Tales From Apostlenes Gjerninger
Neal Morse har med tiden blitt en gammel traver innen progrocken. Hans gamle band Spock’s Beard, som han ga seg i forholdsvis tidlig på 2000-tallet, var et av de helt sentrale bandene i den nye progbølgen som oppstod litt før midten av nittitallet. Som soloartist har han fortsatt å levere høy kvalitet, og 2007-utgivelsen «Sola Scriptura» ses ofte på som hans aller beste. Nå foreligger «Sola Gratia», som skal være en slags oppfølger – eller søsteralbum, om man vil – til denne.
Jeg vet ikke om noen presentasjon av Neal Morse er nødvendig i dette forum. Han var med i mange band som ikke kom noen vei i tenårene og tjueårene, og han hadde rundet tretti og vel så det før hans første nogenlunde suksessrike band, nevnte Spock’s Beard, begynte å gi lyd fra seg. Spock’s var (og er for så vidt fortsatt) et progrockband av den gode gamle skolen, tydelig influert av band som Yes, Genesis og Kansas. På midten av nittitallet var dette imidlertid fryktelig utrendy, men man kan si at bandet var sterkt toneangivende i den renessansen som proggen fikk inn mot milleniumsskiftet.
Det ble i alt seks album med Spock’s Beard for Neals del, der han var bandets ubestridte frontfigur og hovedlåtskriver. Rundt arbeidet med dobbelalbumet «Snow» fant han imidlertid religionen – eller den fant ham – og han forlot Spock’s kort etter utgivelsen for å bli soloartist. Musikken fortsatte å være i samme gate som den han hadde gjort med bandet, men nå med kristne tekster, uten at det veldig ofte blir påtrengende forkynnende for de av oss med mer sekulære preferanser.
Nye arrangementer
Så til «Sola Gratia». Som nevnt i innledningen, er den et slags søsteralbum til «Sola Scriptura» (2007). Sistnevnte handlet om reformatoren Martin Luthers liv og virke. Årets album er lagt til ca. 1500 år tidligere, og dreier seg om apostelen Paulus. Undertegnede er på ingen måte noen stor bibelkjenner, men Paulus var opprinnelig ingen tilhenger av kristendommen i det hele tatt. I stedet skal han ha vært en av de som aktivt jaktet kristne ledere inntil han fikk en visitasjon fra det som viste seg å være Jesus (dette var før sosiale medier) på veien til Damaskus, der han hadde planlagt å sparke kristne romper. «Sola Gratia» tar, så vidt jeg har forstått, for seg historien om Paulus opp til hans omvendelse. Det er med andre ord lagt opp til en del 2.
Musikalsk er Neal Morse alltid veldig gjenkjennelig. Likevel føler jeg at han har lurt inn litt nye arrangementer og komposisjonsteknikker denne gang.
Musikalsk er Neal Morse alltid veldig gjenkjennelig. I tillegg til sin solokarriere har han flere sideprosjekter der han riktignok skriver sammen med andre, men likevel setter sitt tydelige preg på låtene. Transatlantic er enda mer bombastisk og überprogga enn hans egne soloalbum, mens Flying Colors har mer av et pop/alternativt uttrykk, uten at jeg vil gå så langt som til å kalle dem «indie». Indie med shred-gitar, i så tilfelle (Muse kan få være et referanseband). Men hos begge er det tydelig at vår mann er en viktig bidragsyter.
Likevel føler jeg at han har lurt inn litt nye arrangementer og komposisjonsteknikker denne gang. Kanskje det er fordi det er lenge siden sist han skrev et progalbum helt alene? De tre siste (som jeg regner som) soloalbumene hans er egentlig av The Neal Morse Band, og skrevet i samarbeid med resten av bandmedlemmenre.
Puddelrock-vibber
Det åpner dog med kjente toner. Den korte åpningssnutten «Prelude» synges til melodien av «Upon the Door» fra «Sola Scriptura». Denne følges av den seks minutter lange «Overture», som aldri blir så pompøs som man føler den bygger opp til å bli, men som byr på mye delikat musisering. Jeg gjetter på at seksstrengeren trakteres av Eric Gillette, og ikke Neal selv – i hvert fall på soloene. «In the Name of the Lord» begynner med ganske sped backing og vokallinjer som høres heller uvante ut fra Neals side, men utvikler seg til en ganske hard låt i mannens ånd fra gammelt av. Er det en talk-box à la Peter Frampton jeg hører der? Usikker, er ingen ekspert, men sikkert er det at vi mot slutten får noen linjer fra «Sola Scriptura» igjen (samplet?) i form av «In the Name of God You Must Die».
«Ballyhoo (The Chosen Ones)» har et visst fotballsangpreg over seg i refrenget, og glir etter mindre enn tre minutter over i et litt monotont instrumentalt mellomspill. «Building a Wall» (insert Trump-joke here) får jeg nærmest puddelrock-vibber av. Det har mest med koringene å gjøre. Selve versene har relativt Neal-typiske vokalmelodier, men det er partier her som nesten kunne ha passet inn på «Slippery When Wet» (Bon Jovi) eller «Pyromania» (Def Leppard).
Morse er ofte best på de lengste låtene fordi han da tillater seg å spille på alle de strenger han har.
Nok et instrumentalt mellomspill følger. Det er nærmest fusiontakter over «Sola Intermezzo» som glir over i «Overflow», en fin melankolsk ballade som uten problem kunne ha vært inkludert på en av de tre-fire tidligste Elton John-platene. Smakfullt, nærmest Knopflersk, gitararbeid der mot slutten.
