det er det heller ikke på gitarføringa til Zakk Wylde. Wylde, som er vant til å spille med Ozzy Osbourne, har allerede funnet sin plass i bandet. Settlista innfrir også, med bare låter fra det glade 90-tall. 

Når bandet fortsetter med låter som «Mouth for War», «Becoming», «5 Minutes Alone», «Fucking Hostile» og «This Love» tar det helt av foran scenen. Folk hopper så hele gressletta rister. Her vanker det ekstrapoeng bare for å være vitne til et ellevilt publikum. Det er attpåtil en i rullestol som får seg noen runder med crowdsurfing. For en fantastisk opplevelse det må være for ham – og for en fin gjeng metallfansen er! 

«This song we’re about to play, embodies everything, everybody’s gonna recognize it. It’s irresistable. You’re not gonna be able to help yourself,» sier Anselmo. Og når de teller opp til «Walk» er det få som klarer å stå stille foran scenen. Mens hele sletta synger med på «Respect, walk» dukker plutselig Sigurd «Satyr» Wongraven fra Satyricon opp. Han gjør en kort gjestevisitt på scenen under et refreng.

Når de så slutter av med «Cowboys from Hell», er det mange som står igjen lamslåtte og lurer på hva som traff dem. At det fortsatt er liv laga for et band som Pantera beviser de til gagns på Ekebergsletta. Originalbesetning eller ei. 

9/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. A New Level
2. Mouth for War
3. Strength Beyond Strength
4. Becoming
5. I’m Broken
6. 5 Minutes Alone
7. Fucking Hostile
8. This Love
9. Suicide Note Pt. II
10. Domination / Hollow
11. Walk
12. Cowboys from Hell

---

Gojira

De franske kjempene i Gojira leverte en helt enorm konsert i Oslo Spektrum i fjor sommer, og ble belønnet med toppkarakter av undertegnede. Det er derfor ikke så rart at forventningene er skyhøye når de besøker Ekeberg.

Både settlisten og showet er omtrent det samme som før, men denne gangen har de funnet plass til enorme “The Art of Dying”. En låt som for alvor viser at Mario Duplantier utvilsomt er verdens ypperste trommeslager. Gojira har alltid med seg noen fantastiske visuelle effekter, og disse funker overraskende bra denne kvelden, til tross for at den norske kveldssola er kjent for å stikke kjepper i hjulene for et godt lysshow.

Vi har blitt vant til så enormt gode konserter fra dette bandet, at man må kunne forvente det lille ekstra.

Jeg synes likevel Gojira er langt unna sitt toppnivå denne kvelden. Det er litt synd å si, for konserten er nesten upåklagelig. Likevel har vi blitt vant til så enormt gode konserter fra dette bandet, at man må kunne forvente det lille ekstra. Det er litt mindre publikumskontakt enn det har vært før, og vokalen ligger konstant for langt bak i miksen. I tillegg lurer de inn en liten trommesolo, i stedet for å gi oss en ekstra låt.

Når det er sagt: det er selvfølgelig urimelig å forvente det samme fra en festivalkonsert og en egen headliner-konsert. Når franskmennene gir oss låter som “Flying Whales”, “Backbone” og “Amazonia”, med visuelle effekter som er til å gråte av, så vinner de meg uansett over.

Gojira leverte ikke på sitt beste denne fredagskvelden, men de er likevel blant verdens aller beste band. 

7.5/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. Born For One Thing
2. Backbone
3. Stranded
4. Flying Whales
5. The Cell
6. The Art of Dying
7. Grind
8. Another World
9. Silvera
10. Amazonia

---

Ghost

I likhet med Audrey Horne (og Volbeat i går) er også svenske Ghost tilbake på Tons of Rock for tredje gang. Sist gang i Halden i 2016. 

Ghost er et band jeg aldri har skjønt hvorfor så mange metallhuer liker. Ikke er det særlig hardt, snarere er det nesten popmusikk til tider, og vokalen til Tobias Forge er irriterende puslete live. Det er fullstendig mismatch mellom det visuelle og det musikalske uttrykket. Ofte er jo rockere nærmest allergiske mot kommersielle ting, men dette opphypede fenomenet har de altså adoptert så til de grader.

Papa Emeritus IV og hans Nameless Ghouls åpner kveldens seanse med «Kaisarion» fra deres nyeste album Impera (2022). Ghost stiller med «ny» frontfigur til hvert album. Alle er selvsagt Tobias Forge selv, men han opptrer under nytt navn og med ulik sminke. Nå er det altså Papa Emeritus IV som regjerer, men sminken han bruker nå minner mer om Joker fra Batman enn en hodeskalle. Dette blir litt ekstra komisk under en låt som «Mummy Dust».

Det er særs underholdene å være vitne til en haug med metallfolk som kauker med på lystige «Mary on a Cross», samt en «ABBA-låt» som «Dance Macabre» mens konfettien regner over Ekebergsletta. Danse gjør de også, mange av dem. Jeg lar meg fascinere av fascinasjonen.

Ved siden av denne danselåta er høydepunktene «Rats», «Cirice», «Watcher in the Sky» og selvsagt «Year Zero». Mellom all pyroen messer publikum ivrig med på «Belial, Behemoth, Beelzebub, Asmodeus, Satanas, Lucifer» og «Hell Satan, welcome year zero».

«Spillways» svinger det også bra av, selv om den låter hakket hvassere som duett med Def Leppards Joe Elliott. Svinger gjør det også av ølbegrene, som nå hyppig kastes over publikum.  

Litt pussig å kun spille i 65 minutter som headliner, spesielt når det mangler noen obligatoriske låter.

Under instrumentale «Miasma» får Papa Emeritus IV seg en liten pause. I stedet trilles en slags båre ut på scenen, og ut spretter Papa Nihil for å briljere litt med saksofonen. Før han blir trillet ut igjen. 

I mai slapp Ghost EP-en Phantomine med fem coverlåter. Ingen av disse spilles i dag. Kanskje like greit at de ikke tar Iron Maidens «Phantom of the Opera» i hvert fall, for den har allerede Audrey Horne dratt tidligere i dag, og da er jeg ikke så sikker på om Ghost hadde kommet heldigst ut.

Det som er mer rart at de ikke spiller, er selveste «Ritual». Er det lov å ikke spille den? Eller hva med «He Is»? I stedet får vi fire relativt nye låter fra fjorårets fullengder Impera. 

De setter punktum med «Square Hammer» og gnistregn på scenen, hele 20 minutter før curfew. Litt pussig å kun spille i 65 minutter som headliner, spesielt når det mangler noen obligatoriske låter. I stedet blir vi sendt tidlig hjem med Emmylou Harris på anlegget.

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste

1. Kaisarion
2. Rats
3. Spillways
4. Cirice
5. Hunter’s Moon
6. Watcher in the Sky
7. Year Zero
8. Miasma
9. Mary on a Cross
10. Mummy Dust
11. Kiss the Go-Goat
12. Dance Macabre
13. Square Hammer