Rett før utgivelsen av Ulvers nye album “Flowers of Evil” og deres biografi “Wolves Evolve: The Ulver Story”, møtte vi frontmann Kristoffer Rygg for å høre hans betraktninger rundt både plate og bok, og for å få et innblikk i bandets over 25 år lange karriere.

Av Lise Schive Henriksen
Foto Brian Cliff Olguin | Livefoto Arash Taheri

I forbindelse med at Ulver nå har sluppet sitt siste album «Flowers of Evil», samt gitt ut en boken “Wolves Evolve: The Ulver Story” som forteller Ulver sin historie, fikk jeg æren av å intervjue Kristoffer Rygg i Ulver. Vi kjenner hverandre litt fra før, da vi var stamgjester på Elm Street Rock Café (metallmiljøets tidligere vannhull i Dronningens gate i Oslo) i samme periode på nittitallet. Jeg har fulgt Ulvers utgivelser litt til og fra opp gjennom årene, men var spent på årets utgivelse – og ikke minst på hva Kris hadde å fortelle om den, da jeg møtte ham noen dager før release av både plate og bok. Det var naturlig å innlede samtalen med å spørre om dette merkelige året, 2020, har påvirket den nye skiva.  

– Nei, ikke annet enn at selve utgivelsen har blitt forsinket, for vi var faktisk ferdig akkurat idet det smalt, og selv om det nå, nesten kuriøst nok kan virke som om enkelte av disse låtene nesten kommenterer tiden vi befinner oss i – i hvert fall tekstlig – så var det jo grei dommedagsstemning før koronaen kom også. Det har brent greit under beina våre en stund, og vi har jo vært i dommedagsmodus før – vi kaller dette apokalypsepop. Plata var ferdig i februar. Når det smalt i mars, var den opprinnelige planen at vi skulle ut og turnere i april, og vi var stressa og ville ha dette klart, sånn at vi kunne dra på turné og selge skiver og bøker. Så ble plutselig alt satt på vent, ingenting hastet lenger, folk fikk viktigere ting å tenke på. Det ga oss noen ekstra måneder til å finlese og pusle med boka før den gikk i trykken.

Ulver - BLEZT
Ulver fotografert i Oslo i juli 2020.

Det altomfattende intervjuet

– Ja, dere gir ut bok samtidig som plateutgivelsen. Hva kan vi forvente oss av denne?

– Det er jo hele storien da, fra Jørn (H. Sværen) og jeg møttes på Morbid Angel-konsert i ’91, før vi gikk litt lutrygget inn på «Helvete» (butikk i Schweigaardsgate, drevet av Øystein Aarseth) og fanga opp de mer okkulte greiene, og hvordan dette påvirket oss på reisen videre. Vi var da godt inni metallundergrunnen, men det varte ikke så mange årene, for vår del. Det var kanskje fem–seks år før vi sakte begynte å vende blikket utover. Boka består av seks samtaler, der bare den første handler om metalltiden. Det er jo tross alt veldig mye som har skjedd siden den gang. Boka er hovedsakelig lagt opp i samtaleform, med noen essays og introduksjoner imellom, så det er ikke ren oral history, men det er hovedformen. Vi kan vel si at det er «det altomfattende intervjuet», så egentlig trenger vi ikke å gjøre flere intervjuer nå. (Ler.)

Nasjonalromantisk utvikling

– Da jeg fordypet meg litt i Ulver sin historie, så måtte jeg tilbake til dokumentaren «Det svarte alvor», hvor jeg så deg for første gang (NRK 1994), og allerede der ymtet du frampå at du var i ferd med å gå i en annen retning?

– Ja, det stemmer det. Men det handlet nok mer om at black metal hadde begynt å bli ganske trendy og kanskje også litt ensrettet. Litt forutsigbart. Helt til å begynne med handlet jo dette om nettopp å ikke være trendy, og så ble det satanisme og det å snu den klassiske verdensanskuelsen litt på huet og sånn, det var jo tøft da, men vi ble samtidig veldig interessert i barokken, det norrøne, naturmystikk og nasjonalromantikk og sånt, det gikk vi ganske heftig inn i.

