Lørdag 25. juni 2022
Stødig levert
Opeth spiller på Tons of Rock for tredje gang, og viser hvorfor de stadig blir invitert tilbake.
Opeth er så visst ingen nykommere på Tons of Rock. De spilte på Fredriksten festning både i 2015 og i 2018. Men som ett av Nordens største metallband om dagen, er det bare naturlig at de stadig inviteres tilbake. Det er stappfullt med folk foran Scream Stage før Opeths tredje konsert på Tons of Rock. Og det til tross for at Paradise Lost spiller akkurat samtidig på Vampire Stage.
Og den kuratoren som har satt opp dette programmet har virkelig sovet i timen. Har ikke Opeth og Paradise Lost ganske nøyaktig det samme publikummet? Festivalens kjipeste kræsj i programmet burde vært unngått ved å sette opp mer ulike sjangre på parallelle scener. Slik at det alltid er noe for enhver smak, og man ikke er nødt til å velge mellom «sine» band.
Etter å ha åpnet med «Livets Trädgård» på tape, setter Opeth i gang med «Hjärtat vet vad handen gör». Begge fra deres nyeste opus In Cauda Venenum fra 2019.
Delte meninger
Opeth-fansen er gjerne litt delt i meningene når det kommer til om de synes bandet er best med eller uten growling. Bandet har endret litt retning det siste tiåret. Der de tidligste platene var mer inspirert av death metal lener deres siste utgivelser seg mer mot progrocken. Dette tar de hensyn til på Ekebergsletta, og sørger for at settlista inneholder noe for enhver smak. Når de fortsetter med «Ghost of Perdition» viser Mikael Åkerfeldt at han på ingen måte har glemt sine growling-ferdigheter. Og blodfansen, de begynner med crowdsurfing! «Lugna ner er,» smiler Åkerfeldt etter at låta er ferdig.
Frontmann Mikael Åkerfeldt er rolig og stødig som et fjell, og kommer med små vittigheter mellom låtene. Som for eksempel når han forteller at han kan ett ord på norsk som ikke betyr det samme på svensk, og det er bæsj. Som på svensk betyr øl. «Jag älskar bæsj,» spøker han, før de fortsetter med «The Devil’s Orchard».
Opeth beviser at så lenge musikken og ferdighetene er bra nok, så trenger man ikke pakke det inn i unødig staffasje.
Med over gjennomsnittlig lange låter blir det ikke mange man får tid til på en tilmålt time. Seks låter er dermed alt vi får, hvor annenhver låt er med growling og clean vokal. I de rolige partiene av konserten, for eksempel under «The Drapery Falls» er det relativt forstyrrende å høre Paradise Lost blande seg inn fra teltscenen, som er helt håpløst plassert i forhold til Scream Stage. Jeg håper arrangørene får koll på dette til neste år, og sørger for at scener som skal ha program samtidig ikke står vendt mot hverandre.
Statisk sceneshow
Konsertens høydepunkt for min del kommer med «Sorceress» som nest siste låt. Denne låta fra 2016-albumet med samme tittel er rett og slett latterlig fet. Også live. Ifølge Åkerfeldt har de laget en helt spesiell slutt på låta – kun for oss! Og når de så setter punktum med «Deliverance» er publikum helt elleville.
Opeth må være et av få band som kommer unna med et såpass statisk sceneshow, og likevel står publikum igjen med følelsen av at de har hatt en fantastisk konsertopplevelse. Alle stiller i svarte klær, og på bakskjermen ruller noen nøkterne filmer. Det er ingen i bandet som er direkte sjarmtroll, men det de mangler av utstråling tar de igjen på pondus. Her er det musikken som står i fokus – Opeth beviser at så lenge musikken og ferdighetene er bra nok, så trenger man ikke pakke det inn i unødig staffasje.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Hjärtat vet vad handen gör
- Ghost of Perdition
- The Devil’s Orchard
- The Drapery Falls
- Sorceress
- Deliverance
