Tirsdag 17. mai 2022
En reise fra før vi nådde den mørklagte siden av månen
Pink Floyd har vel alle et forhold til. Men for de fleste er det nok først og fremst produksjonen fra 1973 og ut syttitallet som er kjent. Trommis Nick Mason har de siste årene hatt et bandprosjekt gående som fokuserer på musikken bandet lagde før gjennombruddet med Dark Side of the Moon, og på selve nasjonaldagen gjestet de Sentrum Scene i Oslo.
17. mai kan virke som en underlig dag å arrangere konsert på i Norge, men som mange andre konserter nå til dags, hadde denne også vært utsatt et par ganger, og det var vel bare datoen de falt ned på. Uansett hadde mange tatt turen, mette på is, pølser og eggedosis. Det var ikke ubehagelig fullt, men jeg vil anslå det til 4/5 fullsatt.
Nick Mason’s Saucerful of Secrets (som er bandets fulle navn, etter Pink Floyds andre LP fra det syrete sekstitallet) kastet seg ut i det med «One of These Days». I all hovedsak instrumental, låt dette Meddle-kuttet svært psykedelisk og ikke så rent lite kaotisk. Men lyden var klar, som seg hør og bør med noe som er relatert til Pink Floyd, og det lå an til at dette kom til å bli en fin kveld.
Syd Barrett-periodelåta «Arnold Layne» ble låt nummer to ut. Denne litt vimsete pop-psykedelialåta ble forbudt spilt på BBC i sin tid da teksten ble ansett for å være litt vel på kanten, for ikke å si langt over kanten. Den handler om en transvestitt som stjeler dameundertøy fra klessnorer. Litt dårlig timing for et band å få si første singel bannlyst på radio, men Mason bemerket spøkefullt at vi nå nok var gamle nok til at vi tålte å høre den.
Kjent og ukjent materiale
Litt om bandet: Nick Mason’s Saucerful of Secrets var opprinnelig ideen til den ene gitaristen, Lee Harris. Den andre gitaristen er Gary Kemp med fortid i Spandau Ballet. Begge to er meget habile på sine strengeleker. Det samme kan sies om bassist Guy Pratt som har en CV like lang som en norsk flaggstang på nasjonaldagen, blant annet spilte han for det Roger Waters-løse Pink Floyd. Tangentene ble traktert av Dom Beken, som nok har vært mer aktiv som komponist av musikk for film, TV og dataspill enn han har vært som bandmusiker.
Mye av dette materialet burde være bedre kjent.
Vi skulle tilbake til Meddle for tredje låt. «Fearless» satt som et skudd med sitt suggererende riff og minneverdige melodi. Morsomt når Liverpool-fans (formodentlig) begynte å synge «You’ll Never Walk Alone» mot slutten av låta, som på studioversjonen.
Og den neste snaue timen fikk vi kjent og ukjent fra (jeg tror) alle albumene Floyd ga ut opp til og med 1972. Mest ukjent. «Vegetable Man», for eksempel, er kun utgitt på samlealbum. Det samme gjelder vel «Candy and the Currant Bun» med forbehold om at en av dem eller begge har vært b-sider. Men vi fikk også en noe editert «Atom Heart Mother» og første sett kuliminerte i en episk versjon av «Set the Controls for the Heart of the Sun».
Psykedeliske perler
For vi fikk innvilget en tissepause der det var betraktelig lenger kø til herretoalettet enn til dametoalettet. Sett to åpnet med en praktfull «Interstellar Overdrive» etterfulgt av «Astronomy Domine» og «The Nile Song», psykedeliske perler alle som en. Det slo meg flere ganger hvor undervurdert Kemp er som gitarist. Kommer du fra Spandau Ballet er det kanskje naturlig at du ikke blir kjent som gitarhelt?
Apropos Spandau: Kemp kom med et hjertesukk i løpet av sett to. Etter å ha takket publikum for sin støtte bemerket han alle bandskjortene folk hadde på seg. Det var Genesis, Marillion og King Crimson. «But not one fucking Spandau Ballet shirt!!!» På en konsert for noen dager siden hadde visstnok Mason kastet skjorta etter en tilsvarende monolog og vist at han hadde en Spandau-trøye under.
Moro å se godt voksne menn boltre seg på scenen med slik entusiasme.
Vi fikk så «Burning Bridges», «Childhood’s End» og «Lucifer Sam» før alt toppet seg med en perfekt – og lang – versjon av «Echoes». Applausen tydet på at alle ville ha vært fornøyde om det hadde vært slutt her.
Men vi skulle få mer! Naturligvis skulle vi det. Den 78 år gamle Mason ledet sine noe yngre menn ut på scenen iigjen for mer godis. «See Emily Play» var en non-album singel fra Syd-perioden. Etter en flott – og selvskreven – «A Saucerful of Secrets» ropte Kemp «do you want one more?» Det ønsket vi, og konserten ble avsluttet med nok et stykke vimsete psych-pop i form av «Bike» fra debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn.
Spilleglede og entusiasme
For en konsert! Og for en uortodoks måte å feire 17. mai på. Mye av dette materialet burde være bedre kjent. Nick og gutta gjør så godt de kan. Bandet oste av spilleglede. Verken Kemp eller Pratt, som delte på vokalen (kanskje ca. 70/30 i favør av Kemp) er noen store vokalister, men de er mer enn gode nok for hva dette materialet krever.
På et tidspunkt sa Kemp til publikum at da vi kjøpte disse platene for femti år siden tenkte vi at de (dette gjaldt ikke nødvendigvis bare Floyds plater, men utgivelser fra den epoken generelt) var de beste platene vi noen gang kom til å høre. Nå VET vi at de var de beste vi noensinne kommer til å høre, konkluderte han med.
Moro å se godt voksne menn boltre seg på scenen med slik entusiasme. Men hvis Sentrum Scene skal fortsette å arrangere 17. mai-konserter, kan jeg foreslå eggedosis i baren? Gjerne med en dæsj konjakk i!
Av Dag Rossing
Foto Rune Nerhagen
