Torsdag 27. september 2018
De britiske metal-sliterne Raven var første supportband denne torsdagskvelden, men det gikk vi dessverre glipp av. Og beklageligvis måtte Y&T, som skulle være kveldens andre band, kansellere sin Europaturne på grunn av Dave Menikettis ryggproblemer. Undertegnede hadde gledet meg nesten like mye til Y&T som til Saxon, så Blezt ønsker Meniketti god bedring, og ser frem til ny konsert i Oslo 9. oktober neste år!
Inn som erstattere på kort varsel fikk vi det britiske AOR-bandet FM. Et band jeg har hørt noen låter av tidligere, uten at de har festet seg noe særlig. Bandet gjør en absolutt godkjent figur, de sender ut gode vibber med sitt gode humør, og de har en bra frontmann i Steve Overland, som også spiller gitar. Overland kan fortelle oss at det er «dagen derpå» for enkelte av medlemmene i kveld, men det synes ikke for oss i publikum. Det er en fryd å se band som koser seg på scenen som disse gutta. Uten inngående kjennskap til FM sin musikk, får vi et akkurat passe lengde sett med melodiøs rock/AOR, krydret med behagelige keyboardpartier. Hvorvidt FM fikk nye fans denne kvelden er vanskelig å si, men flere med meg reagerte på det gode humøret til bandet, og det smittet helt klart over på publikum. Låtene blir noe anonyme for meg i kveld, men jeg ser gjerne disse på en egen gig en dag, på en mindre scene.
Så var det tid for legendene i Saxon. Et band jeg utrolig nok bare har sett på festivaler i utlandet tidligere. Jeg har alltid hatt stor respekt for Saxon. Bandet har alltid «vært der», og de er en av grunnleggerne av NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal). Bandet ble aldri like store som Iron Maiden og Judas Priest, og i hine dager så kunne bandet fremstå som litt «bitre» nettopp på grunn av det, men det var nok like mye pressen sin skyld. I mine ører ga Saxon ut legendarisk heavy metal på første halvdel av 80-tallet, og gode enkeltlåter utover andre halvdel, før et nytt kapittel startet på 90 tallet, fortsatt i metallens tjeneste – på erkebritisk vis! Og bitterhet finnes selvsagt ikke.
Saxon låter alt annet enn moderne, men på en riktig måte uten å være passé, selv om de i mine ører er hardere enn noen gang, og da tenker jeg på mange av de nye låtene som har et mer moderne lydbilde, men de er fortsatt old school i stilen.
Saxon låter alt annet enn moderne, men på en riktig måte uten å være passé.
De starter med tittetlkuttet fra deres nye skive «Thunderbolt», og det er en stødig gjeng vi ser på scenen. Energisk også. Spesielt bassist Nibbs Carter er spinnvill, han banger, og hopper rundt om på scena, samtidig som han holder den stødige basstonen hele veien. Og vi kommer ikke utenom sjefen sjøl, alfahann og vokalist Biff Byford. Byford loser oss gjennom Saxon sin historie, og bandet har en mengde klisjeer på lager, men det er aldri too much, for disse gutta leverer et helstøpt show, hvor også glimtet i øyet er tilstede. Byford er tydeligvis glad for å være «in the land of the vikings», det blir sagt opptil flere ganger under konserten, men det passer ofte som en kul intro når han introduserer låter som har historiske røtter i seg.
Bandet spiller en grei kombo av nytt og gammelt. Vi får fire låter fra deres nye skive, som alle sitter greit, og «They Played Rock And Roll» blir dedikert til Lemmy. «Battering Ram» røsker også bra. Jeg hadde aldri trodd at Saxon skulle spille noe fra «Solid Ball Of Rock», albumet som kom i 1991. Få brydde seg om bandet på den tiden, på grunn av det musikalske klimaet i den perioden, men tittellåta blir altså spilt, og det låter alldeles herlig! Dette er og Saxon sin mest oversette skive, så dette var en stor overraskelse. En morsom detalj er at under «Solid Ball Of Rock», så observerte jeg sønnen til Udo Dirskschneider, Sven, ved siden av trommiss Nigel Glocker. Han er bandets trommetekniker, og har også fungert som stand-in da trommis Glocker ble operert for kreft for et par år siden.
Jeg vil ellers trekke frem låter som «Dallas PM», «Strong Arm Of The Law», «Power And The Glory» og «Motor Cycle Man». Det er ikke til å komme bort ifra at det er det eldre materialet som fenger best live, men bandet har mange trofaste fans som også har fått med seg de siste utgivelsene, og det er flott å oppleve.
En hyggelig torsdag med Saxon dette, jeg gleder meg til å se dem på festival til sommeren.
Av Sverre Rokseth
Foto Marius Dale