Vi adopterte mørkemannpakka mer på grasrotnivå, mer enn å se disse tingene fra et kristenperspektiv. Hvis du definerer deg som satanist, så definerer du deg etter en katolsk verdensanskuelse, tenker jeg. Ellers har du jo ateist-satanismen, den “estetiske” satanismen, som Church of Satan og de folka der, men det var jo ikke så populært i den norske black metal-scenen. Det dogmatiske anti-alt-greiene regjerte liksom, altså at man skulle snu alle religions- og samfunnsnormene på huet – det var startskuddet for oss. Herfra ble vi inspirert av William Blake som også var en opprørsk figur i sin tid, og som også snudde en del religiøse forestillinger på huet, men kanskje ikke så til de grader svart-hvitt. Det var mer mystikk i kunsten og tekstene hans. Det appellerte til oss.

“Vi adopterte mørkemannpakka mer på grasrotnivå, mer enn å se disse tingene fra et kristenperspektiv.”

Mangehodet troll

– Ja, “Themes from William Blake’s the Marriage of Heaven and Hell” (1998) var en banebrytende skive, vil du si at det var første gang dere overraska skikkelig?

– Nja, det var vel noen som fikk hakeslepp da vi ga ut “Kveldssanger” også, men det var liksom litt mer innafor, for det var en slags rendyrking av disse akustiske mellomspillene og andre ting som folk hadde vært inne på i black metal. William Blake-skiva er jo egentlig ikke særlig metall, men hadde selvsagt elementer av metall og industriell musikk i seg, så det var på mange måter en overgangsplate.

Et annet avgjørende aspekt ved den plata, var jo at Tore Ylwizaker kom inn, og han hadde jævlig peiling på sampling og programmering. Jeg hadde også lært en del om dette da, fordi jeg jobbet med mastering på Strype Audio. Der satt jeg sene kvelder og drev og flytta lydfiler, klipte og redigerte, tweaka lyder og sånn. Uansett, Tore var veldig dreven på disse tingene, og sammen ble det dit vi tok ting, full fokus på programmering, sampling og manipulering av musikken. Mye av dette ble jo spilt inn på instrumenter, som før, men etterpå ble det klippet i hjel og flytta på, loopet. Det er et mangehodet troll, den skiva der. Dyret i åpenbaringen, liksom.

“Ulver ble mer og mer et studioprosjekt, som det også var i mange år.”

Viktig veiskille

– Så du vil si at William Blake-skiva var det viktigste veiskillet?

– Det er jo klart at det ble starten på Ulver 2, så å si. Noen av de gamle gutta var også med på den plata, i hvert fall i begynnelsen, men det ble unektelig til at det var veldig mye Tore og jeg som satt i studio og jobba med det, vi fant en sinnssyk studiokjemi. Vi brukte vanvittig lang tid på den plata, sikkert 1,5 år. Og da vi endelig var ferdige med den, så tror jeg kanskje Håvard hadde fått barn allerede, du vet, han ville klippe seg og få en straight jobb. Torbjørn gjorde vel det samme, og Erik falt litt fra. Det ble tydelig at bandet ikke fungerte på noen klassisk demokratisk rockeband-måte lenger. Ulver ble mer og mer et studioprosjekt, som det også var i mange år, helt frem til det tredje store veiskillet, som var da vi begynte å tenke på å spille live.

Dette var rundt ti år senere. Før det hadde vi bare spilt live én gang, og det var rett etter demoen i ’93, før vi ga ut vår første plate. Da spilte vi på Bootleg, hvor mange andre band også spilte den gangen. Det var jo nesten før Ulver var et skikkelig band, vil jeg påstå, som vi ble med “Bergtatt”. Da vi vurderte å spille live igjen, var det nesten bare Tore og jeg som satt i studio. Altså, Jørn var jo innom en hel del, og han ble også formelt medlem på begynnelsen av 2000-tallet. Da lagde vi en type musikk som vi så for oss at var umulig å gjenskape live, så vi tenkte egentlig aldri noe særlig over det å spille live, vi hadde egentlig ikke spesielt lyst heller. (Ler.) Det er noe jævla herk vet du – veldig gøy også, selvsagt – men med alt det styret det innebærer, drasse med seg utstyr, flyplasser, kjøring, stress og mas, folk og forventninger og gudene vet hva.

Men uansett, Stig Sæterbakken (avdød forfatter) var veldig på oss om å spille på litteraturfestivalen han var kunstnerisk leder for, på Lillehammer, så det var der alt dette begynte, i 2009. Vi brukte fryktelig mye tid på tampen av 2008/2009 med å rydde opp i gamle filer og for å finne ut hva som faktisk kunne spilles og hva vi måtte ha på tracks og så videre. Hvem skulle vi ha med oss, hvordan skulle det se ut, alt det der.

