Onsdag 11. mai 2022
Monsteret brøler
Engelske Magnum fra Birmingham har ikke akkurat flydd ned dørstokkene til norske konsertlokaler opp gjennom årene, men denne onsdagen i mai skulle de besøke Vulkan Arena i Oslo.
Magnum er en institusjon innen britisk rock. Da de platedebuterte i 1978, midt i punk og new wave-mylderet, stakk de seg mildt sagt ut fra den gemene hop, influerte av Kansas og Boston som de var. Men kvalitet er vanskelig å undertrykke, og gutta fra Birmingham jobbet seg i løpet av få år fram til et nivå der de regelmessig headlinet relativt store spillesteder.
Jeg må innrømme at jeg i mange år har vært litt irritert på Magnum. De har hatt en tendens til å spille i Sverige, men ikke Norge, en praksis jeg trodde døde på åttitallet. Imidlertid ser de nå ut til å ha oppdaget Norge på sine to siste turnéplaner, så nå er vi med på ruta. Hurra!
Magnum består av gitarist og låtskriver Tony Clarkin og vokalist Bob Catley, samt hvem ellers de velger å ta med seg på turnéer og plateinnspillinger. På denne turneen var det keyboardist Rick Benton, trommis Lee Morris og bassist Dennis Ward. Sistnevnte er en engelskmann bosatt i Tyskland som har slått seg opp som plateprodusent der. Han spiller også i bandet Pink Cream 69. Hva det bandnavnet refererer til kan vi ta i et annet forum.
Infringement
Oppvarmingsbandet i kveld var Infringement. Jeg er muligens litt inhabil her, da jeg kjenner enkelte av bandmedlemmene svært godt. Infringement spiller neo-prog med et snev av metall. Deres siste album, Alienism, er et konseptalbum om mental helse. Bandet stiller i sykehusantrekk på scenen, og på de siste låtene kommer vokalist Hans Andreas Brandal ut på scenen iført en maske med tre ansikter, som vel skal symbolisere schizofreni hos pasienten. Det var noe «The Lamb…» over dette.
Brandal har blitt en flott frontmann etter noen litt usikre opptredener de par første gangene jeg så Infringement. Nå ruler han scenen. Det skal bli spennende å følge dette bandet framover.
Magnum er gamle travere. Undertegnede har vært veldig glad i dem siden gjennombruddsskiva Chase the Dragon fra 1982. Mange vil nok si at deres album fra ’85, On a Storyteller’s Night, er deres virkelige gjennombrudd, og jeg er ikke direkte uenig. Men det var vel en jevn stigning hele veien, og det var Chase the Dragon jeg personlig ble kjent med Magnum gjennom, og synes vel fremdeles at det er det beste albumet.
Bredt repertoar
Nok om akkurat det! Bandet åpnet med «Days of No Trust» fra salgssuksessen Wings of Heaven (1988). Det var stor spenning knyttet til om Bob Catleys stemme holdt mål. Det har vært mye å utsette på den i senere år, men i kveld virket det som om han hadde fått i seg akkurat tilstrekkelig med Møllers Tran.
«Lost on the Road to Eternity» og «The Monster Roars» fulgte. Begge kommer fra relativt nye album, og det er forfriskende at band i denne aldersgruppen ikke bare kjører et par låter fra sitt siste album, og så består resten av repertoaret av klassikere fra glansperioden. De neste låtene var «The Archway of Tears» og «Dance of the Black Tattoo», et par «deep cuts» fra senere år.
Det har vært mye å utsette på stemmen til Bob Catley i senere år, men i kveld virket det som om han hadde fått i seg akkurat tilstrekkelig med Møllers Tran.
Men etter hvert fikk vi «Wild Swan» fra way-back-when. «Les Morts Dansant» fra On a Storyteller’s Night er en av bandets klassikere, og ble framført i en flott versjon. «Rockin’ Chair» er fra 1990-albumet Goodnight L.A., spilt inn i nevnte by, og litt for preget av datidens AOR. Ingen dårlig plate, men dette soundet kledde ikke Magnum helt. Ikke at dette kommer så tydelig fram i live-sammenheng, og det var en bra versjon vi fikk servert på Vulkan.
«All England’s Eyes» og «Vigilante» avsluttet den ordinære delen av konserten. Klassikere fra glansperioden begge to! Vi fikk tre ekstranumre i form av «Kingdom of Madness», tittellåta fra debuten, «On A Storyteller’s Night», og den låta de vel avslutter alle sine konserter med, «Sacred Hour» fra Chase the Dragon.
Disco-gud fra 70-tallet
Som gammel fan elsket jeg det vi fikk servert på Vulkan denne kvelden. Bandet er vel ikke veldig visuelle. Gitarist Tony Clarkin så ut som han knapt nok var klar over at han hadde et publikum foran seg. Litt synd at han har droppet Charles Dickens-imagen hans fra tretti år tilbake. Mulig han har begynt å miste håret?
Og Bob Catley gjør fortsatt disse håndbevegelsene han er kjent for. Han framstår som en disco-gud fra 70-tallet. Det var en svært ungdommelig 74-åring vi var vitne til på Vulkan i kveld. Mye av repertoaret til Magnum er kanskje litt traust med få overraskelser (til tross for de forannevnte «deep cuts»), men de skal som sagt ha for at de tar med en del låter fra nyere tid òg, og ikke bare et par låter fra sin aller siste skive for syns skyld. Det er flust med band av denne generasjonen som stort sett kun spiller låter fra sin «klassiske» periode.
Vel blåst av Magnum. Vi gikk fornøyde ut i mainatten.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
