Søndag 16. oktober 2022
En kort romferd
TikTok-fenomenet Sam Ryder inntar Vulkan Arena i Oslo, etter en hederlig andreplass i årets utgave av Eurovision Song Contest.
Av Marianne Lauritzen
Foto Geir Kihle Hanssen
Gullstrupen fra England startet i musikkbransjen som 20-åring i 2009. Som sanger og gitarist jobbet han som studiomusiker for flere band, men karrieren skjøt ikke fart før koronapandemien brøt ut. I mars 2020 begynte Sam Ryder å poste videoer på TikTok der han gjorde coverversjoner av kjente låter. Mange fikk øynene opp for mannen med den kraftfulle stemmen, og innen året var omme var han den mest fulgte artisten på TikTok. Suksessen sikret ham en platekontrakt, og i skrivende stund har han hele 13,6 millioner følgere.
I fjor høst slapp Ryder EP-en The Sun’s Gonna Rise, og i forbindelse med det skulle han spille på Parkteatret i april. Konserten ble senere flyttet til Vulkan Arena denne oktobersøndagen.
Kings Elliot
Men Sam Ryder er ikke alene om oppmerksomheten på scenen denne kvelden. Som supportnummer har han med seg britiske Kings Elliot. Ut på scenen kommer en blåhåret singer/songwriter som både ligner og høres ut som Billie Eilish.
Til å være et såpass uskrevet blad, enn så lenge, er det fascinerende å se hvordan hun klarer å bergta et publikum som ikke nødvendigvis har kommet dit for hennes skyld. Salen er stappfull allerede, og publikum blir sugd inn i Elliots melankolske univers den neste halvtimen.
Publikum blir sugd inn i Elliots melankolske univers.
For dette er så visst ikke partymusikk. Elliot er åpen om at de fleste låtene hennes handler om mental helse, og vi får inntrykk av at hun snakker av erfaring. Etter «Cry, Baby, Cry» forteller hun at hun liker å oppfordre folk til å gråte, fordi hun selv føler seg bedre av å gråte. Vi kan se på konserten som en gruppeterapi, sier hun.
Kings Elliot har gitt ut to EP-er. Sjekk ut låter som «I’m Getting Tired of Me», «‘Til I Die» og «The Outsider» og ta deg en tur på konsert neste gang hun kommer.
Etterlengtet comeback
Storbritannia har mildt sagt gjort det dårlig i Eurovision Song Contest i en årrekke nå. Britiske medier skal ha det til at det skyldes Brexit og at Europa ikke liker dem lenger. Men kom an! Denne trenden har pågått i langt mer enn noen få år. La oss bare kalle en spade for en spade og konkludere med at pop-nasjonen England har sendt elendige bidrag langt under pari.
Så, endelig våknet BBC, og i mars i år gikk de ut med at TikTok-fenomenet Sam Ryder skulle få representere Storbritannia i årets utgave av Eurovision i Torino i Italia. Der deltok han med låten «Space Man», som seilte opp til en hederlig andreplass og Storbritannias beste plassering siden 1998. Og det må være lov å påstå at hadde det ikke vært krig i Europa hadde Ryder dratt hjem seieren for Storbritannia, for første gang siden Katrina & The Waves vant med «Love Shine a Light» i 1997.
Sam Ryder deltok i årets Eurovision Song Contest med låten «Space Man», som seilte opp til en hederlig andreplass.
I stedet ble det ukrainske Kalush Orchestra som stakk av med seieren i verdens største låtskriverkonkurranse, som absolutt ikke skal være politisk. Nå var ikke «Stefania» en ufortjent vinner, men samtidig føles det like fortjent at neste års konkurranse legges til UK og musikkbyen Liverpool, når det ikke er mulig å avholde konkurransen i Ukraina.
Med det har enda flere fått øynene opp for den unike stemmen til Sam Ryder, og Vulkan Arena er nærmest fullsatt.