Visuelle konserter

– Var det da dere hadde lasershow for første gang?

– Nei, vi hadde ikke lasere da, da hadde vi videoprojiseringer, med vertikale lysrør på scenen, som skulle gi en følelse av sykehus, korridorer, ambulanser og så videre.

Ulver - Tons Of Rock 2019 - BLEZT
Ulver spilte på Tons Of Rock i 2019.

– Ja, det blir vel et annet fokus på det visuelle når det ikke er et tradisjonelt band på scenen?

– Ja, vi var riktignok en stor gjeng, mange instrumenter, det var litt som et band født på ny. Lars Pedersen, fra When, var også med. Men vi var temmelig skjelvne, for vi visste jo at det kom folk fra hele verden til lille Lillehammer for å se nettopp denne giggen, jeg tør påstå at det var greit med forventningspress. Veldig mange andre band fra vår bakgrunn hadde jo vært ute og spilt live i mange år, så det var liksom ikke som å begynne i det små og jobbe seg sakte men sikkert oppover, bare ‘schmækk’: rett inn i auditoriet (Maihaugsalen).

“Vi var temmelig skjelvne, for vi visste jo at det kom folk fra hele verden til lille Lillehammer for å se nettopp denne giggen, jeg tør påstå at det var greit med forventningspress.”

– Hvordan var tilbakemeldingene fra fansen da?

– De var faktisk veldig, veldig bra – det var trampeklapp og stående ovasjoner i sikkert et kvarter etterpå, så jeg tror det må ha vært en spesiell opplevelse både for oss og alle de som var der. Men det var nok ikke nødvendigvis helstøpt ennå, det var jo den første ordentlige konserten vår, vi var ganske grønne. Men alt det som har skjedd etterpå, er jo et resultat av en læringskurve som startet der. Siden det har vi spilt godt over 100 konserter.

Fra studio til scene

– Hva var grunnen til at dere valgte å gå fra studio til scene?

– Det kom selvfølgelig som en konsekvens av at folk sluttet å kjøpe plater. CD-en var dønn dau og det var plutselig Spotify som gjaldt, og vi skjønte vel at dette – spille live – var noe vi måtte gjøre for å ha noen som helst økonomi i bandet. Når det er sagt, så har vi vært bevisste på ikke å bruke opp det momentumet der – heller færre og riktigere, mer prosjektorienterte gigs, enn å peise på med flest mulig best of-konserter. Jeg tenker dessuten at om du bruker veldig mye tid på å spille live, reise land og strand rundt, blir det fort for lite tid i studio og tenkeboksen. Jeg vil ikke si at ting nødvendigvis blir dårligere av den grunn, men man kan kanskje miste litt fokus, ting blir litt farget, man blir fanget av fokuset på konsertene og rockestjernepakka. Jeg har nok alltid vært grunnleggende opptatt av å lage ny musikk, gi ut plater. 

“Heller færre og riktigere, mer prosjektorienterte gigs, enn å peise på med flest mulig best of-konserter.”

– Jeg fikk gleden av å se konserten dere hadde på Henie Onstad kunstsenter i 2018, og det var veldig kult. Fortell litt om det.

– Ja, det var et slags eksperiment, hvor vi viste frem bruddstykker av noen ting som vi hadde jobbet med. Vi spilte vel i en time, vi hadde forberedt noe greier og øvd litt uken før, men det var veldig løst, altså, litt sånn “her kan alt skje”. Det handlet jo også litt om den multimediale opplevelsen. Alle de tingene vi spilte der, var helt nytt for anledningen, uhørt for andre, og det er egentlig sånt vi liker å gjøre. Vi gjorde noe lignende på den pop-up-festivalen Red Bull hadde i Oslo for et par år siden, hvor vi spilte dronemusikk i halvannen time. Det var et slags bestillingsverk til et allerede etablert konsept, Drone Activity, hvor vi orienterte oss litt innenfor det musikalske rammeverket, men samtidig lot det være litt mer enn én eneste lang note. Den plata finnes bare i fysisk format, for øvrig. For meg er det litt politikk i det at alt ikke trenger å ligge på Spotify. Det er dessuten en type musikk som passer veldig godt til vinyl. Det er en dobbel vinyl med ett 20-minutters live-spor per side, så det er nok ikke noe for zappe-generasjonen. (Ler.)

