Tro mot egne idealer
7 år etter at de kom tilbake fra å være «fucking dead», og 4 år etter «Freedom», er Refused tilbake med «War Music», en plate frontmann Dennis Lyxzén har kalt «platen folk ville at vi skulle gjøre sist gang», og jeg kunne ikke vært mer enig.
Refuseds nye album «War Music» er en hardt-treffende plate som veksler mellom å være metall og den type punk de selv var pionerer for på en klassiker som ennå ikke har gått ut på dato, nemlig «The Shape of Punk to Come». Riffene er store, vokalen er allsidig og budskapet er like klart som noen gang – men mest av alt er dette prima treningsmusikk.
«REV001» åpner albumet med en fengende, forvrengt vise som handler om revolusjon, før bandet skrur energinivået på fult når Lyxzén skriker «REVOLUTION ONE» av full hals. Musikken som følger på er komfortabel og låter klar og stor. «When there’s blood on the streets somebody’s getting paid» er første linje i første vers på første låt. De gjør det klinkende klart at deres oppgjør med kapitalismen ikke er ferdig og de høres like lidenskapelige ut som de gjorde for 21 år siden.
Groovy og variert
«Violent Reaction» starter med en gitarlinje som veksler mellom å være skurrete og helt klar, som driver gjennom hele nesten hele låten. Som de fleste andre låtene på platen er energien veldig «pedal to the metal», men her er det en del kule rytmiske ting som skjer. Det er flere gangarter i løpet av låten og en breakdown som øker pulsen til lytteren med 20 bpm. Låten er ikke like fengende som «REV001», men har en veldig sterk groove.
«I Wanna Watch the World Burn» er et høydepunkt på platen. Med unntak av at den harske vokalen av og til ikke hører helt hjemme blant den ellers veldig melodiske låten, så er dette en skikkelig perle i Refused-katalogen. Det virker som om de er inspirert av musikk de har inspirert, hvor spesielt refrenget høres ut som om det hadde passet inn på en Brand New-plate, på den best mulige måten. «Blood Red» er en samling av fete riff, og den har en mektig chanting av tittelen som er adrenalindannende.
Deres oppgjør med kapitalismen er ikke ferdig, og de høres like lidenskapelige ut som de gjorde for 21 år siden.
«Malfire» viser variasjonen til Refused ved å høres mer ut som Tool enn Ramones, noe som er uhørt i punksirkler. Gitarriffet og det første verset høres ut som om det kunne kommet rett fra «Lateralus», før det avanserer inn i mer typisk rock/metal-musikk. Den har en betydelig lavere puls enn resten av albumet, men er fortsatt motiverende og groovy.
Energibombe
De to neste låtene, «Turn the Cross» og «Damaged III», går litt i ett med albumet – de har færre distinkte deler som gjør dem huskbare. «Death in Vänäs» derimot, står ut med en tekst om å vokse opp som punker i Sverige. «I don’t wanna be like them / Never understood just how» er en av mange linjer som treffer. Musikken er blant det mer fengende på platen og med et stort dynamisk spekter. Versene og broen synges rent, og det er her låten virkelig er seg selv. Lyxzén er veldig flink til å skrike, men det er steder på albumet hvor det ikke passer inn. Dette er en av de plassene.
«The Infamous Left» og «Economy of Death» er de to siste låtene på albumet, og titlene viser hvor tro de er mot seg selv. De har ikke gitt opp idealene sine, og de viser dem fram for fullt over hele «War Music».
«War Music» er en energibombe av en plate. Den er ikke veldig banebrytende, men den ivaretar Refuseds etos. Det er absolutt en plate fansen kan glede seg over, og den kommer til å fylle undertegnedes treningsøkter framover.
Av Mathias Bergfjord
Sporliste
1. REV001
2. Violent Reaction
3. I Wanna Watch The World Burn
4. Blood Red
5. Malfire
6. Turn The Cross
7. Damaged III
8. Death In Vännäs
9. The Infamous Left
10. Economy Of Death