Blid fyr
Sam Ryder entrer scenen i en av sine karakteristiske romdrakter. Under alle opptredener jeg har sett av ham siden han slapp «Space Man», har han stilt i en onepiece i ulike design og med varierende grad av glitter og glam. Han har også med seg en gitarist som komper ham på kassegitar hele konserten igjennom. Litt skuffende er det at han ikke spiller gitar selv, men det er vel for å kunne bevege seg mer fritt på scenen. Showet blir i hvert fall mer dynamisk av det.
Ryder er blid som få. Verdens største glis er konstant til stede, og han lirer av seg flere morsomheter mellom låtene. Makan til blid fyr skal du lete lenge etter. Det er helt tydelig at han koser seg på scenen, hvor han får drive med det han elsker å gjøre. Og det gode humøret smitter lett over på publikum, som koser seg like mye til åpningslåtene «Tiny Riot«, «Whirlwind» og nyeste singel «Somebody».
Makan til blid fyr skal du lete lenge etter.
Ryder forteller oss at kveldens konsert er ment å være en dialog, altså en toveiskommunikasjon med publikum. Han vil at vi skal synge med, og dirigerer publikum på Freddie Mercury-vis. Det skaper god stemning, men blir også litt langdrygt i dagens allerede altfor korte settliste.
Sam Ryder slipper sitt debutalbum There’s Nothing but Space, Man! 18. november. Det minner han oss på en rekke ganger utover i settet. Vi får også noen ennå uutgitte smakebiter herfra. Både «This Time», «Deep Blue Doubt» og «All the Way Over» lover bra for den kommende plata. Under sistnevnte låt hopper Ryder like gjerne ned på gulvet, med mikrofonstativ, og blir stående midt blant publikum som blir bedt om å lyse på ham med mobilene sine mens han gjør hele låta fra salen.
Kort settliste
Siden Ryder startet sin karriere med coverlåter er det naturlig at det også vanker et par av dem live. Som for eksempel John Farnhams «The Voice». Denne har han visstnok aldri sunget live før, og trenger å bruke oss for å øve til et senere arrangement hvor han må spille nettopp denne.
Kun tre kvarter har passert da Sam Ryder takker for seg. Det er i snaueste laget. Riktignok får vi et par ekstranumre, men kun to ekstra låter blir det, hvor Abba sin «Waterloo» er først ut. Kanskje er det en hyllest til Eurovision, men han regner også med at vi kan den siden Abba er fra Sverige. Det kan vi jo i utgangspunktet, men denne versjonen gjøres såpass nedpå at det er vanskelig for publikum å synge med når tempoet er vesentlig tregere enn originalen som alle kan så godt. Resultatet blir sånn passe.
Ryder har stålkontroll på stemmen sin, og vet å posjonere ut kraften, likevel er det når han virkelig trøkker til at han er aller best.
Da fungerer det vesentlig bedre med avslutningslåta «Space Man». Det er vel strengt tatt den de fleste har kommet for å høre. Ryder har stålkontroll på stemmen sin, og vet å posjonere ut kraften, likevel er det når han virkelig trøkker til at han er aller best.
Settlista er selvfølgelig altfor kort. 10 låter på 55 minutter må være den korteste konserten jeg har vært på utenfor festivalsammenheng. Litt merkelig valg når han slipper nytt album om under en måned – han må da ha mange flere låter i repertoaret. For ikke å snakke om alle coverlåtene han ble kjent for på TikTok, det burde vært en smal sak å spille en halvtime til.
Kanskje satser han på å komme tilbake om ikke så lenge for å promotere den nye plata. Sannsynligvis blir det på en større scene neste gang.
Settliste Kings Elliot
- I’m Getting Tired of Me
- Cry, Baby, Cry
- The Outsider
- Butterfly Pen
- ‘Til I Die
- Ashes by the Morning
- Call Me a Dreamer
Settliste Sam Ryder
- Tiny Riot
- Whirlwind
- Somebody
- This Time
- Deep Blue Doubt
- You’re the Voice
- All the Way Over
- More
- Waterloo
- Space Man