Natural born rebel

– Du har jo alltid gått dine egne veier, du er ikke kjent for å følge flokken? Jeg husker godt fra tiden på Elm Street, at du var den første i black metal-miljøet, som kom inn på Elm med blå olabukse. Det sier kanskje ikke så mye for de som ikke var i miljøet den gang, men det ble lagt merke til.

– Ha ha, jeg har jo alltid vært litt natural born rebel. (Ler.) Jeg husker faktisk det, det var et statement. Alt var i ferd med å bli så uniformert og konformt, alle hadde liksom New Rock-boots og MC-jakke. Utgangspunktet var jo at dette skulle være en individualistisk greie. Det var i hvert fall sånn det begynte. Og det ligger jo også i det satanistiske idealet, at man ikke skal følge flokken. 

Ulver - Tons Of Rock 2019 - BLEZT
Kristoffer Rygg på Tons Of Rock 2019.

– Ja, her har det jo skjedd ting, for på to–tre av låtene på den siste skiva, er det jo tydelige bibelske referanser?

– Ja, det er jo for så vidt ikke noe nytt for oss, det er masse bibelrytteri i tidligere ting også. Helt siden Blake-tiden, egentlig. Åpningen på «One Last Dance» er jo en ren cut-up av “Forkynneren”, som vi også har brukt tidligere, på noen improviserte konserter som vi gjorde rundt 2014. For å forklare litt av bakgrunnen for det, så er det rett og slett en fantastisk tekst om menneskets åk. De store temaene.

I 2013 gjorde vi en midnattskonsert på Blå, i forbindelse med Øyanatt, hvor Jørn leste opp fra “Forkynneren”, så plukket jeg opp den tråden på noen konserter vi gjorde året etter, da han ikke lenger var med oss live. Dette finnes innspilt på platen “ATGCLVLSSCAP”. Så ja, det er rett og slett en bibelsk tekst som vi synes er helt fantastisk, vakker og vond. Den er ganske heavy, så det vi gjorde nå var å sakse litt i det materialet der og lage vår egen beretning, som en slags inngang til denne endetiden som følger. Det begynner i Det gamle testamente.

“William Blake skapte nærmest en personlig teologi. Man kan kanskje kalle det kristen mystikk.”

– Tror du folk blir forvirra av dette?

– Det må de gjerne bli, det er ikke så viktig for meg å holde på mitt gamle satanistiske image, altså. (Ler.) Jeg tenker jo samtidig at det er en logisk vei dit. Litt tilbake til William Blake, som nærmest skapte en personlig teologi. Man kan kanskje kalle det kristen mystikk.

– Er det da det lyriske i det som appellerer til deg?

– Det er begge deler, jeg er veldig fascinert av tro. Men jeg er nok en tviler, når alt kommer til alt. Men akkurat i “Forkynneren”, så er det rett og slett innholdet, som er ganske rett på sak. Disse tekstene er skrevet og omskrevet i alskens forskjellige utgaver. Vi vender likevel alltid tilbake til King James. 

Over middagshøyden

– Er du nå på et sted hvor du ser mer tilbake enn fremover, eller ser du fremover mot store ting?

– Vi snakker jo en del om dette i boka, at vi kanskje er over middagshøyden nå, (ler), og på et tidspunkt har man jo naturlig nok ikke den ungdommelige driven lenger. Når det er sagt, synes vi det er veldig meningsfullt og inspirerende å drive med musikk. Dette har vi jo drevet med brorparten av livet, men samtidig så har vi vel aldri hatt en reell pause, bare peisa på som om det er no tomorrow. Så i forbindelse med siste skiva, er første gang vi faktisk har snakka om å kanskje roe litt ned, ta en pause, kikke oss litt rundt, og ikke stresse så mye med hva som skal, eller ikke skal komme. Så kom jo dette pandemigreiene da, som har ført til at man ikke ferdes så mye ut blant folk lenger, og da er det jo naturlig å trekke inn i studioet, til det nære og kjære. Så nå lager vi faktisk litt lyd igjen, uten noen store ideer eller idealer om hva det skal bli. Så dette er egentlig litt vanskelig å svare på akkurat nå.

Ulver - BLEZT
Ulver anno 2020.

– Ja, et band som Ulver vil vel bli inspirert av en verdenspandemi?

– Ja, det vil nok snike seg inn, om vi en gang skulle sette oss ned med nye tekster og sånn, men der er vi nok ikke riktig ennå. Det er mye jobb, altså, hver plate krever sitt og tar mye tid. Man får noen grå hår for hver gang, (ler), så det blir feil for oss å hoppe rett tilbake i manesjen nå. Det er helt greit å dvele litt etter alt dette, tenker jeg.

