Mandag 17. oktober 2022
Konge Saga
Canadiske Saga har blitt noen store norgesvenner etter hvert. På 2000-tallet og framover har de vel spilt i landet etter hver nye plate, og de har kommet relativt hyppig. Denne mandagskvelden sto de på Rockefellers scene for første gang siden rett før koronautbruddet.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
De hadde ikke med seg noe oppvarmingsband denne gangen og kl. 20:30 presis kom bandet anført av vokalist Michael Sadler på scenen der veggen bak var prydet av en backdrop med motiv fra en futuristisk storby. I dagens Saga er gitarist Ian Crichton den eneste som har vært med absolutt hele tiden. Nevnte Sadler er også originalmedlem, men hadde et avbrekk for 12-13 år siden da bandet ga ut albumet The Human Condition med en annen vokalist, Rob Moratti.
Keyboardisten og Liverpool-supporteren (han gjorde et nummer ut av det i løpet av konserten) Jim Gilmour ble med til tredjeskiva Silent Knight, og var ute av bandet fra 1986 til ’92, men har vært med kontinuerlig siden. Bassisten og trommeslageren har kommet med i nyere tid, trommis Mike Thorne for ca. ti år siden. Dusty Chesterfield, som spiller bass på denne turneen, er kun turnémedlem. Jim Crichton er fremdeles offisielt medlem av bandet, men turnerer ikke lenger etter en familietragedie for noen år siden.
Utvidet repertoar
«Careful Where You Step» åpnet kvelden. Michael Sadler var sitt vanlige hyperaktive jeg – en sterk kontrast til den nærmest innesluttete Ian Crichton, som har ett ansiktsuttrykk konserten gjennom. «Framed» fulgte så før Sadler forlot scenen og overlot sangmikrofonen til keyboardist Gilmour for Security of Illusion-låta «Days Like These».
Sadler var tilbake på scenen for publikumsfavoritten «On the Loose». «Trust» er fra bandets senere periode, og dette er noe nytt fra Saga. Vanligvis opp gjennom årene har konsertene deres bestått av gamle hits fra sytti- og åttitallet pluss et par låter fra deres aller siste album, mens alt annet fra deres lange karriere har blitt ignorert. I kveld fikk vi flere låter fra både nitti- og totusentallet. Hvis hukommelsen ikke svikter meg totalt, gjorde vi vel det sist Saga var i byen òg. Kanskje noen i kretsen deres har tatt noen alvorsord med dem om å variere repertoaret mer?
I sitt 45. år leverer Saga fortsatt varene.
Men selvfølgelig var settet dominert av de gamle publikumsfavorittene. Etter instrumentalen «Conversations», kom «On the Air» og «Humble Stance» som perler på en snor før vi fikk et tilfelle av denne syttitallsutingen de kaller trommesolo.
Etter at Thorne hadde klasket fra seg kom resten av bandet ut på scenen igjen og Sadler kom inn på den perioden han var ute av bandet. Han syntes det var så urettferdig at Rob Moratti hadde måttet synge så mange av hans sanger på konsertene, så nå skulle han synge en av Robs. Vi fikk en fin versjon av «Step Inside» fra det, etter min oppfatning, noe underskattede albumet The Human Condition.
Praktfull frontmann
Etter «Climbing the Ladder» og «The Pitchman» skulle Jim Gilmour få prøve seg som leadvokalist igjen i «Scratching the Surface». På meg virket det som han slet litt på de to låtene han sang. Stemmen og scenepersonligheten til Sadler har han i hvert fall ikke, men han gjorde vel en grei jobb. I alle fall kom Sadler tilbake og ledet allsangen under «You’re Not Alone» og «Don’t Be Late» før bandet gikk av scenen.
Vi fikk to ekstranumre, «Wind Him Up» og «How Long». Siden de ikke slo på lyset ventet vi på et tredje (Stavanger hadde fått «The Flyer» et par dager i forveien), men intet kom. Vel vel, vi hadde fått oppunder to timer med god underholdning.
I sitt 45. år leverer Saga fortsatt varene. Michael Sadler er en praktfull frontmann som er høyt og lavt og overalt på scenen, fleiper med publikum og medmusikanter og han kom seg fort opp igjen etter å ha falt på rumpa etter antagelig å ha snublet i noen ledninger under «How Long». Kanskje det var derfor de ikke kom ut igjen for et tredje ekstranummer? Uansett en flott gjennomført konsert som både band og publikum kan si seg fornøyde med.