Albumets innertier
I «Warmer Than the Sunshine» befinner vi oss i Flying Colors-territorium. Flott pianospill innleder en ganske kort låt, der Neals vokal først kommer inn etter halvkjørt løp. «Never Change» tar mye fra Pink Floyd, både i det vokale og i det Gilmour-aktige gitarspillet. Men det er på den påfølgende, nesten ti minutter lange, «Seemingly Sincere» at vi får albumets kanskje beste låt. Morse er ofte best på de lengste låtene fordi han da tillater seg å spille på alle de strenger han har. Dette er likevel en uvanlig Neal-låt hva angår arrangementet. Et repetitivt synth-tema, utypisk for Morse, vedvarer gjennom hele låta, men er med på å gjøre den ekstra fengslende. Rytmisk er den også uvanlig i denne sammenhengen.
Jeg har levd med plata i fire-fem dager, men har også hørt på annen musikk innimellom, så jeg føler jeg trenger noen flere runder før den sitter helt. Men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at dette vil komme til å føles som albumets innertier. IMHO selvfølgelig.
«The Light on the Road to Damascus» er overraskende lite dramatisk tatt i betraktning hvilken rolle den har i dette konseptet. Litt «fire and brimstone» får vi for så vidt i det instrumentale midtpartiet. Det formodes at Paulus ikke følte seg direkte ovenpå på dette stadiet i fortellingen.
«The Glory of the Lord» åpner med et flott strykerarrangement (jeg tolker ut fra presseskrivet at en viss Gideon Klein skal holdes ansvarlig). Morse synger godt på denne balladen som – det må sies – låter som et par dusin av samme slaget han har gjort før. Det som muligens skiller den litt ut fra de andre, er et interessant korarrangement. En fin gitarsolo får vi òg. Eric Gillette eller Neal? Usikker, men antagelig førstnevnte.
Annerledes instrumentering
«Now I Can See/The Great Commission» avslutter verket, og har litt samme rollen som «Brain Damage/Eclipse» hadde på Pink Floyds «Dark Side of the Moon», selv om den avsluttes med et typisk superbombastisk Neal Morse-parti med påfølgende balladesekvens.
Er du fan av Neal Morse skal du ha denne.
En liten oppsummering: Neal Morse er på «Sola Gratia» komplementert av Randy George på bass og Mike Portnoy (ex-Dream Theater og ex-resten av telefonkatalogen for New York, Connecticut, New Jersey og et par andre stater) på trommer. I tillegg bidrar forannevnte Eric Gillette med mye gitar (hvor mye kommer ikke klart fram fra presseskrivet, men mye!) og Bill Hubauer med en del keyboards. Det er med andre ord en svært kompetent gjeng vi har med å gjøre, men Covid-19 har nok vært en utfordring for dem, da de ikke har vært i stand til å være i studio samtidig på noe tidspunkt. Nå for tiden er det selvfølgelig gode work-arounds for en slik situasjon (i motsetning til apostlene har vi internett), men jeg tror nok at dette kan være med på å forklare den litt annerledes instrumenteringen enn vanlig på enkelte låter.
I våre dager får ikke plateanmeldere platene de anmelder i fysisk format, og lakmustesten på hvor god en plate er, er hvorvidt gjeldende anmelder vil kjøpe skiva i fysisk format. Denne anmelder vil avgjort det. Når det er sagt skal man muligens ikke vente for mye av en oppfølger til «Sola Scriptura». Den CD-en bestod av fire spor, hvorav tre var svært lange. Denne består av 14 spor der mange kun er småsnutter mellom hovedsporene. Det blir litt som å sammenligne «Wish You Were Here» med «The Wall».
En viss utvikling
I 2012 var jeg i London for å se Flying Colors, Neals band med Steve Morse (no relation), Mike Portnoy, Dave LaRue og Casey McPherson. Jeg og en kompis satte oss ned ved et bord på en pub rett ved spillestedet, og enset ikke de som satt rundt bordet ved siden av. Men plutselig prikket noen meg på skulderen og spurte om jeg ville ta et bilde av ham og vennene hans. Jeg så opp på personen og sa, «Certainly, mr. Morse». Han: «Uh, oh, he knows me».
Jeg pratet litt med ham – og fikk tatt en selfie med ham. Jeg forstyrrer vanligvis ikke rockemusikere eller andre kjendiser hvis jeg ser dem uten at de er på jobb (syns det er litt dårlig stil), men denne gang var det han som begynte. Han viste seg å være en svært sympatisk og ydmyk fyr som virket genuint lei seg for at de ikke hadde lagt turneen til våre trakter (Skandinavia), og satte stor pris på at mange av oss valgte å ta turen til England eller andre lokasjoner der de spilte.
Dette var bare en liten anekdote som ikke har noe med årets album å gjøre. Er du fan av Neal Morse skal du ha denne. Har du gått litt lei av ham – jeg synes selv han har gjentatt seg selv litt vel mye i senere år – bør du klikke deg inn på din favoritt streamingtjeneste for en lytt. Det har, som fortalt, vært en viss utvikling å spore.
Av Dag Rossing
Sporliste
1. Preface
2. Overture
3. In the Name of the Lord
4. Ballyhoo (The Chosen Ones)
5. March of the Pharisees
6. Building a Wall
7. Sola Intermezzo
8. Overflow
9. Warmer Than the Sunshine
10. Never Change
11. Seemingly Sincere
12. The Light on the Road to Damascus
13. The Glory of the Lord
14. Now I Can See/The Great Commission