Rød tråd

– Hvis det har vært en rød tråd gjennom deres musikk, hva er den?

– Jeg mener jo at det er en rød tråd der, kanskje ikke fra black metal-greiene og William Blake, men det er jo en grunnstemning i musikken vår, en følelse, selv om formen har forandret seg mye gjennom årene. Rent tekstlig, så begynte vel Jørn og jeg i 2003 å skrive alle tekstene sammen, og det har vi gjort siden. Og det er også en prosess som har pågått i mange år, hvor en slags teknikk har fått utvikle seg, langsomt sette seg. Vi har dessuten en del temaer som vi stadig faller tilbake på, som jeg mener går igjen i mye av det vi gjør. Vi snakket litt om bibelske motiver nettopp, men det er jo også en del ting fra kunsthistorien og ting fra film og litteratur. Litt roting i historie, populærkultur og mer personlige ting.

– Så du deler opp historien i Ulver 1 og 2?

– Ja, og 3, egentlig. Det er jo noen klare skiller, i prosess og tilnærming til musikk og tekst, men også i henhold til hvem og hva dette bandet egentlig er. På Blake-skiva lånte vi jo tekst utenfra, deretter laget vi mye instrumentalbasert musikk i noen år, så rundt 2003 begynte vi å finne frem til vårt eget språk – en egen måte å skrive på. Det er ganske betraktende, tror jeg. Malende. Vi skriver ikke så personlige tekster, det er det andre som gjør bedre enn oss, du vet, hjerte og smerte. Vi skriver om verdens smerte, ikke vår egen.

Vi bruker på mange måter en inviterende musikalsk form til å dra folk inn i ting som de kanskje ikke vil være med på, ikke liker å tenke på – og det er jo ganske black metal i seg selv?

– Det er mange historier som fortelles?

– Ja, eller mange motiver. Bilder. Det er ofte klassiske ting, det kan gå tilbake til antikken, eller hundre år tilbake i tid, femti år – hva nå enn som måtte trigge oppmerksomheten vår. Vi samler på inntrykk, både bevisst og ubevisst. Så veldig mye av denne siste skiva handler om ting som kommer tilbake når vi begynner å snakke om hva vi skal skrive om, hva vi skal si. Det kan handle om den siste filmen vi så, eller en stemning, et minne. Sistesporet, for eksempel, begynte med Pasolinis “120 Days of Sodom” og noen greier fra Bataille, ting som vi først snappa opp under black metal-tiden, men som kom tilbake nå, gamle spøkelser, som gjør seg gjeldende. Så er det kanskje utgangspunktet, men så noterer vi ned veldig mye fragmenter, så prøver vi å skrelle det hele ned igjen, prøver å få disse tingene til å snakke sammen. Det er en slags collage-teknikk. Dette er ganske vanskelig å forklare, å gå nærmere inn på. Det er en organisk prosess, en slags metodikk. 

Kontraster mellom det lyse og det mørke

– Hvilken følelse tror du lytterne vil sitte igjen med etter å ha hørt albumet “Flowers of Evil”?

– Godt spørsmål, og også ganske vanskelig å svare på. Det er jo noe med at de siste platene våre har vært rimelig tilgjengelige, på en måte, og lystige – det blir kanskje feil ord – men musikalsk ganske utadvendte. De tangerer popformatet, som jo er en form som treffer bredere, og det er sikkert også en reaksjon på mye av den musikken vi har gjort tidligere, som har vært mye mer introvert. Samtidig som tekstene er mye av det samme og står i sterk kontrast til selve musikken. De er jo langt unna det man normalt vil forbinde med popmusikk.

Så det er kanskje noe med det at man bruker noe som er kommunikativt til å belyse andre ting, ting som murrer under overflaten. Altså, dette kan kanskje høres pretensiøst ut, men det er mye darkness der ute, og mange stygge ting som gjentar seg, går i loop – og det er et instinkt vi har, å grave i det vonde, litt smertefulle, for å belyse det. Sånn er det. Det blir mørkt til slutt, natta kommer, vi skal alle dø. Memento mori, et gammelt black metal-motto – et band til og med. (Ler.) Disse kontrastene, mellom det lyse og det mørke, vi bruker det ganske bevisst. Vi bruker på mange måter en inviterende musikalsk form til å dra folk inn i ting som de kanskje ikke vil være med på, ikke liker å tenke på – og det er jo ganske black metal i seg selv?