Lørdag 8. februar 2020
The big five, six & seven
Det var duket for en veritabel thrash metal ekstravagansa på Rockefeller denne lørdagen da Death Angel, Exodus og Testament, tre band som regnes som like under «the big four», spilte opp til dans.
Turnéen har blitt døpt «The Bay Strikes Back», og jeg regner med at det er unødvendig med noen inngående thrash metal-historikk for de av dere som har tatt seg tid til å lese dette, men «the bay» refererer selvfølgelig til San Francisco og kringliggende herligheter, arnested for utviklingen av thrash metal på første halvdel av åttitallet.
Death Angel
Først ut var Death Angel, og de gikk hardt og intenst ut med tittellåta fra sitt siste album «Humanicide». Vokalist Mark Osegueda og hans menn hadde perfekt lyd og fikk publikum i sin hule hånd fra første stund. «Voracious Souls» fra den smått legendariske debuten «The Ultra-Violence» fulgte og det trøkket bra. Bandet oste av spilleglede, og Mark ga klart uttykk for at de var henrykte over å være «back in Oslo». Ikke for det, de er vel ikke for de største norgesvennene å regne.
I dagens Death Angel er Mark Osegueda og gitarist Rob Cavestany eneste gjenværende originalmedlemmer. Bandet tok seg jo en ti års pause etter å ha levert tre skiver på åtti-/tidlig nittitallet uten å oppnå samme grad av suksess som enkelte av sine sambygdinger, og da de kom tilbake på 2000-tallet var det i stor grad med andre medmusikanter. Uten å gå i detalj om alle medlemsskifter består i dag dødsenglene av – i tillegg til de forannevnte – gitarist Ted Aguilar, bassist Damien Sisson (iført en Emerson Lake & Palmer t-shirt, noe som varmer et gammelt proghjerte) og trommis Will Carroll. Flinke gutter, alle som en.
Dessverre fikk de litt for kort tid til disposisjon.
Repertoaret var nokså jevnt fordelt over hele karrieren, men dessverre fikk de litt for kort tid til disposisjon. Hadde gjerne sett at de hadde fått holde på ti-femten minutter til, men vi fikk «The Dream Calls For Blood» og «The Moth» av nyere dato og «Seemingly Endless Time» fra den-gang-da. Og en del annet snadder. Dette var første gang undertegnede så Death Angel, og jeg må bare si at jeg gjerne ser dem igjen snart som headliner et sted.
Exodus
Det er vel andre gang jeg ser Exodus. Bandhøvding og gitarist Gary Holt er tilbake etter at Slayer-jobben har finansiert strømregninga hans i noen år nå. Det bandet er nå lagt dødt, i hvert fall inntil Kerry King begynner å savne lukta av sagmugg, og dermed kan Gary vie sin tid til sitt hjertebarn igjen.
Og Exodus la ikke fingrene mellom. Her var det bånn gass fra begynnelse til slutt, med andre ord en vesentlig forskjell fra Death Angel som varierte tempoet mye mer i løpet av sin konsert. Det var tydelig at dette appellerte til det thrash-glade publikummet. «Body Harvest» fra deres hittil siste skive, «Blood In, Blood Out» (2014), fikk åpne timen deres. Men så bar det tilbake til starten av karrieren og «Deliver Us To Evil» fra debuten. De fem på scenen framstod rimelig hyperaktive. Aller mest imponert er jeg over vokalisten, den lett korpulente Steve «Zetro» Souza. Undertegnede er litt korpulent selv, og hadde neppe greid å holde det tempoet i en hel time.
Exodus la ikke fingrene mellom. Her var det bånn gass fra begynnelse til slutt.
Mange nevner Gary Holt blant sine favorittgitarister. Joda, han er god fra et thrash-ståsted – en gedigen riffmeister – men vi skal ikke glemme hans gitarpartner, Lee Altus, som faktisk imponerte meg mer enn Holt under soloene. Og mens vi er inne på line-up’en (og delvis for at Holt-fansen skal glemme at jeg nettopp bannet i kjerka), bassist er Jack Gibson og trommis er Tom Hunting, den gamle traveren som har vært litt til og fra i bandet.
Det var rått og intenst, men de hadde nok noe mer skurr i lyden enn forgjengerne hadde hatt. Her skal det dog sies at jeg sto et helt annet sted i lokalet under Exodus, noe som kan ha spilt inn. Jeg holdt meg også langt unna moshpit’en, som Zetro dirigerte mot slutten av konserten. Denne musikken er jo skapt for moshing, og etterhvert tok pit’en opp mesteparten av gulvet foran scenen. Men som Danny Glover pleide å si, «I’m too old for this shit».
