En motorpsychedelisk musikalsk reise

Det er 30 år siden Motorpsycho fikk sin spede begynnelse. Bent Sæther og Hans Magnus Ryan møttes på skolen to år tidligere, og var begge skjønt enige om at “Rainbow Rising” var det beste albumet noensinne. Men det var først etter en tur til London for å kjøpe plater at de ble enige om å danne band. 30-årsjubileet markeres med utgivelsen av “The Crucible”.

Det nye albumet “The Crucible” er en spennende reise som fortsetter i samme spor som forrige plate, “The Tower”, sluttet. Men som alle andre plater bandet har utgitt finner også “The Crucible” sin egen bane. Som på forrige plate har Motorpsycho latt seg inspirere av Håkon Gullvågs malerier. Gullvåg står også for coveret, som gjengir verket «Egypts Hær Drukner». Samarbeidet med Gullvåg vil kulminere med urfremføringen av et bestillingsverk under Olavsfestdagene i Trondheim senere i år. Verket vil også bli fremført på Øyafestivalen. Holder verket samme nivå som “The Tower” og “The Crucible” er det bare å begynne å glede seg.

Med seg på laget har Sæther og Ryan trommeslager Thomas Järmyr. “The Crucible” er innspilt i Wales og produsert av Andrew Scheps, som har jobbet med alt fra Black Sabbath til Adele, samt tidligere medlem av bandet, Deathprod (Helge Sten).

Fascinerende uforutsigbart
Motorpsycho er kjent for å ha en dedikert fanbase. Så også med undertegnede. Jeg har fulgt dem i tykt og tynt siden jeg ble kjent med dem på tidlig nittitall. Å følge Motorpsycho har vært noe av en berg- og dalbane. Det har vært mange oppturer, men også noen nedturer. Uansett har det aldri vært kjedelig å følge bandet, da Motorpsycho på ingen måte er et band som gjentar seg selv. Og det er nettopp denne uforutsigbarheten som gjør dette bandet så fascinerende.

Bandet har igjennom hele karrieren flørtet med en rekke musikalske stilarter, samtidig som de har vært tro mot sine røtter i hardrocken. For vrient for prognerdene og for uhåndterbart for hardrockhodene. Det er derfor med skrekkblandet fryd man legger en ny plate fra Motorpsycho på tallerkenen. Hva har de latt seg inspirere av denne gangen? Country? Beach Boys-inspirert pop? Jazz? Bandet har simpelthen funnet opp sin egen sjanger, motorpsychedelia.

Bandet har simpelthen funnet opp sin egen sjanger, Motorpsychedelia.

«Å anmelde musikk, er som å danse til noter», skal Elvis Costello ha uttalt. Motorpsycho gjør det ikke lett for denne anmelderen. For hvordan skal man beskrive musikken på “The Crucible”?

“The Crucible” tar lytteren med på en motorpsychedelisk musikalsk reise. Låtene lever sitt eget liv, og tar form etter hvert som de skrider fremover. Musikken har et klart jampreg, ikke ulikt som i jazzenmusikkens (u)struktur.

Første stopp på reisen, “Psychotzar”, starter opp hard og riffete i klassisk hardrockstil à la Black Sabbath. Låten tar videre lytteren med til et Deep Purple-inspirert landskap før vi tøffer inn i et rolig, malende King Crimson-landskap. Endelig returnerer låten til utgangspunktet for reisen, den harde og riffete rocken fra åpningspartiet igjen. “Psychotzar” er “The Crucibles” korteste låt, den klokker inn rett i underkant av 9 minutter.

Fra progrocksymfoni til spacerock
Tur nr. 2 går til “Lux Aeterna”. Dette er en kompleks musikalsk komposisjon, en liten progrocksymfoni. Den starter rolig med akustisk gitar, blåsere og vokalharmonier. Etter hvert som låten skrider frem bygges det opp til heftige dueller mellom elgitarer og orgel, mens strykere og blåsere tegner det faretruende landskapet duellen finner sted i, før det hele roer seg ned til temaet fra begynnelsen av komposisjonen. På “Lux Aeterna” er det tydelig at Motorpsycho har hentet inspirasjon fra britiske proghelter som Van Der Graaf Generator og King Crimson.

Siste låt ut er platens hovedstykke, “The Crucible”, som er et over 20 minutter langt monster av en låt. Her skal vi ut i verdensrommet, låten preges av klassisk spacerock. På reisen får vi rolige partier som bygger seg til klimaks med frenetisk gitarspill for så å roe det igjen før det hele gjentar seg igjen og så videre, akkurat slik som vi liker fra våre helter i Motorpsycho.

The Crucible er langt fra Motorpsychos beste. Samtidig er det urettferdig å måle den opp mot plater som “Demon Box” og “Timothy’s Monster”. De står som påler i norsk rockehistorie. Likevel er det absolutt trivelig å tilbringe tiden i selskap med “The Crucible”. Anbefales.

Av Christopher Viland

Sporliste
1. Psychotzar
2. Lux Aeterna
3. The Crucible