Da Dixie møtte Toten
Ledfoot, hvis virkelige navn er Tim Scott McConnell, er en amerikansk gitarist, opprinnelig fra Florida, som har bosatt seg i Norge, og som for lengst har skapt seg et navn her på berget innen såkalt gotisk blues. Ronni Le Tekrø behøver vel ingen nærmere presentasjon etter en mannsalder som drivkraften i Norges største band innen tradisjonell hardrock. De to har jobbet sammen tidligere òg, men da på et soloalbum av Ledfoot med Tekrø i rollen som produsent. Nå foreligger deres første album sammen som en likestilt duo, «A Death Divine».
«Ingen regler, ingen kategori, bare musikk, rett fra hjertene våre» var ifølge presseskrivet tanken bak det nye albumet til Ledfoot & Ronni Le Tekrø. Og det er et temmelig variert album vi blir presentert for, i hvert fall hvis vi tar i betraktning at instrumenteringen stort sett er begrenset til to akustiske gitarer, med overdubbinger av Tekrøs elektriske arsenal her og der. Flere av låtene bærer et sterkt preg av å ha blitt til gjennom jamming i studio, og ikke overraskende når Ledfoot er en av hovedpersonene er det i hovedsak ganske dystre stemninger som blir formidlet.
Ta for eksempel «Cold Lonely Night» som åpner albumet. Tittelen sier vel det meste. En lavmælt mollbetont akustisk sak der de to protagonistene synger i duett. Tekstmessig er låta en slags melankolsk vuggevise. På en måte er dette en litt pussig låt å legge som åpningsspor. Men tanken er muligens at den skal sette stemningen for resten av albumet. Et øyeblikk lurte jeg på om det var en fiolin som kom inn mot slutten der, men det var visst bare trollmann Tekrø som boltret seg på en av elgitarene sine.
På «This Town» får vi Ledfoot mer i singer-songwriter-modus. En fin låt som får meg til å tenke på både James McMurtry og Tom Pacheco. Denne fortoner seg mer som en sololåt fra Ledfoot, kanskje til og med fra før han begynte å bruke kunstnernavnet, og musikken er noe lysere. En smakfull gitarsolo får vi også fra Tekrø cirka midtveis.
Ulike referanser
«High Time» bryter litt med det dystre. Dette er en noe mer uptempo sak, og etter en del hjernevrenging kom jeg fram til at det vokalmelodien i versene minnet meg om, var Neil Youngs «Crime in the City». Men den er neppe nær nok til at den norsk-amerikanske duoen behøver å frykte en telefon fra en gretten advokat i Statene med det første. Jeg tolker teksten som en oppfordring til å skjerpe seg, og gjøre noe ut av livet sitt. Intens vokal av Tim (det blir ensforming å kalle ham Ledfoot hele tiden), men låta føles litt i overkant lang.
Tittellåta følger så, og nå er vi i et mollbetont landskap igjen, selv om låta tør opp i et nesten popaktig refreng med høy allsangfaktor. En kontrastfylt låt med mange fine detaljer i arrangementet, og avgjort en av denne skribents favorittlåter på albumet.
Flere av låtene bærer et sterkt preg av å ha blitt til gjennom jamming i studio.
«A Part Of Me» er langt enklere med en nærmest snakkesyngende Tim i front. Lavmælt til tross for at det kommer inn noe bandkomp etter hvert. En litt anonym låt i mine ører, selv om teksten om følelser som vedvarer etter at forholdet er over, kanskje er blant platas sterkeste.
«Shut Up» åpner med stemningsfullt gitararbeid før tempoet gires opp en del og Ledfoot kommer inn med en noe mumlende vokal. Den tar seg noe opp etter hvert, men jeg får dessverre ikke denne låta inn under huden. Jeg hører alt fra J.J. Cale til Johnny Cash til …John Mellencamp(?) her. Flotte artister det, men låta er i mine ører anonym. Sånn er’e iblant.
Styggpent
«Imperfect World» er platas lengste låt (07:38), og en av de minst lettfattelige. Vakker, plaget vokal fra Ledfoot (her passer det ikke å kalle ham Tim) til et akustisk komp i et meget langsomt tempo preger låta i de tre første minuttene eller så, men akkurat da du tenker at dette begynner å bli litt kjedelig, bryter den ut i et psykedelisk crescendo som varer i et par minutter, før vokalen kommer inn igjen. Jeg tror uttrykket «styggpent» ble oppfunnet for å beskrive denne låta.
Her kom jeg til å tenke på en anmeldelse jeg skrev for en tid tilbake av svenske Witchcrafts album «Black Metal», som i virkeligheten var et soloalbum av bandleder Magnus Pelander. Mitt store ankepunkt mot den skiva var mangelen på variasjon; at langsomme akustiske låter med plaget vokal og dystre tekster gjennomsyret plata uten tilløp til særlig variasjon. Jeg skal vokte meg for å trekke for nære sammenligninger her, men kanskje Pelander skulle ta en lytt på «A Death Divine» for å plukke opp noen tips i tilfelle han tenker på å gi ut et lignende album en gang i framtiden?
Dette er nok mer et album for Ledfoot-fansen enn for de av Tekrøs fans som kun assosierer ham med TNT.
Tilbake til saken! «Open the Door» avslutter plata, og det gjør den mye på samme måte som «Cold Lonely Night» åpnet den. Melankolsk og litt sirupaktig, men stemningsfullt og effektivt. En anonym låt løsrevet fra albumet, vil jeg tro, men den passer inn i helheten her.
Musikalske tvillingsjeler
Ledfoot & Ronni Le Tekrø er litt av noen karakterer, hver på sin måte. Førstnevnte, med sin vampyraktige framtoning, har alltid stått for meg som en slags Johnny Cash i underverdenen. Tekrø, på sin side, tenker nok mange på som en puddelrocker, og han er jo Norges svar på shredgitaristene fra åttitallet. Men det har alltid vært mye mer enn bare det ved ham, noe han ikke minst beviste gjennom sitt samarbeid med Terje Rypdal, men også på de TNT-albumene der ikke Tony Harnell var med til å holde ham i ørene. På «A Death Divine» finner vi en side av ham som i hvert fall ikke denne anmelder har vært borte i tidligere. Du får følelsen av at Ronni og Tim er musikalske tvillingsjeler som virkelig har funnet hverandre på denne innspillingen.
Når det er sagt er nok dette mer et album for Ledfoot-fansen enn for de av Tekrøs fans som kun assosierer ham med TNT. Stilmessig ligger det veldig nært de tidligere arbeidene til den selvoppnevnte «master of gothic blues». Samtidig er det mer enn nok Tekrø-krydder her til at han skal avskrives som en «sidekick». Det skal bli spennende å høre resultatet når de to tar denne musikken ut på veiene, men det er vel tvilsomt om Tekrø kommer til å stå å gape like mye på scenen som han gjør med TNT, når denne musikken skal fremføres live foran et sosialt distansert publikum. Skjønt, det gjenstår å se.
Av Dag Rossing
Sporliste
1. Cold Lonely Night
2. This Town
3. High Time
4. A Death Divine
5. A Part of Me
6. Shut Up
7. Imperfect World
8. Open the Door