Det virket å være en gjengs oppfatning at Exodus gjorde en bedre gig enn Death Angel, men selv heller jeg nok litt motsatt vei. Uansett var settlisten en klok blanding av gammelt og nytt, og «Bonded By Blood», «Fabulous Disaster» og «Toxic Waltz» tåler vi å høre igjen og igjen.
Naturlig headliner
Men nå var det over til aftenens naturlige headlinere. Testament har jo vært her en del ganger de senere åra. Og i kveld skulle vi få et litt annerledes repertoar enn vi har hatt sjansen til å se på noen tid. Det er jo naturlig at Testament tar initiativet til en slik konseptuell pakketurné når de likevel ikke har noe nytt album i bagasjen. Det kommende albumet har, hvis jeg husker riktig, utgivelsesdato i april. Vi fikk en smakebit fra dette og, men det blir å foregripe begivenhetene.
Under den sedvanlig dramatiske introtape’en ser vi silhuettene av bandbedlemmene etter hvert som de entrer scenen. Trommis Gene Hoglan er den første til å gjøre noe særlig vesen av seg der han hever stikkene i kors-form og ser ut som han brøler et eller annet før lyset kommer på skikkelig, og bandet trår til med «Eerie Inhabitants» fra gode gamle «The New Order».
I det store og hele hørte jeg ingen åpenbare svakheter i bandets fremførelse.
«The Persecuted Won’t Forget» fra den noe nyere «Formation Of Damnation» fulgte og lyden var plettfri og det trøkket bra fra de fem på scenen. Leadgitarist Alex Skolnick, med sin karakteristiske hvite hårstripe, leverte så virtuose soli som du bør kunne forvente deg av en jazzmusiker, og vokalist Chuck Billy var jovialiteten selv der han spilte luftgitar på sitt korte mikrofonstativ, som mest av alt minnet om en tverrfløyte på litt avstand, under instrumentalpartiene.
Bassist Steve DiGeorgio var stødig som alltid, og da er det vel bare gitarist Eric Peterson som ikke har blitt nevnt, men Peterson er faktisk grunnleggeren av bandet sammen med en fetter av seg, lenge før de fikk platekontrakt. Peterson spiller mest rytme og er nokså anonym på scenen, men folk er forskjellige, og ingen skal si at han ikke utviste like mye spilleglede som resten.
Velsmurt maskineri
Så skulle vi helt tilbake til debuten, og «The Haunting» opprettholdt trøkket. «Greenhouse Effect» og den vesentlig nyere «Dark Roots Of Earth» likeså. Testament er et velsmurt maskineri og Chuck Billy er fortsatt en vokalist av rang, og i tillegg en humørspreder. I det store og hele hørte jeg ingen åpenbare svakheter i bandets fremførelse. Greit at det er thrash, men det var variert nok til at det aldri ble slitsomt. Og de holdt ord når det gjaldt forandringene i settlista. Her var det få fellesnevnere med forrige Rockefeller-besøk snaue to år tilbake. Jeg vet ikke hvordan en førstereisgutt (eller -pike) hadde opplevd det, men for undertegnede som har sett Testament en del i senere år var det helt greit med noen nye innslag.
Det var tre dyktige band som ikke lot til å ha mistet gnisten med årene vi hadde vært vitne til.
Jeg skal spare dere for en oppramsing av hele settlista (den ble lang), men et par låter til må trekkes fram. For det første fikk vi en forsmak på albumet som kommer senere i vår (jeg sier senere i vår siden våren allerede har kommet til Oslo-regionen), og «Night Of The Witch» lot til å være av godt gammelt merke. Og kort før slutt fikk vi kveldens store sjarmoffensiv da Zetro Souza kom på scenen for en duett med Chuck på «Over The Wall», i følge hva han sa, den siste låta han var med å skrive før han sluttet som bandets vokalist. For de som ikke vet det, var nemlig Exodus-vokalisten vokalist i Testament mens de fremdeles var kjent som Legacy, og han har låtskriverkredits på de fleste sporene på debuten «The Legacy»
Til tross for alle godord var det godt da det var over. Godt over fire timer med intens thrash metal er egentlig nok for en som ikke er direkte blodfan av sjangeren, selv om det skal sies at Testament nok tross alt er mitt favorittband innen thrash. Men det var tre dyktige band som ikke lot til å ha mistet gnisten med årene vi hadde vært vitne til, og selv om folk nok hadde ulike favoritter blant de tre bandene, tror jeg ingen som var her frivillig gikk misfornøyde hjem.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Les også: Testament @ Tons of Rock 2019
