Onsdag 21. februar 2024
40 år med Ny Torden
TNT feirer i disse dager at det er 40 år siden de slapp albumet Knights of the New Thunder. I Oslo ble markeringen avholdt på Rockefeller, sammen med The Cocktail Slippers.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
TNT må vel sies å være litt av en institusjon innen norsk rock. En stakket stund på åttitallet så de ut til å ha noe stort på gang. Det helt store gjennombruddet kom imidlertid aldri, og karrieren siden har vært temmelig on-and-off. I dette herrens år 2024 er det uansett 40 år siden deres første engelskspråklige album, Knights of the New Thunder, ble lansert, og dette blir i disse dager markert med konserter i flere norske byer.
Denne onsdagens konsert skulle i utgangspunktet ha gått på Sentrum Scene i Oslo, men ble i siste liten flyttet til det noe mindre Rockefeller. Ikke så overraskende kanskje, da sistnevnte venue var ledig, og det ikke hadde stått noe om «få billetter igjen». Men det var ikke solgt færre enn at det var forholdsvis godt med folk på Rockefeller; ikke trangt om plassen, men nok frammøtte til at de hadde åpnet galleriet òg, og ikke kun hovedsalen.
The Cocktail Slippers
Support på Rockefeller var The Cocktail Slippers. Disse damene har bl.a. fanget oppmerksomheten til Little Steven, også kjent som Bruce Springsteens gitarist Steve Van Zandt (og som Silvio Dante i TV-serien The Sopranos), som signerte dem til sitt plateselskap Wicked Cool Records, og både har skrevet låter til dem og produsert en av platene deres.
Det er lett å skjønne hvorfor han liker dem. De er dyktige og oser av sprudlende spilleglede på scenen. Gode låter har de òg, selv om jeg her ikke skal påberope meg nok kunnskap om bandet til å si hvilke som er deres egne, og hvilke som er skrevet av f.eks. Steven. Uansett fikk de ca. tre kvarter til disposisjon som de brukte godt. Kunne kanskje styre meg for versjonen deres av «Hush», innspilt av mange, bl.a. Deep Purple, men det blir småpirk.
Bandet leverte sommermusikk på en hutrete februarkveld. Dette var andre gang jeg så The Cocktail Slippers, og jeg ser dem gjerne igjen!
Et TNT i knallform
TNT har jeg minst sett et halvdusin ganger, og antagelig mer. Og med alle de tre vokalistene de har hatt siden Dag Ingebrigtsen sang på deres norskspråklige debutalbum. Tony Harnells now-you-see-me-now-you-don’t-tilværelse i bandet kjenner alle som bryr seg til, men på denne turneen er han altså tilbake som frontmann og leadvokalist. Mannens stemme har ikke alltid holdt mål i senere år – mye av TNTs materiale er svært krevende å synge – men på fjorårets Tons of Rock på Ekebergsletta leverte han vel godkjent, riktignok etter en litt dårlig start hvis minnet ikke spiller meg et puss.
Bandet entret Rockefellers scene til tonene av Griegs «Dovregubbens Hall» før de satte i gang med «Invisible Noise» fra mitt personlige favorittalbum med dem, My Religion. Denne plata har forøvrig også – i likhet med Knights of the New Thunder – et jubileum om ikke lenge, da det allerede på kvinnedagen i neste måned er 20 år siden den ble utgitt.
Og hva skal vi si om bandet anno 2024? Jo, TNT framstod fra sin beste side. Ronni Le Tekrø liret av seg den ene virtuose gitarsoloen etter den andre mens han prøvde så godt han kunne å gape kjeven av ledd. Selv hadde jeg vært hos tannlegen dagen før. Det var imidlertid dagen etter jeg burde hatt time. Ronni demonstrerte bedre enn noen hvordan man skal gape opp. Den mannen må være enhver tannleges drømmepasient.
