Stilsikkert fra et band med integritet
Svenske Lucifer er ute med sitt tredje album «III» – en plate som er godt forankret i klassisk heavy rock og proto-doom, og er kreativt produsert.
Jeg elsker band som gir blaffen i hvilket år kalenderen sier at vi befinner oss i, og heller fokuserer på å lage musikken de brenner for. Lucifer er et glimrende eksempel på at dette fungerer hvis du vet hva du driver med.
Jeg har fulgt Johanna Andersson (tidl. Sadonis) fra hun sang i sin NWOBHM-inspirerte duo The Oath, og da hun raskt etterpå startet Lucifer med Gaz Jennings fra Cathedral. Da «Lucifer I» kom var jeg solgt allerede etter første riff.
Nå er de her med sitt tredje album, sitt andre med Nicke Anderson i førersetet, og (de egyptiske) gudene skal vite det låter aldeles uuudmerket.
Balsam for ørene
Lydmessig befinner Lucifer seg akkurat der de skal – et sted mellom tidlig Alice Cooper, 70-talls Kiss, Pentagram og Nicke sitt favorittband MC5. Komposisjonene holder seg godt forankret i klassisk heavy rock og proto-doom, og er kreativt produsert med utbredt bruk av piano og 60-talls triks som tamburin og håndklapping.
Man trenger ikke finne opp et nytt språk hver gang man vil fortelle en spennende historie.
Singlene «Ghost» og «Leather Demon» er så genuine og stilsikre at de nærmest knukker skuldre med klassikere som «Don’t Fear the Reaper» (Blue Öyster Cult) og «Dead Babies» (Alice Cooper). Dette er balsam for ørene kort og godt. Doom-mesterverket «Coffin Fever» er proppfull av tyngde og mørke hooks, slik kun mestere av sjangeren makter å mane frem.
Særpreg
Vokalmessig har Johanna utviklet seg vesentlig, og der hun tidligere surfet på blåtoner og sjarm, fremstår hun nå som en mer treffsikker og slagkraftig sangerinne med et bredere register, uten at det går på bekostning av hennes særpreg.
Så, hva med hennes ektemann Nicke? Er det noe fres? «You bet’cha»! Mannen er intet mindre enn et geni av en multiinstrumentalist. Å kunne bevege seg tørrskodd og stilsikkert mellom Entombed, Death Breath, Imperial State Electric og selveste Hellacopters, i tillegg til aktuelle Lucifer, vitner om at mannen har en gude(eller djevel?)gave man sjelden kommer borti! I Lucifer spiller han både trommer og gitar, og skaper med dette en bunnsolid grunnmur gjennom hele albumet. Jeg har alltid vært fan av folk som Lenny Kravitz og Duff McKagan som gjør alt, eller mye på skivene sine selv. Respekt Mr. Andersson!
Jeg leste forleden et innlegg av tidligere Porcupine Tree-hovedmann Steven Wilson, der han satte spørsmålstegn ved hva mer som kan bli sagt ved å bruke det standardiserte rockeuttrykket. Svaret er enkelt: akkurat så mye du vil og evner! Man trenger ikke finne opp et nytt språk hver gang man vil fortelle en spennende historie.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. Ghosts
2. Midnight Phantom
3. Leather Demon
4. Lucifer
5. Pacific Blues
6. Coffin Fever
7. Flanked by Snakes
8. Stay Astray
9. Cemetery Eyes
