En vittig blanding av eventyr og virkelighet
Quentin Tarantino hyller Hollywoods gullalder i sin 9. film, samtidig som han er innom Hollywood-historiens mest bestialske drap.
Dette er første gang noensinne at Leonardo DiCaprio og Brad Pitt spiller sammen i en film. Og det var ikke for tidlig. Det er også en fornøyelse å se såpass mange kjente skuespillere i en helt original historie, ettersom dagens filmlerret ofte er preget av sci-fi-filmer, superhelter og reproduksjoner. På plakaten finner vi nemlig også store navn som Al Pacino, Kurt Russell, Timothy Olyphant, Luke Perry og Dakota Fanning, som alle er med i denne hyllesten til Hollywoods gullalder. Rollen som Wayne Maunder er for øvrig den siste Luke Perry rakk å gjøre før han gikk bort tidligere i år.
Quentin Tarantino har åpenbart en forkjærlighet for skuespillere han kjenner godt og har brukt før. Både Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, og Kurt Russell er gjengangere på Tarantinos rolleliste, i henholdsvis «Django Unchained» (2012), «Inglouriuos Basterds» (2009) og «The Hateful Eight» (2015).
Avdanket TV-stjerne
Både DiCaprio og Pitt gjør store figurer i denne filmen. Vi befinner oss i Los Angeles anno 1969, hvor Leonardo DiCaprio spiller den avdankede TV-stjernen Rick Dalton, mens Brad Pitt er hans faste stuntmann Cliff Booth. Dalton spilte hovedrollen og antihelten i TV-serien «Bounty Law» på 50- og 60-tallet (inspirert av Steve McQueens rolle i westernserien «Wanted Dead Or Alive»), men prøver nå å lykkes i filmbransjen i stedet. Uten videre hell. Hans agent Marvin Schwarz (Al Pacino) råder ham til å reise til Roma for å spille inn spaghettiwestern, noe som for Dalton er synonymt med at hans karriere er passé.
Vi følger Dalton og Booth som prøver å finne sin plass i et Hollywood i endring. Vi ser dem kjøre gjennom byen og forakte alle hippiene som har begynt å florere i gatene. Bilkjøring er det en del av denne filmen, og disse scenene er perfeksjonistisk forseggjort med alle autentiske bygninger og reklameskilt langs veiene, kombinert med musikk og reklamejingler på radioen, hvor spesielt José Feliciano sin versjon av «California Dreamin'» stikker seg ut.
Filmens handling er i utgangspunktet oppdiktet, men den tar også for seg virkelige personligheter. For eksempel har Margot Robbie den kvinnelige hovedrollen som skuespillerinnen Sharon Tate, som også var gift med regissør Roman Polanski (Rafal Zawierucha). Det nygifte paret flytter inn i nabohuset til Rick Dalton. Polanski gjør ikke så mye ut av seg i filmen, derimot får vi et innblikk i det spesielle vennskapet mellom Sharon og hennes eks-kjæreste Jay Sebring (Emile Hirsch).
Ung og lovende filmstjerne
Filmen skildrer en noe naiv Sharon, som bekymringsløst lever livet i Hollywood, som om hun har all verdens suksess liggende foran seg. Vi ser henne på fester på Playboy Mansion, og vi ser en herlig scene hvor Sharon litt nølende går på kino for å se seg selv på lerretet, og for å se hva andre synes om henne. Sharon Tate representerer den nye æraen av skuespillere som truer gamle helter som Rick Dalton.
I andre virkelige skikkelser finner vi skuespilleren James Stacy (Timothy Olyphant), kjent fra westernserien «Lancer», Steve McQueen (Damian Lewis) og Bruce Lee (Mike Moh).
Vi møter også på massemorderen Charles Manson (Damon Herriman) og et par av hans disipler, «Squeaky» (Dakota Fanning), «Tex» (Austin Butler) og «Clem» (James Landry Hébert), samt George Spahn (Bruce Dern), eieren av Spahn Movie Ranch, hvor Manson-familien holdt til. For historien om sektlederen Manson og hans hippie-tilhengere utgjør en vesentlig del av filmen. Naturlig nok, siden filmen omhandler Sharon Tate.
Til tross for at det skorter litt på selve handlingen i filmen, er den utført på en måte som suger deg inn i Tarantinos verden.
Trofaste vennskap
I kjent Tarantino-stil byr filmen på flere parallelle handlinger, som veves sammen i sluttscenene. De karakteristiske lange scenene til Tarantino bidrar til at man blir godt kjent med karakterene. I tillegg er dette kanskje den varmeste filmen Tarantino har laget. Den er spekket med følelser og lun humor, og er litt mindre voldelig enn vi er vant til fra Tarantino. Her er det lett å få sympati med filmens personligheter.
Grunnstammen i handlingen er det nære vennskapet mellom Dalton og Booth, og vi ser hvordan begge respekterer hverandre for det de gjør. Vennskapet deres er basert på det langvarige forholdet skuespiller Burt Reynolds hadde til sin stuntmann Hal Needham. Forholdet mellom Booth og bikkja hans er også fantastisk skildret i filmen. Den strengt oppdratte pitbullen Brandy er filmens egentlige helt, men hun tegner også et bilde av at den slåssglade stuntmannen også har en mykere side.
De mest emosjonelle scenene i filmen er likevel dem hvor Dalton plages med seg selv, hvor han sliter med å akseptere at han er i ferd med å gå ut på dato i filmbransjen, og at yngre stjerneskudd allerede har begynt å ta over Hollywood. DiCaprio skildrer en plaget Dalton på mesterlig vis.
Til tross for at det skorter litt på selve handlingen i filmen, og den er hele 2 timer og 40 minutter lang, er den utført på en måte som suger deg inn i Tarantinos verden. Jeg kunne lett tilbragt enda litt lenger tid i selskap med Dalton og Booth. Og uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si såpass at Tarantino hyller filmbransjen litt ekstra ved å vise at Hollywood også har evnen til å pynte litt på sannheten.
Av Marianne Lauritzen
Foto SF Studios / Sony Pictures