Jubileumsrepertoar
Nuvel. Tony hadde ingen dårlig dag på jobb heller. De to kordamene TNT har hatt med seg i noen år nå for å hjelpe til på de høyeste notene var med her òg, men virket mer eller mindre overflødige denne kvelden. Etterhvert som «She Needs Me» og «Desperate Night» skred fram ble vokalisten satt på flere prøver. Og selv om han ikke lenger – i alder 61, må vite – når de tonene bare hunder kan høre, måtte han titt og ofte opp i det soniske ozonlaget med stemmen. Og det var ikke noe å si på hverken innsats eller evne. En og annen nødløsning brukte han nok, men det tilgir vi gjerne, for det ble aldri noe i nærheten av pinlig. Snarere tvert om! Jeg har hørt ham slite kraftig for noen år siden. I kveld sang mannen som en drøm.
Og hva skal vi si om bandet anno 2024? Jo, TNT framstod fra sin beste side.
Og hva skal vi si om repertoaret da? Jo, som ventet ble det temmelig mye fra de to jubilerende platene. Vi som har sett dem en del ganger, syntes bare det var flott at bandet byttet ut noen av de «opplagte» låtene med mer deep cuts. Men var det første gang du så TNT har jeg forståelse for at du gjerne ville ha hørt «Everyone’s A Star» og «As Far As The Eye Can See», men da får du heller komme tilbake neste gang, når bandet antagelig ikke har noe spesielt album å markere, og gjør et «greatest hits»-sett. Eller hvem vet: kanskje vi får en markering av Tell No Tales eller Intuition neste gang? Uansett kommer ikke denne skrivende person til å klage på en settliste som inneholder «Break the Ice», «Downhill Racer» og «Without Your Love».
Men det må vel ha vært noe å utsette på denne forestillingen? Vel, svært lite egentlig. Man kan sikkert plukke litt på en noe rotete versjon av «10.000 Lovers (In One)», men den ble rotete mest på grunn av at den ble brukt til den obligatoriske allsangen med publikum. Jeg savnet også litt mer villskap fra trommis Diesel Dahl, men bevares: han var stødigheten selv. Kanskje ble jeg litt satt ut av at han nå så ut som han livnærte seg som rektor i den videregående skolen (det lille jeg kunne se av ham bak sitt relativt voksne trommesett). Han hadde fått seg noen briller som fikk meg til å tenke på den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt (Moderatarna). Diesel skal være litt Animal liksom, bare med mindre hår.
Dyktige og profesjonelle
Jaja. Han er sikkert Animal på fritida. Jeg registrerer at på nettsiden setlist.fm er alt de spilte etter «10.000 Lovers» registrert som ekstranumre. Slik oppfattet ikke jeg det. Det er mulig bandet tok en liten kunstpause, men så vidt jeg registrerte var de ikke av scenen. Mulig jeg ble distrahert av han lavtflyvende headbangeren til venstre for meg, men det tok i hvert fall ikke mange sekundene før de var i gang igjen. «Eddie», «Knights of the Thunder» og «Seven Seas» ble et fint klimaks før vi ble sendt ut i februarnatten.
TNT anno 2024 er dyktige og profesjonelle og gir publikum akkurat det de kom for. Med en produksjon på 13 studioalbum bak seg har de et stort repertoar å ta av. Men denne kvelden holdt de seg til de albumene Tony Harnell synger på (ja, og «Eddie» da), og de hoppet også bukk over materialet fra den litt eksperimentelle perioden deres på siste halvpart av nittitallet. Ikke uventet kanskje, men det kunne faktisk vært moro om de hadde tatt med en låt eller to fra Firefly og/eller Transistor. Ikke dårlige album. Annerledes, men ikke dårlige.
Men det får bli en annen gang. TNT ga Oslopublikummet et flott 40-årsjubileum for Knights of the New Thunder og 20-års for My Religion. Blezts utskremte var fornøyd, og etter smil og kommentarer rundt meg å dømme var resten av publikum det òg.
