Det er ganske nøyaktig to år siden Ljungblut slapp sitt forrige album “Ikke alle netter er like sorte”, men bandet, med Kim Ljung i spissen, har tydeligvis mye på hjertet om dagen og slipper i disse dager sin sjette fullengder, med det velklingende navnet “Villa Carlotta 5959”.

Selv med seks album i bagasjen er det nok fortsatt mange som ikke har fått øynene opp for dette bandet. Og for de uinnvidde kan det nevnes at Ljungblut startet som et soloprosjekt hvor Kim Ljung, best kjent som bassist og låtskriver i Seigmen og Zeromancer, fikk gitt ut låter han hadde skrevet som ikke passet inn i noen av de to andre bandene. Det som skulle bli en EP ble til et dobbeltalbum, og siden har det bare eskalert.

Dette albumet bærer preg av at flere av bandmedlemmene har bidratt i større grad som låtskrivere enn de har gjort tidligere. Både gitarist Dan Heide og bassist Sindre Pedersen har skrevet tre låter hver, og faktisk er det bare fire av låtene som Kim Ljung har skrevet fra scratch selv denne gangen. Dog har han fortsatt skrevet tekster og vokalmelodi til samtlige ti låter. Men dette betyr at Ljungblut stadig blir mer og mer et fullverdig band, og kan ikke lenger bare regnes som Kims sideprosjekt til Seigmen og Zeromancer. Hvilket også byr på større utfordringer for Kim med å tilfredsstille alle tre band, og deres tilhørende fanskarer. Selv følte jeg meg ganske så sikker på at både Zeromancer og Seigmen ville gi ut nytt materiell før denne plata så dagens lys, men det at flere av medlemmene nå har fått et større eierskap til musikken, og tydeligvis har knekt Ljungblut-koden hva gjelder låtskriving, gjorde at “Villa Carlotta 5959” nærmest skrev seg selv og overraskende fort fant veien til butikkhyllene. Noe vi på ingen måte klager over.

Himmelsk synth
Ljungbluts tre første album ble gjort på engelsk, men “Villa Carlotta 5959” er bandets tredje album på rad med norske tekster, og avslutter en trilogi i samme landskap. Men der forrige album var mer jevnt sjangermessig, er “Villa Carlotta 5959” noe mer variert og dynamisk i uttrykket. Albumet er, i likhet med forgjengeren, spilt inn live i studio, og er mixet av Alex Møklebust (Seigmen, Zeromancer) og Terje Johannesen.

Første singel “Hasselblad” er også åpningssporet på skiva. En låt som kanskje ikke er den mest representative for albumet og derfor et litt pussig valg som førstesingel, samtidig som det er lett å skjønne hvorfor nettopp den ble valgt ut. Det vil si, med en gang låta ble sluppet var det ikke like soleklart. Ved første lytting syntes jeg låta var litt anonym og at den skilte seg veldig fra forrige album. Men etter utallige avspillinger har denne låta vokst enormt, og jeg digger den nettopp fordi den er deilig monoton, med et suggererende driv av synth og bass. Erik Ljunggren (Seigmen, Zeromancer, Satyricon, a-ha) er med som gjesteartist på synth på denne låta, som seiler opp som en av årets feteste synth-låter. Som fun facts kan vi legge til at coverbildet til denne singelen er tatt av Bjørn Opsahl med et Hasselblad-kamera, og at “Hasselblad” er en hyllest til nettopp fotograf Bjørn Opsahl som har fulgt alle Kims tre band i en årrekke, samtidig som ideen til låta er inspirert av historien om de 12 Hasselblad-kameraene som ble lagt igjen på månen for snart 50 år siden.

“Villa Carlotta 5959” er lyden av høsten 2018.

“Oktober” er en melankolsk poplåt som låter veldig typisk Ljungblut – akkurat som vi liker dem best. Denne stikker seg mer og mer frem som en av favorittene på skiva, mye på grunn av den iørefallende pianomelodien.

I “Til Warszawa” blir vi dratt med gjennom den polske byen mens Kim synger “Jeg har fullført et bevis på at jeg har levd et slags liv” og “Kan ikke høre annet enn lyden av ditt eget savn”. Andre singel ut fra albumet heter “235”, og denne oppleves mer som en forlengelse av “Ikke alle netter er like sorte” enn den første singelen. Melodien er riktignok mer lystig enn teksten, som omhandler temaet tvangslidelser og OCD.

Personlig soundtrack
“Superga” er den låta hvor teksten trer aller best frem fra musikken og virkelig kommer til sin rett. Her er det flere tekstlinjer som stikker seg ut og vekker nysgjerrighet; som for eksempel strofene “Jeg er ikke blind, selv om jeg ikke ser ting” og “Ikke døm meg, vent litt, vent til april tar slutt”. “Superga” åpner med en vakker pianointro, som også fortsetter utover i låta, og tittelen er inspirert av Superga-høyden i Italia, hvor hele fotballaget til Torino ble drept i en flyulykke i 1949. Definitivt ett av albumets mest stemningsfulle spor.

“Diamant” derimot, oppleves som albumets mest lystige bidrag, med sin noe lette melodi på refrenget “Så sant, det er blankt, det er langt imellom hver diamant”. “Himmelen som vet” roer ned tempoet noen hakk, og er kanskje platas mest melankolske innslag. Her blir vi truffet av såre strofer som “Jeg innser det nå, alene med vinden, den våren jeg ble elsket, forsvant i det blå”. “Ohnesorg” følger opp tråden med samme melankolske nerve, som for øvrig kan anes i det meste Kim setter fingeravtrykket sitt på.

Her fins også låter som er inspirert av Kims personlige kamp med kronisk migrene, som “Aldri helt stille” og “Min krig”. Førstnevnte byr på fremtredende tekststrofer som “Står du lenge nok på nåler, vil også du kjenne et stikk” og “Hørte ikke hva du sa, for i midten av en storm er det helt stille”. “Min krig” runder av hele albumet, og er den korteste og mest nedstrippete låta hvor Kims vokal kun akkompagneres av orgel og kor, samt Terje Johannesen på trompet, som tilfører en ekstra atmosfære på dette avslutningssporet.

“Villa Carlotta 5959” har endt opp som lyden av høsten 2018 for undertegnede, og fans av Ljungblut, Seigmen og Zeromancer bør ikke gå glipp av høstens enestående muligheter til å oppleve dette bandet live. Ljungblut spiller på Papirhuset i Tønsberg 9. og 10. november, og holder sin første konsert i Oslo noensinne mandag 12. november i Kulturkirken Jakob.

Av Marianne Lauritzen

Sporliste
1. Hasselblad
2. Oktober
3. Til Warszawa
4. 235
5. Superga
6. Diamant
7. Himmelen som vet
8. Ohnesorg
9. Aldri helt stille
10. Min Krig